Urtegata

Her begynner fortsettelsen på GERONIMO.

Urtegata

Jeg er Georg. Jeg har en historie.
Ja, det er det man pleier å si om sånne som meg, at vi har en historie. Men har ikke alle det, kanskje? Finnes det virkelig noen som er helt historieløse?

Utenfor vinduet har bladene blitt en nyanse gulere og rødere enn i går. Jeg legger merke til slike detaljer, for det er som om virkeligheten er forsterket, som om sansene har bråvåknet og sett lyset. Enkelte av bladene faller fra det store treet ved lekeplassen. Three down, 2398 to go. Jeg nyter synet. Mange liker å snakke om sin høstdepresjon, gjerne folk som ikke har peil, sånne som forveksler depresjon med ufarlig melankoli. Skal innrømme at høsten også for meg pleide å bære bud om noe trist, om at noe var over, men de siste årene har den hatt motsatt effekt; jeg blir oppstemt.

De siste dagene har jeg likevel følt på et visst vemod. Ja, vemod er ordet, for det dreier seg ikke om tungsinn. Det er heller ikke mine gamle følgesvenner Tomheten og Uroen, de som aldri lot meg være i fred, som banker på døra. Nei, de har forsvunnet for godt, takket være denne Troen jeg har kommet fram til langs veien.

Men altså: vemod. I en ganske kraftig versjon.

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron på den klassiske måten eller ved den alternative Vipps-måten)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?