Iblant må man høre på Baloo, ta livet som det faller seg og gi blaffen i bekymringer og strev.
Dermed ble det nok en kjentmannspost framfor hjemmekontor.
Parkerte ved dammen nedenfor Steinbruvann på Grorud. Mange minner knyttet til dette stedet. Da jeg bodde på Furuset, sykla vi stadig hit for å leke indianer og cowboy.
For å leve litt i fortidens vibber, plugga jeg en lydbok med Morgan Kane i ørene idet jeg trasket innover. “Der ørnene dør”.
Passerte en såkalt “kastestein”, som man helst skal kaste en mindre stein på, for hell og lykke på den videre ferden.
Må innrømme at jeg ikke kastet stein. Den videre ferden gikk bra likevel, utrolig nok. (Apropos steiner: Da jeg var på poltergeist-stedet Velgunaho på Finnskogen, plukket jeg med meg noen steiner, siden det ble advart kraftig mot det. Disse steinene ville angivelig bringe ulykke og dra med seg åndene til ens eget hjemsted. Som anti-sakramentalist, og siden “loven vekker synden”, er jeg glad for å ha disse steinene i vinduskarmen min. Eneste magi knyttet til dem, er at de gir positive minner om en fin Finnskog-tur.)
Alt du trenger finner du i skognaturens pølsebu. I disse traktene har den navnet Lilloseter. Vaffel og Solo, tradisjonen tro. Ingen andre kunder i lokalet, bare meg og 199 tomme stoler.
Dette stedet har jeg også minner knyttet til. For her satt jeg flere dager på rad den tiden jeg ble skoleskulker i 1990-91. Latet som om jeg dro på skolen, men dro altså bare hit, og satt her hele dagen og leste bøker (indianerbøker, selvsagt), før jeg så dro hjem igjen.
Etter vaffelpausen gikk jeg nå inn rødstien ved restene av det opprinnelige Lilloseter.
Så bar det nedover mot Aurevann.
Stien førte til en vik i nevnte vann, med tidenes mest idylliske hytteplass. Som jeg seff glemte å ta bilder av. Jeg har aldri vært her før, men fikk deja vu deluxe, for dette stedet har jeg pokker meg drømt om! En ganske surrealistisk opplevelse, må jeg innrømme. Jeg har vært akkurat her, akkurat på denne hytta, men da altså i Drømmelands parallellunivers. Hadde jeg vært overtroisk (du vet, av den typen som enten pælmer eller unngår steiner), hadde jeg nok lagt veldig mye i denne opplevelsen. Nå tilskriver jeg den heller livets og fantasiens utrolige tilfeldigheter.
Anyway, denne hytta var ikke dagens mål, for jeg skulle nemlig til restene av en hytte. De skulle befinne seg i nordenden av vannet, så jeg gikk litt tilbake der jeg kom fra, og inn en mindre skogsti i sånn cirka riktig retning.
Passerte flere idylliske leirsteder. Her har folk kost seg.
Så: Voila, der var grunnmuren til Jegersly, kjentmannspost nr 35 i boka.
Her tilbrakte overrettsaksfører Johan Henrik Borrebæk (1860-1921) gode dager, med utsikt over Aurevann.
Rett bak ham lå også Søndre Aurevannspytten:
Denne Borrebæk var glad i skogsturer, og gjennom sin bok Paa uvante stier, fodture i Kristiania omegn, utgitt i 1903, inspirerte han også andre til gå i naturen for opplevelsens egen skyld. I hans enkle, korte bok, tas vi med på turer i Nordmarka og Østmarka, på Romeriksåsene og Hadelandsåsene.
Boka finnes tilgjengelig på nb.no, og er både fornøyelig og trist lesning sett med moderne briller. Trist, fordi det er fælt å se hvor mye vi har ødelagt av naturområder siden 1903.
Det er spesielt trist å lese hans glede over at Romeriksåsene igjen har blitt villmark, etter at den tidligere var helt ødelagt:
“Vistnok har Øksen ogsaa herjet i disse Skogstrækninger, men den har dog ikke ryddet slig op, som paa andre Kanter af Landet. Derfor kan man her endnu finne den dybe, mørke Skog, hvor Kirkestillheten hersker.
Her finder man ogsaa ren Urskog. Gjerdrums Almenning har engang været aldeles ruineret, formodentlig i Begyndelsen af forrige Aarhundrede, men senere har den faaet staa urørt, og nu udgjør den en eneste stor Urskog.
Ingen menneskelig Bolig, ingen Sti, kun tæt Skog og Myrstrækninger overalt.”
Håper du slipper å vri deg i graven, Borrebæk, men nå er skogsområdene atter en gang “aldeles ruineret”. Er vel knapt noe urskog igjen i Romerriksåsene.
Den gleden Borrebæk føler over urskogen, står i sterk kontrast til den natursorg mange av oss føler på i dag.
Mens jeg var ved Jegersly, kom det varslede regnet. Jeg hadde ikke regntøy, for det ligger i den bilen som for tiden er inne til diagnostisering. Siden det begynte å bli mørkt, og siden jeg var uten lykt, valgte jeg skogsbilvei framfor sti, og gikk derfor oppover mot Lilloseter igjen.
Jeg var våt til skinnet da jeg ankom bilen ved Grorud. Urutinert å ikke ha med klesskift engang. Jaja, man lærer så lenge man lever. Men om jeg nå skulle få feber og forkjølelse av denne turen (eller rettere sagt av bilturen hjem, for jeg frøys ikke så lenge jeg gikk i skogen), så var den definitivt verdt det. My bad at jeg ikke var tøff nok til å kjøre bilen hjemover i bare bokseren, eventuelt kliss naken, for varmeapparatet funket som det skulle.
21 down, 29 to go!
