To ulike former for kristen tro

Her følger et utdrag fra “Okkult kirke?”, som du kan bestille i ebok-versjon HER.

Dypest sett er det mulig å dele kristne trossamfunn inn i to hovedgrupper.

Media har likt å dele opp kristenheten i båsene «liberale» og «konservative», gjerne ut ifra om folk tror homofili er synd eller ikke. Innad er det ikke der det store skillet går. (Blant alle de hundrevis av kristne jeg kjenner, kan jeg telle de som er opptatt av det spørsmålet på én hånd.) Det store skillet går derimot mellom sakramentalisme og anti-sakramentalisme, det noen også kaller «høykirkelighet» og «lavkirkelighet».

Det dreier seg om to helt ulike forståelser av kristen trospraksis.

Alle kristne tror at Gud på et tidspunkt ble en del av historien, gjennom Jesus Kristus – den såkalte «inkarnasjonen». Men i høykirkelige kretser tror man at det foregår en slags «fortsatt inkarnasjon», hvor Gud stadig knytter seg til død materie på overnaturlig vis. Hovedsakelig er dette forbundet med nattverd og dåp, og man har derfor gitt disse betegnelsen «sakramenter» eller «nådemidler».

Katolikkene, og også mange i Den norske kirke, tror Gud er spesielt til stede i dåpsvannet og nattverdselementene. Katolikkene tror i tillegg at Gud virker gjennom fysiske gjenstander som de kaller relikvier, som for eksempel beinrester av avdøde paver og andre såkalte «helgener».

Sånn sett fortsetter inkarnasjonen hele tiden. Nattverdsbrødet er ikke bare brød, det er Jesu faktiske kropp.

Til å forvalte og formidle disse nådemidlene og hellige gjenstandene, har man egne prester som er ordinert for oppgaven. Ja, disse vil i enkelte tilfeller ha en rolle i selve prosessen med å gjøre død materie om til noe hellig (i tilfellet med nattverden gjerne kalt «konsekrasjon»).

Slik oppstår det vi kan kalle «sakramentale embetskirker», som noen altså definerer som høykirkelighet.

I lavkirkelige miljøer vektlegges først og fremst Ånd. Sånn sett tror man på en «fortsatt inkarnasjon» der også, i den forstand at man tror Guds Ånd kan flytte inn i menneskers ånd. Men de fleste lavkirkelige vil mene at han som regel gjør dette helt uavhengig av prester, gjenstander, mat eller vann.

Ikke slik å forstå at troen regnes som en åndelig greie høyt hevet over denne jordiske verden. Nei, troen angår hele livet. Og de fleste kan si seg enige i at naturen, selve skaperverket, kan si oss mye om Gud, siden den er et uttrykk for Skaperens personlighet og et vitnesbyrd om hans storhet. Samtidig vil det i øynene til en lavkirkelig være komplett umulig å komme i kontakt med Gud gjennom treverk, stein, vann eller brød – vigslet eller ikke vigslet. Dette fordi Gud er en Ånd.

Blant lavkirkelige kan hvem som helst dele ut nattverd, siden alle troende er for prester å regne. Nattverd og dåp regnes ikke som noe «magisk», snarere som rent symbolske handlinger som nærmest fungerer som pedagogiske virkemidler, dog i meget sterke versjoner.
Vann er vann, og Gud er Gud. Det eneste som teller, er dermed det som skjer i hjertet til den som døpes. Om dåpen ikke er gjort ut ifra egen tro og overbevisning, vil de fleste lavkirkelige mene at den som døpes like godt kunne tatt seg en helt vanlig dusj.

Hos Frelsesarmeen, som kan regnes blant de ikke-sakramentale trossamfunn, tror man ikke engang at dåpen strengt tatt er nødvendig (samtidig som den ikke er forbudt, men frivillig). Dåpen var på Jesu tid en måte å foreta en offentlig erklæring på. Uniformene som enkelte frelsesarme-soldater går med, har nøyaktig samme funksjon i moderne tid, hevdes det. Derfor mener flere innenfor dette samfunnet at uniformen er en god erstatning for dåpen. Tanken på at Gud knytter seg til fysiske gjenstander eller elementer, slik at disse virker på overnaturlig vis uavhengig av mottakeren, ble av Frelsesarmeens grunnleggere, William og Catherine Booth, regnet for blasfemisk.

Vi snakker altså om to rimelig forskjellige former for kristen trosutøvelse.

De som vektlegger Ånden mer enn sakramentene, kalles i noen tilfeller for «pentekostale kristne». I øyeblikket utgjør de den religiøse grupperingen som vokser raskest på verdensbasis. Mange forskere tror denne gruppen snart vil utgjøre den største trosretning i verden. Ja, mange mener den allerede er det. Dette fordi de tre andre store grenene på kristenhetens tre – den katolske, den reformerte og den ortodokse – sannsynligvis har større andel av såkalte nominelle medlemmer enn det den pentekostale grenen har, siden sistnevnte har den personlige gudsrelasjonen som et av sine hovedfokus og ofte krever en større grad av bevissthet rundt troen enn det sakramentale kirker gjør.

Forskjellene på det noen også definerer som henholdsvis «nådemiddel-kristendom» og «evangelisk tro» er såpass radikale, at jeg synes det er merkelig at ikke flere våger å sette ord på dem. Selv om jeg personlig ikke føler meg helt hjemme i begrepet «vekkelseskristendom», får Anders Gerdmar fram forskjellene på en god måte i sin bok “Guds ord räcker: evangelisk tro kontra romersk-katolsk”:

“”Nådemedelskristendom” är ett paradigm, väckelsekristendom ett annat. Historisk har de varit svåra att förena. Med nådemedelskristendom menar jag att man ser dopet som frälsande, konfirmationen, som historisk är som en fossil av andedopet, får sakramental betydelse. Man menar vidare att nattvärden blir den punkt där man mest möter Jesus, och de som är insatta som ämbetsbärare har något som de troende inte har. Denna kristendom krockar med väckelseskristendom. I väckelsekristendom är den personliga omvändelsen avgörande, den omedelbara relationen med Fadern genom Jesus självklar, og dopet en naturlig följd av omvändelse och tro …”

Også det åndelige livet er ulikt innenfor disse to paradigmene, forklarer Gerdmar. Selv om Ånden og nådemiddelkristendom kan forenes i de tilfellene hvor ilden får brenne og friheten i Ånden er til stede, ser han det som negativt når f.eks. bønn og nattverd får mer og mer preg av ren ritualisme.
Han advarer mot det han ser skje stadig oftere, nemlig at “den starka smörjelsen och friheten i Anden ersätts av en sådan karismatik som inte ska störa de ekumeniska grannarna”.

I sin bok «The Spirit Driven Church» har Terje Hegertun på sin side forsøkt å forene karismatisk og sakramental tankegang. Selv om boken er utmerket og har mange gode poeng, viser den for meg først og fremst de enorme forskjellene på de to – selv om intensjonen til forfatteren er det motsatte.

2 thoughts on “To ulike former for kristen tro

  1. He-he, dette er yndlingsspørsmålet mitt, som jeg også har skrevet doktoravhandling om .
    I teologihistorien ble det veldig tydelig under reformasjonen, selv om man ikke helt kan dele inn kirkesamfunnene etter det.
    Skillet går tilbake til et aksiom i gresk mytologi og filosofi. Aksiomet heter ” finitum non capax infinitum”, på norsk “det endelige kan ikke inneholde det uendelige”. Hvilket innebærer at gjenstander, handlinger og personer i vår historie/virkelighet ikke kan ” inneholde” Gud. Eksempelvis kan Kristus da ikke være i brød og vin. Dette greske aksiomet ble lagt til grunn for Jean Calvin sin teologi og altså den reformerte trostradisjonen. Den lutherske og katolske tradisjonen mente dette ikke var blitt bibelsk.

  2. Dette er et skille som først oppstår med det moderne gjennombruddet. Reformasjonen er en del av det, om den skal betraktes som årsak til eller virkning av det moderne er ikke så godt å si. En viktig side ved det moderne gjennombruddet er “avfortrylling”, altså at naturen ikke lenger betraktes som åndelig, men kun som materiell. Det er først med denne endringen i tankegang det går an å snakke om at det materielle er dødt. Når de radikale reformatorene var så ivrige etter å kaste ut relikvier, helgenbilder og lignende, var det nok også fordi de oppfattet det som avgudsdyrkelse. Men i bunnen ligger da forståelsen av at materien ikke kan være bærer av det guddommelige, som Idar Kjølsvik påpeker. Den skillelinjen du trekker opp, får derfor først mening etter reformasjonen. Så kan man si at vi som holder fast ved sakramentene, står i en spenning til det moderne samfunnet ved at vi fastholder troen på en åndelig side av det materielle på noen få religiøse områder, men ellers ikke. Om vi tok konsekvensen av inkarnasjonen, måtte vi vel også sett naturen som hellig, og dermed hatt et annet forhold til den. Men sånn rent personlig opplever jeg ikke noen motsetning mellom å ta mot Kristus i sakramentene og ta mot Den hellige ånd i mer karismatisk forstand.

    Og så til spørsmål fra Øistein Lied:
    Dette er noe jeg har tenkt på i det siste, men som jeg ikke har så gode svar på. Jeg skrev om Oliver Clement i Strek for et par år siden, og tenker særlig på dette sitatet: «Verden er Guds gave. Det gjelder å ane giveren bak gaven. Etter inkarnasjonen, lidelsen og påsken ligner jorden en enorm relikvie, den grav Jesus ble lagt, som samtidig er et morsskjød, og som han oppvakte ved sin oppstandelse. Og korsets tre, som har blitt livets tre, forener i hemmelighet jorden og paradiset og løfter fram alle tings sakramentale karakter». Det er vel noe slikt som ligger bak når patriark Bartolomeus velsignet havet utenfor Norge. Men hvordan trekke konsekvensen av det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?