Tilbakeblikk på januar-mars 2022

“Fest blikket på det som ligger foran deg”, sier Skriften. Det er lurt. Min bucket list for 2023 er på plass.

Men kan jo være kjekt å kikke litt i bakspeilet innimellom. Så jeg mimrer litt og oppsummerer fjoråret i fire innlegg i løpet av januar.

Først januar – mars.

*

2022 startet med mye jobbing.

Jeg fikk være koronavakt i en skolegård på Kjeller nesten hver dag i januar. Romerike (som ikke må forveksles med Romerriket) skulle vaksineres til den store gullmedalje, og siden veien inn til vaksinasjonssenteret gikk gjennom en skolegård, skulle jeg passe på at elever og fremmedfolk ikke kom altfor nær hverandre.

En fin jobb preget av kulde, kaffe og kule kids. Den best betalte jobben jeg har hatt i hele mitt liv, rent timelønnsmessig.

Siden jeg hadde språkvask/korrektur-oppdrag på to bøker, et oppdrag som allerede var betalt forskuddsvis året før, ble det langt mer enn bare 8-timers arbeidsdager. Samtidig var det jobber jeg trivdes med, og derfor grei skuring og easy sailing.

Men jeg slet fortsatt med pusten. Hadde puls på 150 døgnet rundt, og fastlegen fant ikke ut av det. Hvilepuls når jeg sov var 150. Om jeg gikk opp en bratt bakke, var den også 150. Aldri mindre, aldri mer. Bare 150. Hele tiden. Altså: Hele tiden.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønte det ikke var bra. Samtidig følte jeg meg i ganske grei form, tross alt. Så denne pulsen ble mer noe som folk (og jeg) lot oss underholde av. Veit ikke hvor mange som målte meg med sine pulsklokker på den tiden.

Legen hadde tidligere sagt jeg bare måtte ta tida til hjelp. At det sannsynligvis var korona-relatert, etter at jeg fikk blodpropp på grunn av korona året i forveien, og aldri hadde blitt helt bra.
En ettervirkning som forhåpentligvis ville gi seg, var det jeg fikk beskjed om. Jeg tygde noen medisiner som ikke hjalp en drit.

*

Selv om januar var busy jobbmessig sett, omgjorde og finpusset jeg et gammelt manus med tanke på mulig utgivelse i forbindelse med konferansen “The Send” i Telenor Arena. Ut til alle verdener, het manuset jeg leverte til et kristenforlag som lovte å gi raskt svar.

Det løftet holdt de til gagns, men svaret som kom etter noen få dager, var ikke akkurat positivt:
Hei David! Jeg har lest gjennom manuskriptet ditt i helgen for å se om du har noe nytt å komme med. Men dessverre så skyter du ned alle kristne før du kommer frem til din perfekte metode, som jeg stiller meg litt spørrende til. Vi sier nok nei til denne.

Det der fikk meg litt i kjelleren. Må kanskje gå litt mer i meg selv når det gjelder hvordan jeg formulerer ting.
Uansett: Det ble ingen bokutgivelse.

*

I slutten av januar var det tid for skikkelig luksus. Dawn og jeg skulle til Ullensvang Hotell i Hardanger. Julegave.

Selve turen til Vestlandet ble rimelig tøff. Værgudene raste. Kolonnekjøringen over Haukelifjell stanset helt opp da lastebiler fikk trøbbel. Vi ble stående på vidda med is-snø på ruta som vindusviskerne ikke klarte å ta unna for. Min kjære slet med angsten. Det er faktisk fullt mulig å få skikkelig klaus midt i et stort viddelandskap. Alt var hvitt. Da vi kom igang igjen, måtte vi ligge typ tjue centimeter fra bilen foran for i det hele tatt å se blinklysene. Endelig kom vi til en tunnel, noe som innebar litt pause for alle sjåfører. Pausen ble dog veldig mye lengre enn tenkt, for der inne fikk nok en lastebil trøbbel.

Etter flerfoldige timer kom vi ned til Røldal. Så gikk det oppover igjen, men i første lange tunnel var det atter en gang stopp. 175.no kunne fortelle at det hadde vært et trafikkuhell – vi fikk senere vite at det var en lastebil og tre personbiler involvert – og at det ville ta flere timer før veien kunne åpnes igjen.

Vi ankom hotellet etter midnatt, etter mer enn tolv timer bak rattet (på en tur som vanligvis tar 6 timer). SLITEN SJÅFØR! OG PASSASJER! 🙂

*

Men vi våknet opp til denne utsikten fra hotellrommet:

Så fulgte to dager i Paradis:

Hjemover nøt vi ettermiddagssol og solnedgang over Hardangervidda. Værgudene hadde åpenbart tatt seg en pille siden sist.

Siden det var helg og ingen av oss måtte på jobb, tok vi en impulsiv mellomlanding på Geilo, på Dr. Holms, hvor det altså spøker.
Jeg sier det siste som ironi. Men jeg undervurderte hvor seriøst min elskede Dawn tok det hele. Hun ble oppriktig nervøs av alle mine utlegninger og høytlesninger om spøkelset. I ettertid ser jeg at jeg nok var litt idiot som ikke skjønte at hennes angst faktisk var reell. Jeg bare kødda og kødda, som den bonden jeg innimellom kan være.

Tilbake på jobb, merket jeg at sola for første gang ga varme. Det fylte meg med mange gode følelser. Nesten som om sommeren var rett rundt hjørnet.

Fikk samtidig beskjed om at jobben min mer eller mindre var over, siden det ville bli langt færre vaksinasjoner utover i februar.

Selv om januar var en svært godt betalt måned, var det mye økonomisk etterslep å ta tak i. I budsjettet hadde jeg også medregnet en etterbetaling for et større oppdrag året i forveien. Den kom aldri, fordi oppdragsgiver plutselig sleit. Er det noen i verden som ikke skal bli krass i slike situasjoner, er det yours truly, for jeg har vært i den andre enden nok av ganger. Kommer aldri noen inkasso fra mitt enkeltpersonsforetak, det kan jeg love.

Men på grunn av dette endte jeg opp der hvor jeg fikk en skikkelig nedtur-dag som innebar litt for lang venting i kald bil med tom bensintank – fordi jeg rett og slett var litt for stolt til å be om hjelpen jeg til sist må be om uansett, fordi de store miraklene uteble.

For en fjott jeg er noen ganger. Fint jeg fortsatt har evnen til å le av meg selv. 🙂

Livet kan være kontrastfylt. Fra luksus på SPA til frysing i bil. Da vil jo mange sikkert tenke at det siste skjedde på grunn av det første, men sånn var det ikke. Luksusturen var altså julegave, betalt flere måneder i forveien, og selv oppholdet på Dr.Holms var sånn delvis sponset som en del av pakka.

Er bare at livet byr på ulike ting til ulike tider. Litt berg-og-dal-bane oppsummerer i grunnen mye av livet mitt. Og helt ærlig: Heller et liv med høyder og daler framfor et kjedelig slettelandskapsliv hele tiden!

I februar havna jeg der hvor det var helt tomt for matvarer i kåken. Igjen kan man snakke om kontrast til luksuslanghelgen litt i forkant! (Heldigvis hadde jeg ikke dattera mi akkurat da.) Og NAV hadde jeg på det tidspunktet fullstendig allergi mot, etter noen kjipe runder med den etaten året i forveien.
Men etter ufrivillig fastedag nr. 3, ringte det en bjelle i bakhue utpå kvelden. I mitt lille utstyrslager på boden, beregnet på alle de langturene jeg hittil ikke hadde fått dratt på, på grunn av den nevnte pulsen, lå det jo ekspedisjonsmat!

Aldri har jeg vært så fornøyd med ARCTIC FIELD RATION . Tørrmatpakka inneholdt torsk i kremet karrisaus, en tortilla-wrap, instant coffee og diverse annet småplukk. Akkurat der og da var det minst like luksus som det kokkene på Ullensvang kan varte opp med.

Denne maten skulle egentlig fortæres høyt til fjells, i et kaldt telt eller snøhule. Men jeg tenkte: Hverdagen på Ringvoll er pokker meg en slags form for ekspedisjon, den også, sånn i det store bildet.

Vi fikk beskjeden om at den planlagte ulvejakta i Rømskog var stanset på grunn av rettslige avgjørelser. Siden jeg er ihuga rovdyrforsvarer, sto jubelen høyt i taket, og jeg feiret med min nabo Jan, som deler mitt synspunkt i den saken der.

Dessverre skulle gleden vise seg å være kortvarig. Noe vi forsåvidt også mistenkte.

*

Bambi måtte ut på glattisen igjen. I februar var jeg invitert til å preke i Kingdomkirken i Vestby. Liker best å formidle ting skriftlig, men greit å utfordre seg selv og takke ja til å bable litt offentlig innimellom.

Skal man først våge seg ut på glattisen, er Kingdomkirken verdens beste sted. Der møter du bare smil og kjærlighet uansett hvor mye du måtte kløne.

Dagene i forkant ble et eneste kaos, med samtaler med kreditorer og styr, fordi en ventet lønn altså uteble i sin helhet. Det førte til fullstendig mayhem. På kanten til det komiske. Nei, langt over kanten.
Fikk riktignok kommet meg ut av bobla og kaoset fredagskvelden i forkant, og brukt en hel og konsentert kveld sammen med den skjønne dattera mi.

Nevnte fredagskveld besto i Yatzi, taco, Playstation med to konsoller, samt vår morsomme dørvakt-lek, som i bunn og grunn består i at hun skal prøve å komme forbi meg på stuegulvet. (Bak meg har vi da lagt en madrass, som en av oss da faller på, enten hun nå klarer å velte meg bakover når hun tar løpefart, eller jeg plutselig går til siden slik at hun brått braser framover isteden. Veldig morsom lek for store og for små.)

To år gammelt bilde, men omtrent sånn vi begge så ut fredagskvelden likevel.

Utpå kvelden lørdagen, dro Victoria til en venninne for å overnatte. Jeg forsøkte å legge meg i grei tid, cirka 01, for å være opplagt dagen etter. Våkna en time og ett kvarter etter at jeg hadde sovna, og visste at løpet da var kjørt: Jeg kom ikke til å få sove mer den natta.

Orker dere litt mer klagesang? OK, selv om denne pulsen holdt jevnt 150, preget den kroppen mer enkelte dager enn andre. Søndagen ble en slik dag. Da jeg skulle bære to småesker med bøker ut til bilen i forkant av møtet, mistet jeg pusten helt og måtte sette meg ned i trappa. Lurte fælt på hvordan dagen skulle gå, og om jeg egentlig burde avlyse.

Da jeg til sist ankom menighetslokalet, stuptrøtt og altfor dårlig forberedt, og like andpusten som om jeg nettopp skulle ha løpt et maraton, kunne jeg gjøre Paulus’ ord til mine egne: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.»

Paulus sa også: “Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide …”
Søndag 6. februar kl 12 på formiddagen i Vestby, var definitivt i utide. Men, Paulus, jeg gjorde som du sa: Jeg sto klar!

Her er talen fra den dagen. Vær nådige, husk at den er holdt av en fyr som ikke har sovet på et døgn og som har 150 i hvilepuls! 🙂

Foto: Elin Stillingen

Tror du ikke menigheten også var så kul at de tok opp en kollekt til yours truly! Den snille gjengen ga meg nok til at jeg slapp å miste bilforsikringen min, som hadde aller, aller siste frist mandag morra blue.

*

Det ble også noen siste få oppdrag som koronavakt, i tillegg til at jeg fullførte språkvask/korrekturoppdraget på de to bøkene, litt forsinka. (Oppdragsgiver var nådefull.)

*

Ble skikkelig trist og forbanna, da lagmannsretten i hui og hast omgjorde tingrettens stans av jakt på fire ulvefamilier innenfor ulvesonen. Her hadde mektige, statlige krefter jobbet i kulissene for å få unormal fortgang i sakene, og det hadde gått såpass fort i svingene at Staten sannsynligvis ville få nok en dom imot seg i ettertid, slik som tidligere. Det blåste visst Staten i, her skulle det slaktes ned mest mulig før yngletiden trådte i kraft om få uker. Sjelden har vel en ankesak blitt behandlet så kjapt og så overfladisk.

Slet mellom to hensyn de neste dagene: Jeg ville kjempe for ulvene, men helsa var ræva.

Våknet med en helt uregjerlig puls, med dertilhørende pustebesvær. Men pokker heller, det var en avgjørende dag for ulven i Rømskog, så jeg mannet meg opp så mye pesingen tillot, og tok bilturen til de aktuelle områdene.

Hadde ikke før ankommet Flatasætervegen, før det ble drama. Skal ikke gå i detaljer, men min blotte tilstedeværelse ble tydeligvis oppfattet som en trussel av enkelte jegere som ankom omtrent samtidig med meg.

En jeger ville så at politiet skulle nekte meg å ta bilder, men da måtte politiet beklage, for jeg hadde presentert meg som en blogger og hadde full rett til å dokumentere. Jeg påpekte overfor politiet at jeg ikke hadde tatt et eneste bilde før jeg selv og bilnummeret mitt ble fotografert på en provokativ måte.

Så dro Onkel, etter å ha ønsket jegerne hjertelig tillykke med jakten (nøytrale my ass), og noen flere vernere kom. Jeg slo følge med et hyggelig pensjonistpar som serverte kake til meg. Forklarte helsetilstanden min, men de prøvde å berolige meg: “Vi skal bare gå i rolig tempo og har det ikke travelt.”
Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg måtte melde pass og returnere til bilen. Pulsen gikk i racerfart, og jeg slet med å puste.

Så traff jeg min kjære lillesøster, som også ville bli med på tur innover så fort jeg hadde fått pulsen tilbake. Da kom Onkel tilbake igjen, og bortviste henne, rett og slett, fullstendig uten grunn, bare fordi hun er ansatt i Noah. Hennes eneste planlagte aksjonsform var å gå skogstur langs en skogsbilvei. Noe som er helt lovlig, selv under jakt. Ingen jakt kan sette allemannsretten ut av spill.

Men la meg si det slik: Aldri har storebror vært så stolt av lillesøstra si som da dette bildet ble tatt.
(Politiet forviste meg fra deres samtale med henne, slik at jeg ble degradert til avstandsfotograf. Men jeg hadde allerede hørt nok til at mitt gamle verdensbilde plutselig kom litt tilbake, selv om det heldigvis har raknet litt i senere år. Akkurat der og da: ACAB. (For de av dere som veit hva det begrepet betyr.)

Madeleine og jeg endte opp som bilende observatører fram og tilbake, som kunne gi litt info til andre aksjonister.

Det var hyggelig å råne rundt i øde trakter med lillesøster igjen. Hun er den kuleste lillesøstra du kan tenke deg.

Det skjedde mye den dagen som jeg ikke skal gå i detalj om her. I slike situasjoner får man assosiasjoner til visse filmer med banjomusikk i. Det er slike ting folk flest ikke tror skjer i Norge, bare i redneck countys i Trump-land. De tror man ljuger eller overdriver når man forteller om det.
Men at enkelte politifolk i Rømskog er korrupte, er jeg villig til å bli sitert på. Man lar f.eks. ikke en åpenbart dritings (og bevæpnet) jeger som nettopp har dyttet til en kvinne få sette seg bak rattet og kjøre hjem i fred, bare fordi han er en av bygdas største grunneiere.

*

Dagen etter var formen fortsatt ikke særlig god. Skulle egentlig hatt en aller siste koronavakt på Kjeller, men måtte melde avbud. Hadde ikke sjans til å komme meg ut til bilen engang. Det var heldigvis ikke helt krise for arbeidsgiver, siden “meteren” nå var opphevet.

Ble liggende i senga hele dagen. Morgenen etter klarte jeg bare så vidt å komme meg ned til legen, selv om legekontoret er nøyaktig 47 meter fra leiligheten min.
Jeg var i skikkelig dårlig form, men mistenkte at mye av det skyldtes Barth Eides avgjørelse om å forlenge ulvejakta. Slikt går på psyken løs, og psyke og kropp er jo tett forbundet.

En ny turnuslege var på plass. Han var skikkelig hands on, tok mitt tilfelle skikkelig på alvor og virket rimelig oppgitt over den oppfølgingen jeg hadde fått av helsevesenet tidligere. Han ba en av sykepleierne ta EKG på meg, lettere sjokkert over at ingen leger hadde gjort det på lang tid.
Sykepleieren sa: “Det er noe galt med denne maskinen, den funker ikke.” Hun tilkalte legen for at han skulle se på det.
Legen: “Nei, det er nok ikke noe galt med EKG-apparatet. Derimot skjønner jeg nå hva som er galt med David. Og vi skal ringe ambulanse.”

Det var andre gangen ambulanse ble tilkalt når jeg var hos fastlegen. (Satser ikke på at det blir en årlig tradisjon!)

Jeg ble fraktet til Kalnes sykehus, hvor jeg gjennomgikk diverse undersøkelser. Det fastlegen hadde oppdaget, og som de kunne bekrefte, var at min høye puls skyldtes atrieflutter, en urytme på hjertet og rask frekvens.

Siden jeg hadde gått med dette så lenge, hadde det ført til hjertesvikt. Denne hjertesvikten hadde jeg sannsynligvis hatt en stund. Hjertet mitt hadde nå rett og slett bare hatt 10 – 15 % funksjon.

En lege skjønte ikke hvordan det var mulig at jeg hadde fungert sånn noenlunde greit de siste månedene. Jeg burde ha vært totalt utslitt og konstant sengeliggende. Men kropper kan bli vant til selv det mest ekstreme, forklarte han.
En annen lege mente jeg kanskje hadde uoffisiell Norges-rekord i gå med såpass heavy atrieflutter over så lang tid.

Det alle legene var enige om, er at helsevesenet på et eller annet sted må ha gjort en tabbe. Jeg hadde vært en kasteball i systemet for noe som burde vært uhyre enkelt å fikse før det gikk så langt.

Anyway, NÅ var jeg i det minste i trygge hender. De ønsket å gi hjertet mitt elektrosjokk, noe som kunne få det i normal rytme igjen. Men ifølge en sykepleier var jeg visst litt av en nøtt for legene, så de visste ikke helt hvordan de skulle gripe dette an.

Allerede ved ankomst fikk jeg beskjed om å faste. Synd for meg, for denne dagen var det faktisk RIBBE til middag på Kalnes sykehus! 🙂

Havnet på rom med en eldre herremann på 87 år. Rett før han la seg, ringte han til kona si. Han avsluttet inderlig og kjærlig med følgende: “Sov så godt i Jesu navn, da, søte kjæresten min. Dette går bra.”
Wow. Sånn vil jeg snakke til dama mi når jeg blir 87 år også.

*

Ja, så var det det med å øke sjansene til å bli 87, da.

Morgenen etter bekreftet en lege det sykepleieren hadde sagt. Vanligvis er elektrosjokk en grei prosedyre, men siden hjertet mitt var så svekket, kunne det være risikofylt. Hvis noe skulle gå galt, hadde de ikke utstyr nok ved Kalnes til å kompensere, og det ble derfor bestemt at jeg skulle til Riksen i Oslo.

Ambulansen hentet meg, og så ble det endelig Oslo-tur på meg igjen, selv om den ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Foretrekker Oslo-turer som innebærer skåling på Aye Aye, Kniven, Vaterland, Rock In og Bonanza.

På Riksen fortalte en lege meg at de var litt i tvil. Jeg var visst et unikt tilfelle. De skjønte ikke at det var mulig å gå så lenge med noe slikt. Han sa at legene skulle komme til en kollektiv avgjørelse, for denne avgjørelsen måtte de være flere om. Det var ikke helt konsensus blant dem. Ingen var helt sikre på hva som ville skje om pulsen gikk fra 150 til 70 på to sekunder; om et så svekket hjerte da ville klare å pumpe nok blod. For den høye pulsen min var jo hjertets måte å kompensere på, slik at hjertet kunne gjøre jobben med å få blod ut i kroppen. (For to år siden ville jeg nesten ha besvimt bare av å lese den setningen der. Bare noen sa ordet “blodtrykk”, ble jeg svimmel. Helt seriøst. Men et par runder på sykehus herder deg kjapt. Det er komisk for meg at jeg pleide å grue meg lenge til blodprøver. Jeg var megapingle på alle sånne ting som gikk under huden. Nå er det å ta en blodprøve omtrent som å ta en eplebit. Og det sier jeg ikke for å tøffe meg eller fordi jeg ikke liker epler, for det gjør jeg. Men er liksom nada problema. Selv om man blir litt lei av alle disse stikkene etterhvert som sykepleierne sliter med å finne egnede steder i årer som er gjenstridige og vil leke gjemsel.)

Det ble presentert ulike mareritt-scenarier for meg, som at de f.eks. skulle legge inn en ekstra blodpumpe via lysken. Selv om jeg har blitt herda på visse ting, kan jeg love deg at jeg fortsatt blir svimmel ved tanken på at noe skal føres inn i lysken, gjennom hovedpulsåra og opp til hjertet.

Hadde nå ikke spist siden frokost dagen før. Men det var ikke så stress, jeg klarer meg fint kortere perioder uten mat. (Slike har man blitt vant etter et langt liv som wannabe frilansskribent. Hehe.) (Ja, også sånn helt seriøst: Ut ifra luksus-vestlige standarder er det mange av oss som “lider for kunsten”. Men om det ikke tross alt hadde vært verdt det, hadde vi bare gjort noe annet, så det er ikke særlig synd på oss. Definitivt en helt valgfri “lidelse”. Dessuten er de fleste av oss feite nok i massevis som vi er!)
Verre var årsaken til den pålagte fasten: At de skulle ned gjennom spiserøret med et kamera.

Akkurat denne undersøkelsen har vært selve skrekken. Jeg mener, jeg sliter med å pusse bakerst på tunga! Brakk meg som en idiot ved hver koronatest!
Ned i halsen med et rør, liksom?

Kom en veldig kul, eldre lege for å foreta disse ultralyd-greiene, først bare utvendig på brystet, og deretter ned i halsen. Dette siste for å få enda bedre bilder av årene rundt hjertet, for å se om det kunne være noen blodpropper der, siden det i så fall ville være farlig med elektrosjokk. Et slikt sjokk kan nemlig føre proppene rett til hjernen.

Først utvendig. “Dette hjertet er jo DRIT-sterkt! 10 % av dette hjertet er det samme som et vanlig hjerte på 70 %! Her er det ingen grunn til å spare på strømmen!” 🙂

Så innvendig. O skrekk. Enda han betrodde meg: “Egentlig har jeg allerede sett at du ikke har propper. Men denne er liksom en sånn ekstra en, for the court of law.” (Ved denne bemerkningen nikket han mot noen andre, langt mer nervøse, leger i bakgrunnen. Hehe.) Så la han til: “Men er jo tross alt bedre med en slange ned i halsen enn flere år med rehab fra hjerneslag, er det ikke?”

Jo, er vel det. Tross alt.

Det var faktisk ikke så ille som jeg trodde. For det første spruter de ned en væske som smaker en blanding av dårlig hjemmebrent, banan og bæsj, som bedøver halsrøret omtrent som tannkjøtt hos tannlegen. Så får du i tillegg beroligende inn gjennom veneflonen i armen (selv om jeg ikke merka en dritt effekt av akkurat det, for å være helt ærlig). Deretter er det bare tre sekunder som er helt jævlige, for å si det rett ut på kristenspråk. Etter det er det forholdsvis grei skuring, selv om du ligger der og sikler, noe du får beskjed om å gjøre med vilje for å unngå å svelge for mye.

Anyways. Ingen propper. Det var en lettelse, for pustevanskene hadde i stor grad minnet om de jeg fikk av blodproppene etter covid året i forveien.

Og nå kunne jeg endelig spise! Det ble torsk.

Den kvelden slappet jeg av med Arild Nyquists “Ungdom”.

Den ene sykepleieren var tidligere arbeidskollega av Dawn, og også et lesende menneske. Hun anbefalte meg bøkene til Fredrikstad-forfatteren Victoria Kielland. Notert bak øret! (Men har ennå ikke lest. Kanskje i 2023!)

*

Neste dag kunne jeg heller ikke spise frokost eller lunsj, for måtte nok en gang være fastende i forkant av elektrosjokket. Eller el-konverteringen, som vel er det korrekte ordet.

Utpå ettermiddagen var det endelig tid for å bli elektrisk. Den rolige, eldre legen hadde vunnet fram med sitt syn: Dette kom nok til å gå bra. Derfor slapp jeg masse sikkerhetsgreier i lysken osv. De endte bare opp med å legge inn to ekstra venefloner, slik at de raskt kunne pumpe inn store mengder medisin hvis noe skar seg.

Fra anestilegen ga meg narkose intravenøst rett i armen, gikk det ikke mange sekundene før jeg med ett satt på Aye Aye Club i Oslo sammen med en rekke venner. Vi pratet og skrålte om alt mulig. Etterhvert fortalte jeg folka rundt bordet at jeg kom rett fra elektrosjokk. Så kom jeg på: “Shit, jeg skulle visst behandles litt til. Jeg har visst stukket av fra sykehuset! Jeg må løpe tilbake!”
“Ja,” sa en ved bordet, “vi stussa faktisk litt over at du satt her i sånn rar sykehuspyjamas, men ingen av oss turte si noe.”
I samme sekund våknet jeg groggy opp i sykesengen til gode nyheter fra legene.

Hyggelig å henge på puben med godtfolk mens dyktige leger fiksa meg, det må jeg si!

Hvilepulsen min hadde gått fra 150 til rundt 80. Eller som det står i journalen: “Gjennom el-konvertering sjokket man hjertet tilbake til normal sinusrytme.”
Jeg kjente umiddelbar forskjell. Man blir ganske obs på et hjerte som dunker hardt med 150 i hvilepuls døgnet rundt, det stresser kroppen og var til og med synlig på brystet mitt (æsj). Nå slapp jeg å tenke over at hjertet var der.

Det vil si, det måtte jeg, for selv om årsaken til hjertesvikten var borte, måtte selve hjertet opparbeides igjen. Det måtte skje ved medisiner og sunn livsstil. Det ville ta mellom et halvt og ett år før hjertet var tilbake i full vigør, fikk jeg beskjed om. Helt i begynnelsen fikk jeg strengt forbud mot trening og enhver form for stress.

Det var også en hjerteknuser som ble glad for at alt gikk bra (hm, “hjerteknuser” passer dårlig i denne sammenheng, la oss heller kalle henne en hjertestyrker):

Ble liggende til overvåking natten over.

Dagen etter skulle en ambulanse hente meg kl 11, for å frakte meg tilbake til Kalnes. Men tider og stunder på sånne ting, er å sammenligne med busstider i deler av Afrika. Farkostene kommer når de kommer. Ikke så rart i ambulansens tilfelle, den må jo prioritere hasteoppdrag framfor rene transportoppdrag. Så jeg fikk bare være takknemlig for at jeg ikke lenger var et hasteoppdrag.

Tre timer forsinket kom de hyggelige ambulansefolka og trilla meg ut til bilen. Så var jeg med ett tilbake på Kalnes, men ikke på akutten denne gangen. Nå fikk jeg sengepost på hjerteavdelingen.

Dagen etter fortalte legen at jeg kom til å bli liggende i tre dager til, bare til overvåking, mens de trappet opp medisinene.
Men bare en halvtime senere kom overlegen inn, og sa at hun mente jeg kunne dra hjem, siden jeg ville få mer hvile der enn på en altfor overbelastet og hypertravel sykehusavdeling.

De lot meg gå et par ganger fram og tilbake i korridorene (første skritt siden onsdag formiddag), og til tross for litt svimmelhet var alle målinger bra.

Opphavet kom og hentet meg like etter, og vips – så var jeg på Ringvoll igjen. Digg.

Nå skulle jeg altså bare slappe maksimalt av og tygge tabletter. Når det gjaldt forbudet mot å stresse, skulle jeg ha ønsket at de i stedet ga det forbudet til de instansene som stressa meg! 🙂

Fikk endelig se en sykepleier jeg hadde LYST til å se, og det var legedom for sjela:

*

Så våkna vi opp til overskriftene om krig. Uvirkelig. Putin er spik spenna gal.

Fikk 11 dager sammen med Victoria. Uka i forveien ble jo hennes opphold hos meg avbrutt da jeg ble hentet i ambulanse. (For eventuelle nye lesere: Jeg har dattera mi annenhver uke.)

Det var godt å se henne igjen. Søte jenta kom rett fra Sverige, og hadde (med moras hjelp) kjøpt en Chianti og sjokolade til meg i god-bedring-gave. <3

I postkassa lå etter få dager epikrisen fra sykehuset. Der ble det gjentatt, det som forundret samtlige leger: “Ekkokardiografi med visuell EF 10-15 %. OVERRASKENDE GOD ALLMENNTILSTAND.”

Victoria hadde vinterferie og ønsket seg en tur til Inspiria Science Center i Sarpsborg. Der var det for tiden dinosaur-tema.

Vi fikk også et gjensyn med NASA-filmen i stedets “planetarium”-kino, hvor man får et tjue minutters innblikk i hvor knøttsmå vi er i det enorme universet. Sunne perspektiver.

Vi tilbrakte også noen dager hos Dawn på Åsgreina, og dro på Jessheimbadet sammen med Dawn og Jasper. Selv hadde jeg forbud mot enhver form for trening, så jeg satt stort sett ved et bord og leste aviser og drakk kaffe mens kidsa fløy rundt i diverse hinderløyper til vanns. Dawn gjorde en mellomting; hang endel med typen sin ved bordet, men fikk også dyppet kroppen i vann.

*

Roar ga meg en billett til Mayhem på Rockefeller. Etter elektrosjokk uka i forveien, tenkte jeg hjertet kunne ha godt av litt mayhem-basstromme-behandling også.

*

Så kom mars, og den første uka var Victoria hjemme fra skolen fordi hun ikke var helt i form. Vi koste oss sammen, med filmer og prat. I tillegg var vi en del i våre egne univers, hun på rommet sitt og jeg i stua, hvor jeg stort sett hørte en drøss foredrag om katarene i Syd-Frankrike, gnostisismen og platonismen. A nerd’s gotta go what a nerd’s gotta do.

(Foto: Minnestøtten ved foten av Montsegur, hvor Den romersk-katolske kirke foretok en regelrett massakre av katarer. Knipset under min egen anti-pilgrimsferd til stedet.)

*

Besøkte Nono, min kjære bestemor på 98 år. Veldig godt å se henne igjen. Vi spiste deilig mat fra det lokale bakeriet og løste et par verdensproblemer.

Her er et gammelt bilde av oss, knipset på selveste Vassfarplassen:

*

Gikk forbi den lokale bruktsjappa på en av mine svært korte og tillatte mosjonsrunder, og innehaveren ropte meg på meg og sa at de hadde en gave til meg.
Det var dette bildet, som altså er det første pressebildet av The Cure ever:

Kult!

Fikk også skaffet meg en kassettspiller på bruktsjappa, slik at jeg kunne få hørt igjennom den siste haugen med talekassetter i forbindelse med biografien om fattern.

*

Mars bød på solrike dager, og på verandaen min ble det baris-temperaturer innimellom. Siden postkassa også bød på mange godsaker, ble det noen digge og utvidede lunsjpauser, med blant annet Aftenposten, The Writer, Fjell & Vidde, Misjonstidende, Vinbladet, medlemsbladet til Østmarkas venner, en drøss Tex Willer-blader og ymist anna.

*

Det ble Oslo-tur igjen, ikke i ambulanse denne gangen, i forbindelse med en demonstrasjon for ulven foran Stortinget. Rakk akkurat å spise favorittpizzaen Satan på Vaterland før det ble slagord og taler.

En fin kveld, hvor jeg hang med Jan Banan Heisekran, lillesøster og Andreas – i tillegg til at jeg fikk hilst på en rekke folk som inntil da bare hadde vært kjente navn uten ansikt på diverse ulveforum. Etter demonstrasjonen inntok en rekke ulvetilhengere Dubliners, og det ble en helaften to remember.

Noah la ut følgende uttalelse fra yours truly på Facebook:

*

Var noen turer tilbake på sykehuset i Moss, samt hjertepoliklinikken ved Kalnes, for oppfølgingsopplegg.
Følte at formen ble bedre og bedre. I henhold til prognoser eller hva det heter, fikk jeg nok en gang beskjed om at jeg ville være 100 % frisk om mellom et halvt år og ett år.

Slet en del med konsentrasjonen. Pluss at jeg desperat forsøkte å holde stressfølelser unna, siden legene hadde forbudt stress. Ikke så lett, når man plutselig er uten oppdrag og har forfalte regninger.

*

Siste del av måneden gikk for det meste med til skriving på biografien om fattern, samt i den forbindelse høre gamle talekassetter. Min farmor Gerda var en original dame, og samlet mange av kassettene jeg nå hørte gjennom. Hun har gjerne gitt dem egne titler og beskrivelser. Morsomme beskrivelser av fatterns toneleie, humør osv. En mor tenker kanskje over andre ting i preknene enn folk flest … 🙂

*

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!