Tre interessante bøker

telt

I forbindelse med arbeidet med VEIEN har jeg hatt et gjensyn med tre bøker – for om mulig å hente litt inspirasjon.

Jeg har nå lest “Teltmakeren” av Atle Næss, som jeg også leste da den kom i 2012. Her får vi servert fortellingen om Paulus gjennom synsvinkelen til den frikjøpte slaven Onesimus.

Næss har en dempet fortellerstil, det er få cliffhangere, men leseren drives videre likevel. Det serveres mange interesserte historiske detaljer mellom linjene, vi får et godt innblikk i hvordan lange reiser i antikken kan ha artet seg. Romanen fokuserer mye på Paulus’ sterke personlighet, og konfliktene hans lære skaper blant de jødekristne.

I forhold til det bibelske kildematerialet blir fortellingen dempet vel mye. Til tider virker det nesten litt påtatt – som om forfatteren er altfor bevisst på å fjerne alt som nærmer seg ekstraordinært. Det er ingen folkebevegelse vi får tegnet, men noen ganske små kretser – noe som gjør det merkelig at keiser Nero i det hele tatt har hørt om de kristne mot slutten av romanen.
Den lille følelsen av ånd som Onesimus kone’ opplever i menighetssamlingene, er i bunn og grunn ikke så annerledes enn følelsen hun får i teatret i Efesos. Når Peter ber sine frimodige bønner for et barn, har de ingen effekt, og barnet dør.

silas
titus

De to andre romanene, “Silas’ dagbok” og “Titus’ dagbok” av Gene Edwards (utgitt på Lunde i 2000 og 2001), er ganske annerledes i formen. Her er det åpenbart at forfatteren i større grad har tillit til de nytestamentlige gjengivelsene av det hele.

I likhet med Næss, fokuserer han mye på konflikten mellom Paulus og de jødekristne. Det er mye “lov vs. ånd”-problematikk, og Paulus fremstilles som en radikal motstander av alt som minner om seremonier, hellige bygninger og presteskap. Edwards er nok ikke en like god forfatter som Næss, og det kan bli vel mange “tårene rant mens jubelropene runget” når følelser skal beskrives.

Til gjengjeld serverer Edwards mer action! Jeg synes bøkene gir et troverdig bilde av livet blant de første kristne. Riktignok er hans form ganske forkynnende, noe som kan være uheldig i romaner (og som er den samme anklagen jeg selv fikk i Vårt Land-anmeldelsen av første bok i VEIEN-serien).

Edwards virker forøvrig som en ekte stammefrende. Han er – i likhet med yours truly – svært opptatt av forskjellene på urkirken og den moderne kristendom, og mener mye av den opprinnelige ilden har blitt holdt ved like av “kjetterne” gjennom historien.
Wikipedia kan fortelle: “Edwards draws much inspiration from persecuted groups throughout church history. Showing some affinities to Baptist successionism, he devotes much of his energy to chronicling the stories of marginalized groups such as the Paulicians, The Priscillianists, the Albigensians, the Waldensians, the Bogomils, the Anabaptists, the Lollards, and the Moravians.”

Edwards er i dag 86 år gammel. Og: “Towards the end of his ministry and life, Edwards has begun to expend a good deal of energy disparaging the current arrangement of the New Testament into verses and chapters, with the epistles out of chronological order. He contends that modern ecclesiastical traditions would lose their sacred status if the narrative framework of the early Church were reconstructed and well-known. With a New Testament rooted in the story of the primitive Church, spurious theological systems could not so easily be constructed by cutting and pasting verses together, free from their original narrative context.”

Amen, old brother!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?