Tilbake til hverdagen

Mandag 5. august. Selv om sommeren forhåpentligvis byr på flere ekstranumre, markerer dagen en overgang for min del. Tilbake til mer rutine og jobbing. Hverdag, som noen kaller det. Noen bruker hverdag som et skjellsord, men jeg er i grunnen ganske glad i hverdagen min, så det er ikke noen stor sorg at den er tilbake. Selv om det har vært den beste sommeren på det jeg kan huske.

*

Helgen som gikk var også fin. En god sjel sørget for å skaffe meg festivalpass til Kanalrock i Horten, en festival jeg ikke har besøkt siden 1990-tallet. Det var deilig å oppleve at den samme vibben i stor grad var der fortsatt. Reine tidsmaskinen. Som Kristopher Schau i The Dogs fleipet fra scenen: “Dette er Norges siste ekte pønkefestival. Det er bare her i Horten hvor pønkerne faktisk ikke har dusja på to uker og til og med stinker litt urin.” (Kanskje ikke helt ordrett sitat, men ish.)

Sepultura leverte en svært god konsert, synes jeg. Mange blodfans mener at bandet burde ha skifta navn etter at Max Cavalera forsvant. Men nå som jeg har sett Sepultura både med og uten Max, synes jeg ikke sistnevnte versjon var noe dårligere.

Alle foto fra Kanalrock: Tanja Michelsen

Etter Sepultura gikk ferden til utestedet Lace i sentrum, hvor Tre Verdiløse Menn spilte kjente og kjære Jokke-kåvre.

Som Jokke selv sang om en av dagene i sitt liv: Det var en perfekt dag.

*

På søndagen hooka jeg blant annet opp med Richard Sallander og hans venn Levi på Aye Aye Club. På grunn av sosiale medier er det noen mennesker man føler at man kjenner ganske godt, mens man egentlig ikke gjør det. Det var et lite sjokk da jeg fant ut at det er elleve år siden jeg så Richard sist. Jeg hadde gjettet at det var et par år siden. Tiden flyr. Som en pegasus i medvind.

Utpå ettermiddagen gikk ferden til Kulturhuset i Oslo, hvor de hadde en såkalt Classic Albums Sunday. “Pornography” av The Cure var kveldens utvalgte. Det var deilig å legge seg rett ut på gulvet foran kremlyd-høytalerne og høre skiva i fellesskap med andre.

*

Etter jobb i dag kommer lillejenta. Det er min uke. Blir deilig å se henne igjen, som det alltid er.

Det er også en helt spesiell festdag i dag, for i dag tidlig brukte jeg det siste kaffefilteret.
Dette krever en forklaring. En ting er at man ikke får mer moro enn man lager selv, men man får heller ikke flere festdager enn man lager selv (de offisielle er selvsagt altfor få). Derfor pleier jeg f.eks. å feire 14. februar hvert år, av den enkle grunn at den dagen bare kommer én gang i året. En annen ting jeg markerer, er hver gang jeg går tom for kaffefiltre. Hvorfor ikke, liksom? Siden jeg som regel kjøper pakker med 500 filtre og bare bruker ett om dagen, er ikke dette en årlig begivenhet, så nå er det en stund siden sist. Det kom overraskende på meg i dag tidlig, at jeg var tom, men det gjør at lillejenta og jeg må kose oss ekstra mye i kveld.

Forresten: At sommeren er sånn delvis over og at hverdagen har gjort innmarsj i dag, er jo en sannhet med visse modifikasjoner, siden sommerens store høydepunkt gjenstår og finner sted på onsdag. Da inntar et visst band Øya-festivalen. Jeg har gledet meg siden november i fjor, da nyheten slapp. Nå har det begynt å krible skikkelig i magen. Faktisk.

Liker du mine skriverier? Bli gjerne en patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?