Tre stk. i spilleren

Rammstein: ZEIT

Rammstein har liksom lurt i bakgrunnen i mange år. Aldri vært blodfan, men har venner som er det. Så dro jeg på konserten på Ullevål i 2019, og fikk positivt sjokk. For en konsert! Den fikk da også seksere over hele fjøla. En av avisene, tror det var VG, kalte det den største konserten på norsk jord noensinne. Det var faktisk vanskelig å være uenig, om jeg skulle være sånn passe objektiv.

Den 24. juli kommer de til Bjerke Travbane, og det vil jeg nødig gå glipp av. Står på sånn venteliste på billetter. Samtidig er det aldri noe stress å få tak i billetter samme dag på såpass store konserter, er alltid NOEN av 50 000 som plutselig skal enten gifte seg eller ligge til sengs den dagen. Om jeg får dratt dit, vil jeg nok tenke: Die Nacht ist wunderschön!

Nok om det; det er den nye skiva som er tema her. Blir umiddelbart forelska i riffene. Om skiva vil tåle et lengre ekteskap, er mer tvilsomt. “Zeit” har den fordelen at den kun er spilt elleve ganger når dette skrives, og etter elleve ganger er det fortsatt moro.

Er umulig å ikke trampe fot og lage jeg-kan-liksom-spille-gitar-bevegelser til “Zick Zack” og “Giftig”. Umulig å ikke se for seg masse pyro under “Angst” og kølsvart røyk under “Schwarz”. Samt tenke at “Adieu” vil være et perfekt sistenummer på Bjerke.

Og der ble konserten plutselig tema igjen. Vanskelig for meg å ikke tenke konsert når jeg hører Rammstein etter opplevelsen i 2019.

The Waterboys: ALL SOULS HILL

Iblant takker jeg Gud for at så mange av ungdomstidens store helter fortsatt er iblant oss. Jeg har vært ganske heldig når det gjelder hvilke band jeg ble blodfan av i tidlig alder.

The Waterboys er at av disse bandene som har fulgt meg store deler av livet. Har sett dem live minst femten ganger.
Den nye skiva er skikkelig bra, men den man elsker, tukter man, som Skriften sier. Her blir det til bandets disfavør at jeg er såpass fan, fordi det innebærer at jeg veit hva de faktisk KAN få til, slik at forventningene blir veldig høye.

Tittelsporet er best. Og “Once we were brothers”. Og egentlig bør ganske mange andre også nevnes. Når jeg tenker meg om, tror jeg dette albumet vil stå seg og fremstå bedre etter femti gjennomlyttinger. Rammstein og Waterboys ville nok byttet rangering på sikt, men dette innlegget er sånn halvveis ferskvare.

Noterer meg bak øret at bandet kommer til Oslo igjen i 2023. Dit skal jeg, det er det ingen tvil om.

Trond Granlund: SANGER JEG LÆRTE AV JOKKE

Wow. Bare … wow.

Granlund tar Jokke-låtene helt ned. Sånn helt, helt ned. Det ironiske er at tekstene fremstår langt mer brutale og triste når de går fra rockelåter til viselåter på denne måten. Gåsehud. “Aldri stol på en fyllik” og “Verdiløse menn” og “Billig lykke” er noen skikkelige højdare i all sin nedtur.

Granlund spiller disse låtene på Folk (Storgata 26) førstkommende lørdag, og dere som har anledning til å dra bør ikke ha noe mer å lure på.

One thought on “Tre stk. i spilleren

  1. Hei, ganske uenig i anmeldelsen av Rammstein her. Zeit er bare en kjedelig “Rosenrot” – been there done that, og fortjener max terningskast 4. Det er ikke eneste med hitpotensial, slik de hadde flere av på forrige plate, dermed er den som Rosenrot, kjedelig og ingenting å begeistres for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?