Velkommen til bloggen!


Foto: Roar Fosse-Eriksen

Velkommen til bloggen og livet mitt!

Navnet er David, 50 år ung. Oslogutt som har forvilla seg til Ringvoll i Hobøl (les: Bondegokk).

Pappa til verdens skjønneste 14-åring, som bor hos meg annenhver uke. Kjæreste med verdens vakreste dame, nemlig Åse Gry (aka Dawn), som bor på Åsgreina.

Opptatt av evangeliet, skogsturer, naturvern, skriving og The Cure. Veldig glad i å reise, gjerne til steder knyttet til romersk historie.

Har en sterk tro på Jesus Kristus, men en tilsvarende sterk avsky for mye av kristendommen, som har misbrukt hans navn til å fremme nettopp den typen religiøsitet Jesus bekjempet. Akkurat det preger ganske mange av mine skriverier.


Foto: Jan Luneborg

De fleste innlegg i bloggen er åpne for alle, men enkelte innlegg er kun for patroner. Som patron får du det magiske passordet som åpner alle innlegg, i tillegg til en kode som gir deg fri tilgang til alle e-bøker jeg lanserer. Du får også en plass på takkelista i alle trykte bøker, med mindre du ikke ønsker det.

Vil du gi driks til bloggen, bruk gjerne Vipps 99 12 36 34. Driksen brukes til utgifter i forbindelse med research eller havner i reisekassa. Tusen takk!

Ofte skjer det vel mye oppi hue mitt, og jeg er avhengig av et visst fokus for å unngå mental harddisk-kræsj. Bloggen preges dermed av mitt kontinuerlige behov for å systematisere, fokusere, forenkle. Hvilke innlegg som ligger ute til enhver tid, påvirkes innimellom av hva som opptar meg i øyeblikket.
Derfor har jeg valgt dette “tavle-formatet”. Svampen vil brukes relativt ofte, og det hjelper ikke skrive “LA STÅ!” på tavla. 🙂

Og etter å ha blogget i femten år, kan jeg gjøre som den husherren Jesus brukte som eksempel i en lignelse, han som “henter fram nytt og gammelt av sitt forråd”.

Ellers er kommentarer svært velkomne. Om det tar noen timer før de synes, så er det fordi kommentarer må godkjennes manuelt av yours truly. Jeg godkjenner selvsagt også kommentarer jeg er helt uenig i, bare ikke spam og reklame.

Sekteriske trekk?


Foto: Ukjent

Det har blitt mange dokumentarer om sekteriske miljøer de siste årene, både på NRK, Netflix, HBO og en rekke andre kanaler.

I dette innlegget og ett til, vil jeg gjøre meg noen enkle tanker om hva som skiller et fellesskap av brennende mennesker som står for noe, fra en regelrett sekt i ordets negative og moderne forstand.

Her er det jeg vil hevde kjennetegner en sekt: Continue reading

Sleepless in Hobøl

Det har blitt noen søvnløse netter i det siste. Denne natta er en sånn.

Litt for mange praktiske bekymringer for tiden. Selv om jeg er flink til å kaste bekymring både på Herren og i veggen, hender det at kverna i hue blir vel insisterende. Da blir det sånn som nå.

I natt hjalp selv ikke Storytel, selv om den pleier å være til god hjelp.

Hm. Kanskje valget av bok var feil. “Morgenstjernen” av Knausgård var kanskje litt for bra. Kanskje heller finne noe kjedeligere neste gang. 🙂

Min angst nå, dersom jeg f.eks. skulle sovne typ 05, er at jeg ikke kommer til å registrere vekkerklokka, og ikke får ordna noe greier som må ordnes sammen med dattera mi før hun drar på skolen.

For det der er ironisk: Jeg våkner av den minste lyd om natta. Bare en fugl fiser på en gren borti høgget her, blir jeg pling våken. Men den siste tiden har vekkerklokka noen ganger ringt i laaang tid med høy lyd uten at jeg har registrert den i det hele tatt. Merkelige greier, gitt. Er det sånt som begynner å skje når man passerer 50?

Vel, vel, kanskje like greit å begynne skrivedagen nå, da – klokka 03:56. Heldigvis er det kaffe i skapet, om ikke annet!

*

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Like utenfor Nikea, år 325 e.Kr.

Vi var ikke helt enige, min broder og jeg, der vi nettopp hadde forlatt Nikea og begitt oss på den lange hjemreisen til Efesos.

Vi hadde deltatt i konsilet som keiser Konstantin hadde innkalt til, og selv var jeg alt annet enn begeistret.
-Jeg vet ikke, jeg, Anakletos. Jeg føler vi er i ferd med å omgjøre visse grunnleggende begreper i vår tro. Kan Jesu budskap egentlig forenes med statsmakt? Continue reading

Sølvpilen-tradisjonen igjen

Da har vi kommet til den første av mine svært få juletradisjoner. Som alltid like meningsløs, noe som jo kjennetegner de aller fleste tradisjoner, religiøse som ikke-religiøse.

Vi har jo virkelig meningsløse tradisjoner – som å gå rundt trær eller spille ræva låter av Mariah Carey – så sånn sett er jeg ikke alene.

Men altså, det har blitt en årlig tradisjon for meg å kjøpe Sølvpilen hver jul, for så å bli skuffa, og deretter blogge om hvor skuffa jeg er. Continue reading

Debatten om “Debatten”

Den store snakkisen forrige uke, bortsett fra Atle, var en episode av “Debatten”, hvor tre modige kvinner sto fram med sin fortelling om hvordan det er å leve på konstant sparebluss.

(Selve episoden finner du HER!)

Siden mitt månedsbudsjett er rimelig identisk med budsjettet som ble lagt fram av den ene programdeltakeren, så tillat meg noen tanker. Det er jo slikt man har en blogg til. Continue reading

Kaffen trakta og avisen henta

Mandag morgen. Ny uke. Jeg gyver løs på den med alt jeg har av guts. Kaffen er trakta og avisen henta.

Lørdag var Dawn og jeg invitert på en førjulsfest på Åsgreina, rettere sagt hos Kjetil, hvor vi var nitten pers som fikk servert nydelig mat og drikke. Digg. Mange fine folk. Selv deltok jeg i samtaler om alt fra helvete til kalvinisme (du vet, sånne helt vanlige emner folk pleier å snakke om på fest). Glenn Gulli var også til stede og dro noen låter for folket.

Bildetagning på festen ble det dårlig med, men Lars Kraggerud knipset bildet øverst. Og jeg knipsa dette bildet av min vakre date før vi dro:

Søndag var det en sliten mann som kom seg hjem til RIngvoll, men håndball-finalen fikk liv i kroppen igjen. Victoria kom også i hus, det er nå “min uke”.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Vern om både naturen, miljøet OG Monolitten!

At noen kids gjorde hærverk mot Monolitten, skaper negative reaksjoner. Forståelig nok. Jeg skulle bare ønske det ble like mange avisoverskrifter, like mye Facebook-engasjement, like mye aggresjon, når godt voksne folk gjør hærverk på uerstattelig natur.

Monolitt-hærverket fjernes like lett som graffiti. Ingen skade skjedd. Det hærverket som nå bedrives med Staten på lag, preger derimot de neste hundreårene på planeten vår.

Det kom kanskje ikke som noe sjokk da WWF, Verdens naturfond, forrige uke kom med en rapport som viste at Norge var verst i verden på naturforbruk. Altså ikke bare blant verstingene, men selveste Bølla i klassen, sett i forhold til innbyggertall og areal. Continue reading

Western, ass …

Elsker western-filmer. Og bøker. Helt fra barndommen av har det liksom vært det store.

Så vel “Danser med ulver” hele seks ganger på kino, om jeg ikke husker feil.

Nå er det Amazon Prime som byr på godsaker. “The English”, heter miniserien på seks episoder, skapt av Hugo Blick og med Emily Blunt og Chaske Spencer i hovedrollene.
Er i skrivende stund på episode 4, og tar en pause for å skrive dette, fordi jeg gruer meg til serien er ferdig. Vil at opplevelsen skal vare så lenge som mulig; vil se mer, mer, mer.

Det er så fin cinematografi at det nesten blir too much, med svære bilder av svær natur, midt oppi all handlingen som ikke mangler action ett eneste minutt.

Skulle ønske dette var en sånn gammel serie som jeg ikke hadde oppdaget før nå, slik at det lå x antall sesonger og bare ventet på meg. Alltid deilig når det der skjer. Continue reading

Finale i 71 Nord

Så var 71 Grader Nord over for denne gang.

Reality er en sjanger jeg ser lite på. 71 Nord, derimot, har jeg fått med meg alle sesonger av.

Programmet har gått gjennom en del radikale endringer i løpet av årene. Noen til det bedre, noen til det verre. En av de fine tingene ved kjendisversjonen, er at det er lite fokus på intriger. Det var deilig når de fjernet konseptet med avstemninger, og dertilhørende allianser og intrigemakeri. Nå er det rene utslagskonkurranser som avgjør hvem som må hjem. Mye bedre.

For hovedmotivet for å se serien, er faktisk å få turtips!

Forresten morsomt at de i denne sesongen brukte nesten en hel episode på Ullensvang Hotell, hvor Dawn og jeg var senest i februar.

Samtidig er det bare å være ærlig på følgende: Enkelte turtips er helt uaktuelle, siden jeg ikke hadde hatt sjans til å gjennomføre. Ekstrem høydeskrekk, samt problemer med å være under vann, gjør at mange utfordringer i programmet er noe jeg ikke ville taklet.

Kan bare sitte i sofaen hjemme og beundre de som faktisk kommer seg opp på disse smale fjelltindene. Som jeg gjerne drar til for å beundre en vakker dag – på avstand!

Kult at finalen i år ble på Svalbard. Der har jeg vært. Jeg vil tilbake.

*

Eliteserien er også over for i år. Innspurten ble dessverre ikke så kul og spennende som håpet. Ikke så morsom som denne dagen her:

Når både 71 og eliteserien er tatt av plakaten, blir det farvel til Discovery+ for denne gang. Må jo velge disse strømmetjenestene med omhu om man ikke skal gå helt i minus. I morgen får jeg ta en siste sjekk og se om det er noe på Discovery+ jeg MÅ få med meg før jeg logger av.
Åpen for tips i så måte!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

“Fuglane” var magisk

Noen ting er sånne ting man bare se, høre eller lese, enten vi snakker konserter, filmer, bøker eller teater.
I går var det aller siste mulighet til å få med seg “Fuglane” på Det norske teater. Takk til Rakel, Unni, Vibeke og Sigmund som gjorde det mulig for meg å dra! Ville ikke gått glipp av denne for alt i verden.

Sånn bortsett fra at jeg er stor fan av Tarjei Vesaas og boka stykket var basert på, ble jeg også nysgjerrig av Aftenpostens anmeldelse etter premieren i februar. “Først søvndyssende – så hypnotiserende sterk” var overskriften. Videre skrev anmelderen: “Utfordrende langt og langsomt, men stykket gir uttelling for dem som holder på konsentrasjonen til siste slutt. Dette er den slags teater som får mange til å gå i pausene – ja, det er to – og spesielt etter andre akt. Samtidig vokser forestillingen på dem som åpner seg for et spesielt teaterspråk i ekstremt langsomt tempo, lite dialog, men mange tanker om naturkrefter og tegn, om dragende sensualitet, og like dragende frykt og lengsel. Noen ganger som voice over, andre ganger lest, atter andre som monolog eller replikk.”

Anmelderen lovte en teateropplevelse av de sjeldne for de som “holdt ut” til siste akt. Og ja, forestillingen var magisk. Likte det langsomme tempoet, og kjedet meg ikke et sekund, der jeg satt og blomstret med hele bakerste rad helt for meg selv. Folk kjenner ikke sin besøkelsestid, så den siste forestillingen var langt fra utsolgt.

Den er like sterk hver gang, fortellingen om Tusten. (Jeg så også Riksteatrets oppsetning i sin tid, for å ikke å glemme den utmerkede filmatiseringen som kom i 2019, med Anders T. Andersen i hovedrollen.)

Han lever med søstra si, Hege, som tar seg av ham etter at begge foreldrene er døde. Tusten, eller Mattis som han egentlig heter, ligger litt tilbake mentalt og pubertetsmessig, samtidig som han er opptatt av tegn i naturen som ingen andre enn han ser og forstår. I denne teaterversjonen ble kanskje enkelte diagnoser tydeliggjort i større grad enn i boka, og da i hovedsak gjennom Christian Ruud Kallums skuespill. Mattis krever mye av Hege, som forsøker å få ham til å bidra mer til husholdningen og komme seg mer ut. Aller helst vil hun vel kanskje bare ha litt fri fra gutten som er rundt henne konstant. Da Hege ikke blir like imponert som ham over at et rugdetrekk går rett over hustaket deres, reagerer han med raseri og fortvilelse.

Stykket får på en fin måte fram at det er to ofre, to det er synd på. Det er ikke lett å være Mattis, med alle tankene som spinner i vill fart i hodet hans, samtidig som det pokker meg ikke er enkelt å være hans nærmeste heller.

Så kommer en tømmerhogger og forelsker seg i Hege. Mattis får ikke lenger all oppmerksomhet, noe han takler dårlig. Tømmerhoggeren utgjør en trussel mot det vante, og representerer for Mattis uønsket forandring i tilværelsen. “Du må tenke litt på andre enn deg selv også,” forsøker tømmerhoggeren å si til Mattis på tomannshånd.

Så går det som det går. Skal ikke røpe mer, i tilfelle du er en av de få nordmenn som ennå ikke har lest boka.

Under den enkle fortellingen ligger noen store og aktuelle spørsmål. Som f.eks. hva normalitet egentlig er. Om det normale er å miste kontakten og forståelsen av naturen. Her kan man tolke i vei i uendelig mange retninger.

Ble inspirert til å plukke fram litt mer Vesaas i tiden framover. Har noen bøker av ham i hylla, som fint tåler en ny gjennomlesning.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Ved Elsjøkongen

Da er jeg endelig på nett igjen! Med utendørs antenne på verandaen skal visst denne nye løsningen også gi meg langt raskere nett enn tidligere. Digg.

Så nå får jeg ta igjen mistet tid ved å blogge om alt det jeg skulle ha blogget om forrige uke. 🙂

November har som vanlig vært mørk og grå og fuktig. Noen få soldager har den dog bydd på, og på den ene av dem stakk Dawn, Markus og jeg opp i Romeriksåsene for å ta en kjentmannspost som jeg tidligere ble hindret av en elg (!) fra å ta.

Vi bilte inn via Sjonken, så langt det gikk (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet for å kjøre bil i skogen), og satte fra oss bilen på snuplassen i nærheten av Knepphaughytta.

Apostlenes hester var et bedre framkomstmiddel videre opp til Engelstadvangen, forbi Engelstadtjernet, opp i retning Tipperudhøgda, over et altfor stort hogstfelt (hva er det disse grunneierne tenker med?) … og fram til posten, nemlig gruva Elsjøkongen i bratta over Store Elsjøen.



Romeriksåsene har mange gruver, og enkelte av dem kan man gå ganske langt inn i, selv om det frarådes av sikkerhetshensyn. Dawn gikk innover og ble borte. Men vi fant henne igjen oppe i Hadelandsåsene noen dager senere, og hun kunne fortelle om nisser og dverger og troll.
Neida. Hun gikk bare inn fem meter, og tok dessuten dette bildet:

Nå er det vel bare et tidsspørsmål før det blir kuldegrader over hele fjøla. I dag er det minus ved Gjerdingen, som vi besøkte på lørdag. Siden jeg ikke er noe skifantom, og siden trugene mine er ødelagt, prøver jeg å rekke noen flere poster før snøen kommer. Vet jeg lever på nådetid i så måte.

23 down, 27 to go!

Kjapt innpå en sen lørdagskveld

Kjapt innpå på en sen lørdagskveld.

Det har vært en uke uten nett, i påvente av en montør (som kommer tirsdag morgen). Nå er jeg hos min kjære Dawn og atter online for en stakket stund. Har forsåvidt vært online light hele uka, på grunn av 4G og mobil, men begrenset antall bytes gjør at blogging, filmer o.l. blir nedprioritert til fordel for basic epost og nødvendig googling.
Slike uker merker man hvor avhengig man har blitt av nett. Ikke minst når man har en fjortis i hus.

I ettermiddag har Dawn, Markus og undertegnede vært en tur ved Gjerdingen for å ta en kjentmannspost. Det er fint å se at ting begynner å komme tilbake til normalen etter at demningen måtte oppgraderes der inne. Sist jeg var der, så det hele ut som en byggeplass, nettopp fordi det hele var en byggeplass.


22 down, 28 to go!

Torsdag denne uka fikk jeg også besøk av Vibeke, som var innom for å hente åtte esker med “Det mystiske ansiktet”, tilsammen 136 bøker. De skal deles ut i menigheten 3:16 i Fredrikstad.

Gikk jo ut i Dagen, hvor jeg syntes selve vinklingen på overskrift og ingress virket altfor sutrete for de som ikke kunne lese hele stykket. Til tross for at det føltes litt kleint med en sånn overskrift, mildt sagt, bar da artikkelen frukter. Nå ser det ut som om jeg blir kvitt samtlige bøker. Kun seks esker igjen nå, tilsammen 102 bøker, og flere som har meldt interesse. First come (sånn rent fysisk på døra), first served.


Gangen min FØR Vibeke kom innom.

Nå nærmer det seg midnatt, og Dawn og jeg skal forsøke TV-serien “Romulus” på HBO, som ingen av oss har sett.

Peace out, godtfolk. Snakkes til uka, da blir det massiv blogging fra yours truly igjen, med minst to daglige innlegg.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

R.I.P. Toralv Maurstad (1926-2022)

Takk for det du ga, Toralv.

Takk for en av de beste enmannsforestillingene jeg har sett. “Sokrates’ forsvarstale” på Nationaltheatret var en opplevelse jeg ikke glemmer. Den gang var du 85, og skulle ha ytterligere 10 år igjen.

Her er min anmeldelse fra den gang, opprinnelig på trykk i Dagen 20. september 2012.

OVERBEVISENDE SOKRATES

I år 399 f.Kr. ble den 70 år gamle Sokrates anklaget for blasfemi og for å ha fordervet ungdommen. Hans forsvarstale overfor den atenske jury, som besto av 501 borgere, ble nedtegnet av Platon. I Nationaltheatrets amfisal er det vi som er de atenske borgerne, mens Toralv Maurstad forsøker å appellere til vår fornuft og moral.

I løpet av en times monolog presenterer Maurstad forsvarstalen på en troverdig måte. Tonefall og kroppsspråk gir ny dybde til innholdet, selv om man skulle kjenne talen godt fra tidligere. At Maurstad trenger forholdsvis hyppig hjelp fra suffløren, noe som merkes ekstra godt på en liten amfiscene, er på sett og vis ikke forstyrrende i det hele tatt. Tvert imot er nølingen som oppstår nesten kledelig for fremstillingen av en eldre manns improviserte forsvar.

Fortsatt fremstår talen som et retorisk mesterverk. Den grunnleggende tematikken er aktuell 2400 etter, selv om vi ikke dømmer folk til døden for deres tanker her til lands. Ved siden av Bergprekenen er dette kanskje den talen som har påvirket vår kultur mest. Man kan på mange måter hevde at mens Kristus måtte dø for å gi liv til kirken, førte Sokrates’ død til den moderne filosofiens fødsel.

Under store deler av talen, griper jeg meg selv i å tenke hvor fantastisk det ville vært om Sokrates og Jesus hadde møttes. Eller Sokrates og Paulus, for den saks skyld. En slik samtale ville blitt litt av et mesterverk om den hadde blitt nedtegnet. Når jeg hører spørsmålene Sokrates stiller, er det nesten så jeg blir trist ved tanken på at det fortsatt gjensto fire hundre år før Kristus kom til jorden. Jeg tror de to ville ha funnet tonen.

Anklagen om blasfemi var noe de tidlige kristne også hadde hengende over seg. Og i likhet med dem, var Sokrates slett ingen ateist ut ifra moderne betydning av ordet. Han var åpen for at det ventet ham noe bedre etter dødsdommen. For dødsdom ble det, til tross for de overbevisende argumentene fra Sokrates’ side.

Det er sterkt når Maurstad avslutter med disse ordene:

“Nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som går til det beste, det er skjult for enhver, bortsett fra Guden.”

Kommende kulturopplevelser

Det nærmer seg jul, og det kan være greit å få oversikt over kommende kulturbegivenheter, slik at ønskelistene/gavene blir mer spennende enn “nye sokker” og “fornyelse av kaffeavtalen på Circle K”, og slik at neste års kalender allerede nå får plottet inn de viktigste hold-av-datoene.

Smaken er som baken, og dine ønsker/prioriteringer er kanskje ikke mine. Men etter litt smurfing på nett har jeg funnet fram til de kulturopplevelsene jeg i øyeblikket sikler mest på, og kanskje de kan funke som tips til andre.

Kom gjerne med dine helt egne kultur- slæsh julegavetips i kommentarfeltet!

NATIONALTHEATRET setter opp Billy the Kids samla verk i januar og februar neste år. Den vil jeg se!

I regi av Nationaltheatret skal også Økernsenteret forvandles til en noe spesiell venue i mars 2023, hvor Døden på Oslo S skal framføres. Som Ambjørnsen-fan må jeg få med meg den. Har fått signaler på at denne forestillingen for min del allerede ligger under det kommende juletreet (jippi!). Arrangørene lover en noe spesiell totalopplevelse, hvor du skal få mer følelsen av å henge på et utested enn i en teatersal. Spennende!

Apropos teater, så har DET NORSKE TEATRET fortsatt tre forestillinger igjen av Gudspartikkelen med Svein Tindberg, som jeg ennå ikke har somla meg til å se. Den er jeg nesten nødt til å få med meg. Stor fan av hans tidligere monolog-forestillinger, både “Markusevangeliet” og “Apostlenes gjerninger” og “Abrahams barn”. Samtlige av dem så jeg faktisk flere ganger.

2022 må vel ha vært et av de beste konsertårene i Norge noen sinne, med tanke på antallet store artister og publikum som endelig kom seg fri fra koronafa(ng)enskapet. Hva festivalsommeren 2023 vil by på, gjenstår å se. Svært få festivaler har lansert noen lineup så langt. Blir veldig spennende. Tons of Rock er vel den eneste som blir bænkers for meg uansett, for med antallet artister de har hver dag, skal det mye til at man ikke liker en eneste én av dem. (UPDATE: Tons of Rock har nå lansert noen artister, blant annet Pantera, Nightwish og Ghost.)

TELENOR ARENA byr på to store høydepunkter neste år. Roger Waters er på avskjedsturné, og Depeche Mode på sin første turné på fem år.

Roger har jeg sett en rekke ganger, men jeg vil gjerne se ham igjen. Selv om han sier mye klønete, er han alt annet enn klønete musikalsk. Noe boikott-kjør gidder jeg ikke. Depeche er av banda jeg aldri har fått sett, og som jeg svært gjerne vil få inn på lista før det er for seint.

På de mindre scenene får vi blant annet gleden av et nytt besøk fra The WaterboysSentrum Scene i april.

Samme måned er det også mulig å se W.A.S.P. på Rockefeller.

Flere ting folk få med seg? Kommentarfeltet er ditt.

Jegersly ved Aurevann

Iblant må man høre på Baloo, ta livet som det faller seg og gi blaffen i bekymringer og strev.

Dermed ble det nok en kjentmannspost framfor hjemmekontor.

Parkerte ved dammen nedenfor Steinbruvann på Grorud. Mange minner knyttet til dette stedet. Da jeg bodde på Furuset, sykla vi stadig hit for å leke indianer og cowboy.

For å leve litt i fortidens vibber, plugga jeg en lydbok med Morgan Kane i ørene idet jeg trasket innover. “Der ørnene dør”.

Passerte en såkalt “kastestein”, som man helst skal kaste en mindre stein på, for hell og lykke på den videre ferden.

Må innrømme at jeg ikke kastet stein. Den videre ferden gikk bra likevel, utrolig nok. (Apropos steiner: Da jeg var på poltergeist-stedet Velgunaho på Finnskogen, plukket jeg med meg noen steiner, siden det ble advart kraftig mot det. Disse steinene ville angivelig bringe ulykke og dra med seg åndene til ens eget hjemsted. Som anti-sakramentalist, og siden “loven vekker synden”, er jeg glad for å ha disse steinene i vinduskarmen min. Eneste magi knyttet til dem, er at de gir positive minner om en fin Finnskog-tur.)

Alt du trenger finner du i skognaturens pølsebu. I disse traktene har den navnet Lilloseter. Vaffel og Solo, tradisjonen tro. Ingen andre kunder i lokalet, bare meg og 199 tomme stoler.

Dette stedet har jeg også minner knyttet til. For her satt jeg flere dager på rad den tiden jeg ble skoleskulker i 1990-91. Latet som om jeg dro på skolen, men dro altså bare hit, og satt her hele dagen og leste bøker (indianerbøker, selvsagt), før jeg så dro hjem igjen.

Etter vaffelpausen gikk jeg nå inn rødstien ved restene av det opprinnelige Lilloseter.


Så bar det nedover mot Aurevann.

Stien førte til en vik i nevnte vann, med tidenes mest idylliske hytteplass. Som jeg seff glemte å ta bilder av. Jeg har aldri vært her før, men fikk deja vu deluxe, for dette stedet har jeg pokker meg drømt om! En ganske surrealistisk opplevelse, må jeg innrømme. Jeg har vært akkurat her, akkurat på denne hytta, men da altså i Drømmelands parallellunivers. Hadde jeg vært overtroisk (du vet, av den typen som enten pælmer eller unngår steiner), hadde jeg nok lagt veldig mye i denne opplevelsen. Nå tilskriver jeg den heller livets og fantasiens utrolige tilfeldigheter.

Anyway, denne hytta var ikke dagens mål, for jeg skulle nemlig til restene av en hytte. De skulle befinne seg i nordenden av vannet, så jeg gikk litt tilbake der jeg kom fra, og inn en mindre skogsti i sånn cirka riktig retning.

Passerte flere idylliske leirsteder. Her har folk kost seg.

Så: Voila, der var grunnmuren til Jegersly, kjentmannspost nr 35 i boka.

Her tilbrakte overrettsaksfører Johan Henrik Borrebæk (1860-1921) gode dager, med utsikt over Aurevann.

Rett bak ham lå også Søndre Aurevannspytten:

Denne Borrebæk var glad i skogsturer, og gjennom sin bok Paa uvante stier, fodture i Kristiania omegn, utgitt i 1903, inspirerte han også andre til gå i naturen for opplevelsens egen skyld. I hans enkle, korte bok, tas vi med på turer i Nordmarka og Østmarka, på Romeriksåsene og Hadelandsåsene.

Boka finnes tilgjengelig på nb.no, og er både fornøyelig og trist lesning sett med moderne briller. Trist, fordi det er fælt å se hvor mye vi har ødelagt av naturområder siden 1903.

Det er spesielt trist å lese hans glede over at Romeriksåsene igjen har blitt villmark, etter at den tidligere var helt ødelagt:

“Vistnok har Øksen ogsaa herjet i disse Skogstrækninger, men den har dog ikke ryddet slig op, som paa andre Kanter af Landet. Derfor kan man her endnu finne den dybe, mørke Skog, hvor Kirkestillheten hersker.
Her finder man ogsaa ren Urskog. Gjerdrums Almenning har engang været aldeles ruineret, formodentlig i Begyndelsen af forrige Aarhundrede, men senere har den faaet staa urørt, og nu udgjør den en eneste stor Urskog.
Ingen menneskelig Bolig, ingen Sti, kun tæt Skog og Myrstrækninger overalt.”

Håper du slipper å vri deg i graven, Borrebæk, men nå er skogsområdene atter en gang “aldeles ruineret”. Er vel knapt noe urskog igjen i Romerriksåsene.

Den gleden Borrebæk føler over urskogen, står i sterk kontrast til den natursorg mange av oss føler på i dag.

Mens jeg var ved Jegersly, kom det varslede regnet. Jeg hadde ikke regntøy, for det ligger i den bilen som for tiden er inne til diagnostisering. Siden det begynte å bli mørkt, og siden jeg var uten lykt, valgte jeg skogsbilvei framfor sti, og gikk derfor oppover mot Lilloseter igjen.

Jeg var våt til skinnet da jeg ankom bilen ved Grorud. Urutinert å ikke ha med klesskift engang. Jaja, man lærer så lenge man lever. Men om jeg nå skulle få feber og forkjølelse av denne turen (eller rettere sagt av bilturen hjem, for jeg frøys ikke så lenge jeg gikk i skogen), så var den definitivt verdt det. My bad at jeg ikke var tøff nok til å kjøre bilen hjemover i bare bokseren, eventuelt kliss naken, for varmeapparatet funket som det skulle.

21 down, 29 to go!