Uforståelig


Foto: Ukjent

Hver påske gruer jeg meg til nyhetssendingene og avisoppslagene. For inntrykket som hvert eneste år gis av påsken, er at den er et eneste stort kostymeball for prester. Hvert år kommer også de eksotiske innslagene av folk som korsfester seg selv, men de fleste skjønner at dette er ikke-representative galninger når det kommer til kristen tro. Verre er det da med alle disse evinnelige prosesjonene av (selv)høytidelige folk som vandrer på en pompøs måte ikledd drakter som ofte er ekstremt dyre og som kun fremhever posisjonen til den som bærer dem.

Det hele gir meg en kvalmende følelse hvert år. Tilgi meg mine sterke ord, men det er min oppriktige følelse. Årsaken er at jeg tenker på hvilke bilder slikt gir TV-titterne av evangeliet.

Jeg opplever det hele som så uendelig langt unna måten man kunne ha formidlet budskapet om Golgata på.

Det hele fremstår nesten som en slags parodi på alt Jesus sto for, at man gjør «minneduskene store og bønneremmene brede» på denne måten.

Jeg gjør mitt beste for å vise andre religiøse uttrykk respekt. Tro det eller ei – jeg gjør det. Men magefølelsen får man ikke gjort noe med.

Jeg blir kvalm. Hvert år.

Hvorfor i all verden blir det pompøse så ofte regnet som synonymt med «åndelighet»? Hvorfor blir enkelte ting regnet for å være mer «hellige» dess mer svulstige de er? Hva i Jesu lære er det som oppmuntrer til teatralske fakter og kostymefiksering?
Jeg skjønner det bare ikke. Sorry.

Når jeg har blogget om min frustrasjon, har jeg selvsagt fått akkurat de reaksjonene jeg visste jeg kom til å få. «Tro kan vel leve like godt blant pomp og prakt som under en hanekam!» «Hvorfor dømmer du andres måte å leve ut troen på, er din så veldig mye bedre?» «Kan du ikke vise litt respekt for andre tradisjoner enn din egen?» Osv, osv.

For å si det sånn: Hadde folk flest visst for eksempel akkurat det, at troen like godt kan leve under en hanekam, hadde det ikke vært noe problem i det hele tatt. Men det som skjer hver påske, er at pompen og prakten etablerer seg som selve KIRKEN med stor K i de flestes bevissthet. Og vi er ganske mange Jesus-troende som ikke er så forelsket i slikt.

En av grunnene for min del, er min overbevisning om at majoriteten av vanlige folk som i utgangspunktet kanskje er nysgjerrige på det som har med Jesus å gjøre, heller ikke er så uendelig begeistret for selvhøytidelig karneval for voksne, og at dette sannsynligvis er med på å holde dem borte fra troen.

Hadde NRK vist én eneste ikke-pompøs påskefeiring i kristen regi, bare EN ENESTE av de hundrevis som finnes, og dermed gjort det hele litt mer representativt for hva som faktisk skjer blant aktive troende flest her i landet, skulle jeg heiet på karnevalsprosesjonene også, i visshet om at det kanskje finnes noen få der ute som også lar seg bevege i retning av evangeliet av slikt, selv om de garantert er i mindretall.

I sin bok En Gud for de mange: Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake har Helge Simonnes noen fiktive kortfortellinger om folks ulike opplevelser av tro og kirke, og så lar han tolv ekte biskoper kommentere hver sin fortelling.
Den fiktive Ida Marie reagerer på pompen og prakten ved en bispeinnsettelse. Gjennom sitt engasjement i Changemaker kjenner hun Atle Sommerfeldt fra tidligere, en “romslig og buldrende” person.

Derfor får hun nesten sjokk da hun ser bispeinnsettelsen av samme Atle på TV og hvordan han skrider nedover kirkegangen i bispekåpen: “Den radikale Atle var plutselig blitt til en patriark av utenlandsk merke. Ida Marie forstod ikke hensikten. Muligens ønsket kirken å sende ut et signal om at gammel samfunnsautoritet fortsatt gjaldt. I så fall fungerte det ikke for henne, og hun var sikker på at det var mange som ikke maktet å forholde seg til kirken som en arena på linje med forsvar og andre maktinstitusjoner. For henne så det ut til at selv de mest radikale og reformvillige prestene innordnet seg under et system som for mange må oppleves som svært gammeldags og fremmedgjørende. Holdt man fast ved formene fordi det bygget opp om profesjonen?”

Atle Sommerfeldt får i oppgave å svare på Ida Maries innvendinger. Alt vi får, er: “Ida Maries refleksjon om pompøsitet knyttet opp til den nasjonale majoritetskirken, er noe å ta til seg.”

Javel.

Her savner jeg en pågående journalist som spør: “Hvordan har dere tenkt å ta det til dere? Hvilke konkrete endringer vil det føre til, og når vil vi få se disse endringene?”

Et annet sted i boka blir biskopene spurt om hvordan kirken kan vinne folket tilbake. Da er det en som svarer at løsningen er å “utvikle gode symbolhandlinger i det offentlige rom. Korsvandringene på langfredag er et godt eksempel, men her må vi bli djervere i årene framover.”

Jeg vil nok heller si som Ida Marie ville ha sagt: “Dersom dere kun har planer om å flytte et svulstig embetsshow fra kirkerommet og ut på gata, ser jeg helst at dere forblir innendørs – av hensyn til evangeliet!”

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?