Vemodig dag

I dag etterlot en i utgangspunktet fin dag i Marka et kraftig vemod i meg.

Jeg lånte en sykkel av min kjære, siden min egen trenger litt helbredelse, og sykla først opp til Midtre Lysedam. Fant så den digre Lysegrana like ovenfor.

Jeg hadde startet tidlig på dagen, men det spesielle var at mørket aldri helt forsvant. Det var liksom skumring hele dagen, siden tåka lå tett.

Men det var ikke det som skapte vemodet, det var bare kult.

Ei heller skapte det annet enn gode vibber for en emo-adult å ankomme en Lysedam hvor det nå var helt stille, med bare noen ekko i hue fra turene jeg har hatt hit med folk tidligere; ekko av min datter som bader, ekko av min kompis som klasker knott, ekko av hundeglam og bål.

Sånn var det sist gang jeg var her:

Og sånn var det i dag:

Som sagt, ikke dette som skapte vemodet. Jeg har alltid likt å være på steder off-season. Campingplasser om vinteren & sånn. Syden-destinasjoner før/etter sesongen, når alle enten forbereder eller rydder. Fyller meg med samme gode “savn” som enkelte Cure-låter, det er en positiv følelse.

Sykla ned bakkene igjen, og videre til utfartsparkeringen ved Sørkedalen skole. Derfra begynte jeg på bakkene opp mot Finnerud.
Og her begynte årsaken til vemodet å slå ut i full blomst. Det hadde meldt seg allerede i bakkene til/fra Lysedammen, hvor det var foretatt flatehogst som etterlot seg stygge, åpne arr i et tidligere fint landskap.

På veien opp til Finnerud var det helt ekstremt. Hele skogen er borte, jo.

På den ene siden er jeg glad de gangene hogsten foretas i utkanten av Marka, og ikke midt i hjertet av den (slik de hadde gjort i områdene rundt Tverrsjøen). Samtidig føles det som om den hellige Marka-grensa i praksis flyttes innover hele tiden. All flatehogsten gjør at du ikke får følelsen av skog så fort som tidligere.

Jeg reklamerer stadig høyt for de betjente hyttene til Skiforeningen og Turistforeningen, og håper flere vil bruke dem, slik at de kan være åpne oftere. Samtidig er jo mye av magien ved å dra inn til f.eks. Kobberhaughytta nå blitt fjernet, all den tid det meste av skog er hogd både før og like etter Finnerud.

Tidligere var det stas å komme til stedet, man var liksom langt til skogs på kort tid, og kunne ta seg en kaffe og en vaffel.
Nå føles det mer som å komme til Frognerseteren. Mangler bare at de asfalterer innover der, slik de har gjort innover fra Franskleiv i Vestmarka.

Jeg syklet forbi Finnerud, oppover bakkene (nå skryter jeg bare, for jeg trillet sykkelen mye av veien), helt til jeg kom til krysset hvor jeg fant blåstien som går mot Glåmene, som var dagens andre mål. Der la jeg fra meg sykkelen og gikk videre til fots.

Her hadde de rett og slett foretatt hogst kliss inntil vernesona. Altså, de aller, aller nærmeste trærne ved grensa for hvor de har lov å drive hogst, var feid ned av hogstmaskiner.

Så fort man passerte skiltet, var man i Paradis. Det som da fyller meg med tristhet, er tanken på at langt større deler av Marka kunne vært sånn, ikke bare de små, vernede flekkene innimellom.


(Gleder meg til å få nytt kamera som ikke er ødelagt, slik at Paradis kan ytes større rettferdighet.)

Traff en markavandrer som klagde over det samme som meg, at hogsten var foretatt kliss inntil grensa. Traff også en annen senere på turen, som var lei seg fordi han som eldre mann ikke lenger kunne legge ut på de lange turene, mens man måtte stadig lenger innover for å oppleve det man før kunne oppleve ganske så umiddelbart. Han hadde nylig snakket med en skogsarbeider som selv hadde stusset over at de fikk lov til å hogge enkelte steder. Skogsarbeideren hadde gått på jobb med dårlig samvittighet flere dager.
Markatraveren bemerket at det var blitt verre de siste årene i forhold til før. -Det er som om respekten for naturen plutselig har forsvunnet helt, sa han trist.

Gikk til Glåmene, hvor 5-mila i Holmenkollen hadde sin “snuplass” i hine hårde, før jeg selv snudde tilbake til sykkelen.

Når man er litt forbannet og frustert, er få ting bedre enn fem kilometer kontinerlig nedoverbakke tilbake til Sørkedalen skole. Har gått nedover her tidligere og misunt syklistene, selv om jeg vanligvis liker meg best til fots. Nå fikk jeg være med på moroa. Johoooo, som det gikk unna!

*

Det ble tid til en liten ekstra-post i Østmarka på vei hjem til Dawn, nemlig restene av hoppkanten på Kirkerudkollen. Denne gangen lot jeg sykkelen være i fred, og brukte apostlenes hester innover fra Losby Gods.

Det som andre har beskrevet som en bratt kjerrevei, var nå et eneste digert gjørmehull oppover åsen, etter skogsmaskinenes fremferd også her. Traff en annen på jakt etter samme mål som meg, og vi kikket begge med stor skepsis på det som lå framfor oss. Jeg hadde i tillegg vært idiot nok til å ta på meg joggesko istedenfor gummistøvler.

Men vi kreket oss da oppover i gjørmesporene, der det altså tidligere gikk en fin sti. Vi forbannet hogsten, og han skjønte ikke hvorfor de tok ut så enormt med tømmer nå, all den tid tømmerprisene ikke er spesielt gode for tiden. Dette var altså den tredje personen jeg kom i prat med i Marka denne dagen, og alle uttrykte – uavhengig av hverandre – sin sorg over hogsten som hadde foregått rundt oss.

Denne siste karen hadde nylig fått hjerteinfarkt under en tur i Nordmarka. Nå var han tilbake i skogen igjen, rett etter at han var utskrevet fra sykehuset. Respekt!
Dette forteller hvor viktig Marka er for mange. Han erklærte at man fikk leve hver dag til fulle så lenge man hadde livet, og for ham var skogsturer en viktig del av livsnytelsen.
Nå vågde han riktignok kun å oppholde seg i områder med mobildekning, i tilfelle noe skulle skje. Desto viktigere at også slike områder kan by på opplevelser for erfarne markatravere!

Som Gjermund Andersen forklarer i sin fantastiske bok “De siste eventyrskogene”, er flatehogsten Markas forbannelse, og et relativt nytt fenomen. Det bør være mulig å drive plukkhogst i større grad, hvor man velger enkelttrær her og der. Selvsagt dyrere måte å drive på, men så bør Marka også være mer enn inntektskilde for noen få.

Bildene fra selve hoppkanten ble så dårlige av mitt fuktige og ødelagte mobilkamera, at de er ikke noe vits i å legge ut. Fikk bare litt av stien ned mot kanten …

… og så fikk jeg knipsa skoa mine etterpå:

Synes større deler av Marka bør vernes. Ellers blir det selve symbolet på hykleri når f.eks. Løvenskiold Skog skriver følgende på sine hjemmesider: “Løvenskiold-Vækerøs utgangspunkt for skogbruket er at naturgrunnlaget skal overleveres til neste generasjon i minst like god stand som det ble mottatt av våre forfedre. Ansvaret overfor kommende generasjoner er i høy grad en realitet vi lever med og er bevisste på hver eneste dag.” (Host, host … sorry, fikk noe i halsen akkurat nå.)
Snart er det eneste vi etterlater til våre barn, en Oslomark som fremstår mer som tilrettelagt løpebane enn arena for naturopplevelser. Når gammelskogen hugges ned til fordel for menneskeplantet skog hvor alle trær er like høye og har like stor avstand til hverandre, byr det på like mye naturopplevelse som en golfbane.

Ut i fra hjemmesidene deres, er det slik at Løvenskiold-Vækerø forvalter 430 000 mål skog og årlig avvirker ca. 65 000 m3. Hvorfor føler da så mange at det tas ut mer enn før? Kanskje har det å gjøre med hvilke områder som velges ut, og at flatehogsten fremstår som mindre hensynsfull enn tidligere, at større enkeltområder tas ut? Eller at de moderne hogstmaskinene er langt mer brutale enn sine forgjengere, slik at fine stier som har blitt til gjennom mange tiår blir ødelagt for alltid?

For noen år tilbake gikk jeg i et flott skogsområde, hvor jeg traff på en fyr som var på desperat jakt etter de sjeldne planteartene han mente befant seg i området. Han fortalte at det var varslet flatehogst på stedet, men at den ville bli stanset dersom han kunne dokumentere hva som befant seg der. Såvidt jeg veit fant han det, for det var ikke foretatt hogst der da jeg gikk på stedet to år senere. TAKK, MANN!!! GODT JOBBA!

I dag ble en aktivist født også i meg. Skal melde meg inn i Naturvernforbundet ASAP, sånn for starters.
Så tar vi det derfra.

*

P.S.! Minner om at det er mulig å plage meg litt eller reklamere for seg selv, eventuelt få meg til å legge ut på vandring for en god sak +++! 🙂

One thought on “Vemodig dag

  1. Du beskriver så presist hva mange av oss føler ved denne typen opplevelser. Vi er blit glade i stedene – de er blitt en del av oss – og så blir de borte. Herpa. Jeg har mye kontakt med folk som forsker på opplevelse, og de sier at det aller viktigste er at gode steder bevares, slik at de kan gjenoppleves. Det er derfor vern er så viktig.

    Naturvernforbundet har utarbeidet en “Samlet Plan for vern og restaurering av skoger i de nordre delene av Marka”. Du finner den her: https://naturvernforbundet.no/noa/nyheter/nar-vern-ikke-lenger-er-nok-article41115-2147.html.

    Her har vi tatt med det vi kjenner til av gammelskoger og foreslått vern enten etter naturmangfoldloven – der vi har funnet sjeldne arter, eller etter Markaloven, der det “bare” er eventyrskog.

    For å få et inntrykk av hvor grotesk skogbruket i Marka (landets viktigste friluftslivsområde) drives, kan dere gå inn på google maps. Deler av marka ser ut som et sjakkbrett med flest hvite ruter = ferske hogstfelt. Og mye av skogen som tilsybelatende en grønn er ensaldrede granåkre av ulik utvikling.

    Vil du være med å kjempe for de siste natur- og eventyrskogene er NOA organisasjonen for deg – ta kontakt på noa@noa.no !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?