Utdatert konsept?

søren
Nok en gammel reprise. Postergutten over dukker opp med sine tanker helt mot slutten av dette innlegget.

Da jeg var 25, deltok jeg på et høstkurs i en menighet, hvor formålet var å hjelpe deltakerne med å definere sitt eget livskall, intet mindre. Dette skulle skje gjennom grundige tankeprosesser, samtaler, bønn/forbønn – samt at man skulle ta inn over seg motforestillinger. Etter endt kurs var målet at alle skulle ha endt opp med én enkelt setning som beskrev deres “kall”. Høres kanskje litt voldsomt ut, men det hele føltes som en svært god prosess, hvor man fikk utkrystallisert hva man egentlig brant for.

Jeg husker godt setningen jeg endte opp med: “Å formidle det jeg opplever som forskjellene på Jesus og den religionen som er lagd i hans navn, i hovedsak gjennom skrevne ord”.
Og grunnen til at jeg husker setningen, er at den fortsatt beskriver grunntanken bak det aller meste av det jeg driver med. (Den er også grunnen til at jeg nå for tiden forsøker å skaffe meg noen støttepartnere.)

Flere av tankene som lå forut for det hele, var et ekko fra 1970-tallets Jesusvekkelse. Slagord som “Nei til religion – Ja til Jesus!” var det mange av. Selv vokste jeg opp med blant annet undervisningen til Arne Bakken (R.I.P.), som i første halvdel av 1980-tallet kunne by på undervisning som dette:

“Jeg tror vi bør presentere evangeliet som noe helt annet enn kristendom … Den moderne kristendommen har blitt det samme som jødedommen var i Jesu tid. Det er snakk om DOMMEN, begge deler. Forkynn verken jødedom eller kristendom, forkynn evangeliet og Jesus, som en motsats til begge to … Guds budskap i den gamle pakt ble omgjort til jødedommen, hvor tradisjonen og budene ble viktigere enn ånden i dem. På samme måte har Jesu budskap i den nye pakt blitt til kristendommen, hvor tradisjon og menneskebud er viktigere enn Ånden med stor Å.”

Da jeg ble godt voksen, traff jeg ved en anledning Aril Edvardsen (R.I.P.) på Protestfestivalen. I samtalen kom vi inn på disse tingene, og med dyp overbevisning sa han følgende til meg: “David, dess mer du kan skille Jesus fra kristendommen i din formidling av ham, dess bedre.”
Disse ordene gjorde inntrykk, og jeg kommer aldri til å glemme dem.

For det handler om hvilken fortelling som fortelles. Noe Truls Åkerlund formidler på en helt glimrende måte i boka “Feil fortelling fortalt”, som burde vært på pensumlista til enhver kristen leder. Her forklarer Åkerlund hvordan kristendommen ikke lenger er fortellingen om korset, men om sverdet.
Jeg vil helst ikke bruke det lille jeg har av misjonsiver på å forsvare fortellingen om sverdet. For selv om vi lever i en annen tid, er det ekkoet fra maktkirken som får noen til å tro at det er et «kristent anliggende å påvirke samfunnet primært gjennom de maktmidler det samme samfunnet stiller til rådighet», som Åkerlund skriver.

Kristendommen her i landet har endt opp som en rent politisk størrelse og maktfaktor, en av mange andre verdensreligioner med eget presteskap, hellige bygninger, ritualisme +++. Ifølge undersøkelser regner en tredjedel av norske kirkemedlemmer seg som ateister. At de likevel ikke ser behovet av å melde seg ut, sier da kanskje mer om den norske kristendommen enn om dem. Enkelte oppgir sågar at de kun er medlemmer for å hindre at muslimene får mer statsstøtte!
Deler av den moderne kristendommen, som i praksis bare er et uttrykk for nasjonal kultur og identitet, er evangeliets største fiende, slik jeg ser det.

Men jeg innser at en slik tanke må utdypes, og derfor skriver jeg boka “Jesus VS kristendom”, som jeg snart har jobbet med halve livet og som endelig nærmer seg ferdig. 🙂

*

I dag er det ikke lenger så populært å snakke om “Jesus VS. kristendom”, eller “Jesus VS. religion”, her i Norge. Det er ikke lenger et budskap kuuule kristenfreaks kan kjekke seg med, ikke lenger et budskap som gir intern cred i ekstrem-karismatiske miljøer. Nei, i en tid hvor det som i utgangspunkter var god økumenikk har endt opp med en slags hysj-hysj-stemning i deler av kristenheten, og hvor folk hele tiden føler seg “religiøst krenket” over en lav sko, er det definitivt ikke eplekjekke one-linere med latterliggjøring av andres “religiøsitet” som er veien å gå.

Og det har det heller aldri vært. Dette opprøret bør stikke langt dypere enn som så. Spenningen mellom organisasjon og ånd går langt tilbake, og handler om noe langt viktigere enn litt moderne kristenpønk. Allerede Tertullian følte etterhvert behov av å gjøre opprør mot institusjonaliseringen, og uttrykte: “Menigheten samles der Herren vil det – en åndelig kirke for åndelige mennesker – ikke et visst antall biskopers kirke!”.

Dette bør også stikke dypere enn lavkirkelighet VS. høykirkelighet. Uansett hva slags sammenheng vi tilhører, mener jeg at vi alle må være på vakt mot en form for “religiøsitet” som legger mest vekt på det ytre.
Å kalle andre fariseere er en velkjent hersketeknikk i kristendebatter. Men det bør ikke hindre oss i å se at vi alle har en viss dose av “fariseisme” i oss som vi faktisk bør adressere og bekjempe. Ut i fra Jesu lære bør det tas mer på alvor når man lukter ytre religiøsitet uten indre forankring. Siden vi lever i en tid hvor det å være “kulturkristen” har blitt den nye formen for rettroenhet, kan ikke menigheter bli hårsåre hver gang problematikken tas opp, eller fullstendig avvise at det kan innebære en fare om Jesu budskap blir omgjort til ren ritualisme som utføres av tradisjonelle eller nasjonalromantiske motiver.
Derfor synes jeg det er trist at dette ofte har blitt et frikirkelig anliggende, som bare oppfattes nedlatende av enkelte innenfor “folkekirken”, siden det burde angå alle som oppriktig tror på Jesu lære.

Og nå er det dessverre blitt tabu å snakke om disse tingene i deler av frikirkeligheten også. Flere av de som for noen tiår siden forkynte at Jesu budskap ikke nødvendigvis var synonymt med våre institusjonelle, seremonielle og liturgiske rammer, er nå i stedet blitt inspirert av folk som Ulf Ekman og andre som har gått i høykirkelig retning, og har stilltiende akseptert en tanke om at form er innhold i seg selv.
Derfra er det kort vei til å tenke at institusjon er Kirke.

Det som tidligere var å regne som midler for å oppnå et mål, har nå blitt anerkjent som selve målet. Å rent fysisk bøye knær eller folde/løfte hender, er bønn – helt uavhengig av hjerte og ånd.
Slike perspektiver har ført til at deler av frikirkeligheten de siste årene nærmest har stått med lua i hånda og beklaget at de er til, siden noen av dens viktigste anliggender blir sett ned på.

Og det er greit å beklage enkelte tidligere ytringer, i hvert fall i de tilfellene hvor man ga uttrykk for et kirkesyn som var like smalt og intolerant som det pavekirken formidlet i middelalderen – bare stikk motsatt vei.
Jeg respekterer også at flere av raddisene fra min ungdomstid har blitt voksne og nærmet seg etablert kristenhet i langt større grad. Det er f.eks. ingen krise for verken norsk musikk eller teologi at Stephan Christiansen i dag tar avstand fra denne låta:

🙂

Samtidig: Det er fint lite debatt om forskjellene på nytestamentlig virksomhet og dagens kristendom, siden folk har omfavnet tradisjoner på en helt annen måte enn for bare tjue år siden. Og det både forundrer og skremmer meg.

(Og rent personlig synes jeg det er trist, eller i det minste litt snålt, hvor utrolig kjapt og enkelt mange av de rebelske nytenkerne fra min ungdomstid skled rett inn i formene og den strømlinjeforma liturgien, enten vi nå snakker frikirkelige eller høykirkelige former. Tidligere kristenpønkere står nå og snakker om “verdien av kirkerommets egenart”, og jeg kan ikke annet enn å komme med noen oppgitte sukk. Men kanskje det da er jeg som er for nostalgisk, og ikke dem, hehe.
Greit å vokse fra hanekammen, men må man bli så forbanna kjedelig i tillegg, da? 🙂 Her ser jeg flisa i min brors øye. Jammen har jeg blitt kjedelig, jeg også! Ønsker derfor å blåse mer liv i den revolusjonære ilden mange av oss hadde en gang i tiden, for jeg tror oppriktig at den var mer preget av Ånden enn av umodenhet, selv om det siste også definitivt var en del av pakka.)

Da Frank Viola kom med boka “Pagan Christianity” i 2008, satte en anmelder ord på tanker han mente å dele med mange: “Just what we need—another lambasting of the institutional church, by grandchildren of the radical Protestant reformation, sometimes called the Restoration Movement!”
Som om det var så veldig mange av disse bøkene. Det er det ikke. Det er skremmende få!

For objektivt sett burde kirkehistoriens utvikling i de første århundrene etter apostlenes tid – og hvordan det preger oss i dag – være gjenstand for stadig debatt og samtale blant Jesustroende.

Pinsebevegelsens grunnlegger, T.B. Barratt, hadde følgende motto: “Fram mot urkristendommen!” I dette mottoet lå det underforstått at han opplevde moderne kristendom som noe helt annet enn den opprinnelige. Men mange av dagens pinsevenner og karismatikere har forlengst glemt dette slagordet. De vil ikke langt tilbake for å finne sine røtter. For mange utgjør ikke den nytestamentlige menighet lenger noe ideale, det er snarere kirkehistoriens tradisjoner som har blitt viktige for dem.

Thomas Erlandsen, tidligere pinsepastor gone lutheraner, skrev nylig et innlegg på Verdidebatt, “Kristendom uten religion er en død tro”, hvor han forklarer hvorfor han mener tanken om Jesus VS. religion er meningsløs.
Som dere har skjønt, er jeg svært uenig. Men Erlandsen er en reflektert fyr som skriver godt. Han har helt rett i at begrepet “religion” har mange definisjoner, men konklusjonen min blir det motsatte av hans, at det nettopp derfor er hensiktsmessig å sette et tydelig evangelium opp som en motsats, presentere det som noe særegent.
Om ikke annet enn fordi det gjør folk uten “religiøs legning” nysgjerrige på hva innholdet i evangeliet egentlig går ut på. For objektivt sett er evangeliets konsepter ganske unike i forhold til det meste av det som kalles religion i vår tid!

La meg servere dere rappen til Jefferson Bethke, “Why I hate religion, but love Jesus”. Det virker som om det var denne rappen som i hovedsak framprovoserte Thomas Erlandsens innlegg. Han kaller den “velmenende”, men “så innmari misforstått og meningsløs”.
I beg to differ.

Men dere som synes Bethke blir for lettvekter, kan jo scrolle forbi videoen og heller lese det samme budskapet formidlet av selveste Søren Kierkegaard, skrevet januar 1855.

DEN RELIGIØSE TILSTAND
av Søren Kierkegaard

Den religiøse tilstand i riket er:
Kristendommen (det vil si det Nye Testamentets kristendom – alt det andre er jo ikke kristendom, allerminst ved å kalle seg så) kristendommen er slett ikke til, og det må vel enhver kunne se like godt som jeg.
Vi har – om man vil uttrykke det slik – FULL BESETNING av bisper, proster, prester, lærde, utmerket lærde, talentfulle, begavede, menneskelig velmenende som deklamerer alle sammen – godt, meget godt, utmerket godt, – eller temmelig godt, måtelig, slett. Men ingen av dem har karakter av det Nye Testamentets kristendom, like så litt som de har karakterer av å strebe i retning av det Nye Testamentets kristendom. Men når de forholder seg slik, er denne kristelige besetning ved sin tilværelse kristelig betraktet langt fra å være til gagn for kristendommen. Den er i langt høyere grad farlig, fordi den så uendelig lett foranlediger et feilsyn og en feilslutning: at når man har en slik fullstendig besetning, da har man også kristendommen – en geograf f.eks. ville efter å ha forvisset seg om at denne besetning fantes, mene at han har soleklar rett til å bemerke i geografien: den kristne religion er den herskende i landet.

Facebook Comments
Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

  1. Jeg leste nettopp om Kierkegaards siste dager i går, hvor han brukte sine siste krefter til å bekjempe den “offisielle kristendom” slik statslønnet presteskapet fremstilte den. Og jeg tenkte… HVA om statskirken ble avskaffet? Ville det styrke eller svekke kristendommen i vårt land? Jeg tror faktisk at det ville være en fordel – av grunner du har så aktuelt pekt på i denne blogg!

    1. Ja, statskirken er jo “per def” allerede avsluttet, selv om det ikke alltid virker sånn.
      Og jeg tror de neste tiårene vil se et stadig større og større skille mellom stat og kirke.

      Det vil påvirke økonomi og en rekke andre ting. Noe som igjen vil føre til at enkelte må redefinere seg selv som kirkesamfunn og prioritere annerledes. Kanskje det vil føre til spennende prosesser! Det tror jeg faktisk.
      Det er f.eks. såpass mange bra folk i Den norske kirke at jeg tror at det kan ligge noe svært spennende på den andre siden av en eventuell “krise”, som vil gagne hele kirken på sikt.

      Akkurat den tanken gjør jo at jeg innerst inne håper på en aldri så liten “krise”, siden jeg tror de fleste prestene i Den norske kirke er kalt til noe mer enn å bare vedlikeholde en slags tam form for allmenn folkereligiøsitet.

      Men ikke si det til noen. 🙂
      Det er dessverre så mange som misforstår en slik tanke, og tror jeg forfekter en slags elitekristendom. Og det veit alle som kjenner meg at jeg ikke gjør. Jeg avskyr denslags, og mener jo at troende må bli MER “folkelige”, alle sammen. I et kristent elitemiljø vil sånne vanlige mennesker som meg ha fint lite å stille opp med. Been there, done that.
      Men det jeg mener med tam folkereligiøsitet, er en slags kvasi-kristendom hvor Jesus har svært liten innflytelse på alt det som sies og gjøres i hans navn. En religion selv ateistene gjerne vil tilhøre fordi den er så koselig og tannløs og NORSK og egentlig ikke trenger noen Gud for å kunne fungere.

  2. Det finnes uten tvil mange flott oppriktige prester innen kirken, og mye annet godtfolk der også. Men uten å ville det tjener man kanskje en folke religiøsitet som erstatter behovet for et personlig gudsforhold, og uten en slik kirke blir den enkelt stilt mer på valg. For fler av Biskopene virker det som at det å være “politisk korrekt” og diplomatisk eksemplariske er deres kall og livsoppgave.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?