Tre år i dag

I dag kan Facebook fortelle at det tre år siden Dawn og jeg møttes for første gang.

Her følger innlegget mitt fra den dagen, 22. november 2019, som skulle forandre livet mer enn jeg ante der og da. Overskriften var “Kjentmannspost 39”.

Litt regnvær får en da tåle, så i dag ble det en kjentmannspost i Gjerdrum-skogene, nemlig BREIMÅSAN.

Med meg fikk jeg Åse Gry som bor i området og som det var veldig hyggelig å bli bedre kjent med.

Jeg har ikke gått på ski siden jeg var kid, og denne vinteren har jeg som forsett å teste skia jeg fikk til jul for fem år siden. Ifjor tok jeg vinterposter på truger, men enkelte poster, de som ikke er i bratte skrenter eller lignende, er nok langt enklere å ta på ski.
Men enn så lenge er jeg sjeleglad for hver tur som lar seg gjennomføre uten ski på beina, siden jeg ikke direkte gleder meg til å leke danske.

I dag hadde regnet fjernet såpass mye snø at det var mulig å gå til fots med gummistøvler, selv om det var ganske tung og våt snø enkelte steder.

Vi startet ved Lysdammen, som nå nesten gikk over sine bredder.

Så gikk vi oppover lysløypa. Jeg hadde lest på kjentmannsforumet (som svært ofte er til stor hjelp for oss som går uten GPS), samt skjønt ut i fra kartutsnittet i boka, at vi skulle gå inn i skogen og se etter posten når vi var omtrent på lysløypas høyeste og mest sydlige punkt.

Men det var ikke så lett å vite nøyaktig hvor man skulle gå inn. Heldigvis hadde vi så flaks at vi så noen fotspor fra menneske og hund som gikk innover i skogen. Menneskesporene tilhørte nok en annen kjentpostjeger, for de førte helt fram til posten. Så TUSEN TAKK til deg som tok posten i dag eller i går og etterlot deg spor. Vi hadde nok kåla unødig mye i sørpesnø om det ikke var for deg.

Ved selve posten, BREIMÅSAN, fantes en hytte med bålpanne utenfor, som ofte brukes av lokale skoleklasser. I tillegg fantes det rester fra tidligere tiders torvskjæring, samt infotavle om dette.

Vi tok en rast på stedet, og heldigvis regnet det bare ganske lett, og ikke så i bøtter og spann som Yr hadde profetert. Det ble brødskiver med brunost og kvikklunsj til dessert, akkompagnert av sykepleier Åse Grys egenmekka “jordmorkaffe”. Og “jordmorkaffe” er enda sterkere enn “bedehuskaffe”, da sykepleierne lager den for å holde jordmødrene våkne. (På den annen side må den ofte være ganske sterk på bedehusene også, for å holde folk våkne der. Ikke alle prekner som lukter vekkelse, foråsirresånn.)

Men vet du hva? Rasten var såpass hyggelig og pratsom at jeg helt glemte å ta et eneste bilde av eller ved posten. Ere muli.
I tillegg hadde jeg glemt fyrstikkene i bilen, slik at vi ikke fikk tent bål ved bålpanna. Ere muli 2.

En dag i glemsomhetens tegn. Jeg får skylde på en søvnløs natt i forkant.

Men selve dagen vil jeg ikke glemme. VELDIG HYGGELIG, var den! Takk, Åse Gry!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?