Vi som forandret Litauen

Fortsatt eksemplarer igjen av “Og det MENER jeg”!

Den kommer ikke til å bli trykket i nytt opplag. Så kjøp snart eller aldri!

Vipps over 142 kronasjer til 94 12 36 34 og oppgi adressen, så er bok på vei i løpet av noen få timer. (Eller kontakt meg for andre betalingsmuligheter.)

Her er en anmeldelse av boka, og under skal dere få en smakebit.

*

Jeg har jammen gjort mye rart i løpet av dette livet så langt. Intensjonene har som regel vært de beste, mens resultatene ikke alltid har stått helt i stil.

På 1990-tallet var jeg i et svært radikalt ungdomsmiljø som dro på flere misjonsturer. Vi dro blant annet til Russland og Litauen.

I ettertid må jeg glise av mye av opplegget vårt. Det var ingenting å si på iveren, men vi kunne kanskje trengt en aldri så liten dose forstand også.
Men det var hele tiden om å gjøre å være mest mulig frimodig, med den hensikt å få flest mulig mennesker til å gjenta vår magiske formel, nemlig den såkalte “frelsesbønnen”.

I etterkant skrev avisen Magazinet om en av turene våre, og hadde følgende overskrift: “1000 frelst i Litauen!”
I dag har jeg mine sterke tvil til at noen virkelig fikk sine liv forandret for alltid gjennom at vi lekte åndelige bajaser og fikk dem til å gjenta et par setninger etter oss, setninger med såpass mange kristne fremmedord at de fleste sannsynligvis ikke ante hva de selv sa. Vi var nok altfor innesnødde i vår egen kultur.

Men vi trodde helt oppriktig at vi var med på å endre hele byer (ja, det var ordlyden vi brukte). Under en tur til Litauen, hvor cirka 100 ungdommer prekte, dansa og herja rundt i en ukes tid, erklærte vi fornøyd i etterkant at “Litauen blir aldri mer det samme”.

Vi hadde vår egen uttrykksmåte, og det var gjerne tøft å være høylydt når man ba. Folk som ba stille bønner, var lunkne, og slike levnet vi ikke mye ære. Nei, det skulle helst ropes til Herren!

Dette gjaldt også bønner som ble bedt under bussturene, hvor ingen tok hensyn til at busshøytalere gjerne skurrer ganske kraftig om lyden blir for høy.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger akkurat dette skjedde meg:

Vi ba veldig mye. Og vi likte å sitere bibelvers overfor Gud (som om han ikke kunne dem fra før av). På Guds vegne tok vi “autoritet i den åndelige verden”, vi proklamerte i øst og vest, “dro himmelen ned” over enhver situasjon.

Vi ba ofte for syke på gata, og på grunn av vårt ekstreme fokus på det om å be uten å tvile, oppstod gjerne en catch-22 i logikken: Om vi var nøye med å sjekke om folk faktisk ble friske etter forbønnen, måtte jo det i bunn og grunn skyldes at vi ikke var helt sikre på at bønnen ble besvart. Og bønner som ikke ble bedt i troen på svar, de funket jo ikke.

Dermed erklærte vi folk friske uten å sjekke nøyere etter, siden det motsatte ville føre til at de forble syke. Skjønner?

(Om du ikke skjønner, skal du egentlig bare være glad for det.)

Dette med bønn om helbredelse ble også ganske aktuelt internt, da vi under en misjonstur til Russland opplevde at ganske mange på misjonteamet fikk noen skikkelige runder med magesjau. Og denslags hadde vi jo ikke tid til, når byen vi besøkte skulle frelses på to uker.

I dag driver jeg en litt annen form for budskapsformidling. Om budskapsformidlingen jeg driver med i dag blir noe særlig mer vellykket enn den jeg drev med på 1990-tallet, sånn sett i etterpåklokskapens lys, vil bare tiden vise.

Men én ting har jeg nok nådd en selverkjennelse på: Bøkene mine kommer aldri til å forandre Litauen.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?