Tanker om veien videre (I)


Foto: Jan Luneborg

Første blogginnlegg i 2020!

(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)

Protected Area

This content is password-protected. Please verify with a password to unlock the content.

6 thoughts on “Tanker om veien videre (I)

  1. Hei igjen.
    Spør om du vet, jeg. Ettersom jeg kom over det i innlegget du nevnte..av Erik Andreassen i Vårt Land, re.:
    .Men det er ikke mulig for noen kristne å skyve ansvaret bort fra seg selv, for Bibelen sier vi alle utgjør kirken. Jeg hørte en pastor i en stor menighet snakke om de som sitter i Spania halve året med pledd over beina, og som fortsatt tror de er søyler i menigheten. Det er de ikke. Heller ikke de kule kafékristne som går litt her og litt der. Men de er fortsatt en del av kirken, og en gang skal også de stå til ansvar.

    Jeg ser flere i enkelte grupper, særlig de som mener de fleste tar frelsen mindre alvorlig enn dem, de kan også slenge med en slik avslutning, at de skal stå til ansvar for deres ego/lunkenhet/verdslighet osv. I denne artikkelen, hva tror du han mener med det? Hva skjer med disse som “også” skal “stå til ansvar”? Straff? Mangel på lønn? Refs + velkommen til himmelen? Og hva er ment i bibelen NT?

    Ikke i denne artikkelen, nødvendigvis – men det jeg ser ofte ellers, er at det blir brukt som en pekefinger om at man skal passe seg, for det skal dømmes…

    Det står jo også om at vi ikke alle bør bli lærere… og om å dømmes…

    Håper du skjønner hva jeg lurer på, for nå lurer jeg på det også, hva jeg egentlig lurer på…

    et

    • Hva Erik legger i det, vet jeg ikke.
      Selv tenker jeg vel litt tosidig her: Det venter ingen straff eller vrede, for straffen lå på Jesus. Samtidig snakker jo NT om ansvar og dom, at måten vi lever våre liv på ikke er fullstendig likegyldig. Jeg tror på et slags “oppgjør”, men ikke at det vil få evige konsekvenser slik at vi snakker klasseskille i himmelen.

      For meg er det så viktig å ha nåden i bunn, som det trygge fundamentet. For da blir det også lettere å ta inn over seg konstruktiv kritikk.
      Tidligere, da jeg var offer for lovisk kristendom, var enhver kritikk for et angrep å regne. Da gikk jeg enten i forsvar eller rett i kjelleren av fordømmelse.

      Nå som jeg er 100 % trygg på Guds nåde og vet at jeg allerede er “satt i himmelen med Kristus” uansett hva jeg måtte gjøre eller ikke gjøre, er jeg langt mer åpen for refs og kritikk. Jeg oppsøker den faktisk, både som skribent og som menneske.
      Når jeg er ferdig med et førsteutkast, sender jeg det først til de som har vært aller mest krasse i tilbakemeldingene sine ved tidligere anledninger. De som bare ropte hurra, får sjelden nye redaktøroppdrag. For jeg vet at de i første gruppe ønsker at manuset skal bli så godt som mulig.
      På samme måte i mitt trosliv: Om vi alle bare klapper hverandre på skuldrene hele tiden og forteller hverandre at “du er bra nok som du er”, blir det status quo i kristenheten hele tiden. Vi trenger å utfordre hverandre, gi hverandre noen skikkelig spark i ræva, oppmuntre hverandre til bedre innsats.

      Men alltid ut i fra et nådesperspektiv, ALDRI med en lovisk pisk. Jeg oppfatter ikke Eriks setninger som loviske, men det er kanskje bare fordi jeg er blitt såpass fri fra loviskheten at jeg ikke engang tenker i de baner. Jeg vet ikke. Jeg er kanskje selv en av de “cafe-kristne” han beskriver, men jeg lar meg ikke fordømme, snarere utfordre på en god måte.

      Jepp. Dette svaret ble kanskje uklart, for kanskje jeg ikke skjønte spørsmålet. 🙂 Men for å gjenta meg selv: Når vi alle har nåden i bunn, kan vi gi hverandre noen sårt tiltrengte spark i ræva. Men vi må passe på å ikke gi slike til folk som fortsatt lever under et lovisk paradigme.

      • Takk. Jeg bare fortsetter litt på de tankene, ikke nødvendigvis at det er noe du kan svare på, da…

        Sånn som i Jak 3…
        “for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom. 2 Alle snubler vi ofte.” …

        Hva er dommen og den strenge dommen?
        Skal jeg gjette, med nåden som bakteppe, så er den streng mht at rett er rett og galt er galt, men ikke til straff, for straffen tok Jesus? Men hvorfor skal man ikke ville bli lærer – pga dommen? Betyr det – ikke utnevne seg selv som lærer, (for det er Gud som setter lærere i menigheten)? Han sier jo “vi lærere”… og han har vel blitt satt til oppgaven? Han snakker som om de kan velge å la det være.
        Husker jeg ikke feil, så står det noe om lønn, og om at alle kommer til å være helt fornøyde mht å synes det er rettferdig – i himmelen.

        Jakob 3
        Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom. 2 Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme. 3 Vi legger jo bissel i munnen på en hest for at den skal lystre oss, og da kan vi styre hele hesten. 4 Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil. 5 Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt. Ja, en liten ild kan sette den største skog i brann! 6 Også tungen er en ild, en verden av ondskap blant våre lemmer. Den smitter hele kroppen og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete.

        • Jakob: “Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom.”

          Min første tanke i den forbindelse, er at også Jesus er ganske krass overfor de som “forfører en av disse små” osv. Han er beskyttende overfor sine, blir forbannet på glupske forkynnere som herjer med fårene. Vi har jo de siste tiårene sett nok av selverklærte lærere og profeter og apostler, som har tilranet seg en slags autoritet over andre troende som de ikke burde hatt. Jeg tenker at “dommen” innad burde vært sterkere, slik menighetene kunne hindret disse klovnene i å ture fram.

          Samtidig vil jeg gjerne utfordre den standard tankegangen knyttet til Jakob 3,1. For dette bibelverset har også blitt brukt som hersketeknikk, for å kneble frimodigheten til evangelieformidlere. Det var f.eks. dette bibelverset mange serverte meg i forbindelse med utgivelsen av “Regnet som aldri kommer”. De mente at det til en viss grad var greit at jeg skrev romaner med evangelisk innhold, men at jeg ikke burde skrive noen undervisningsbok og “opptre som lærer” all den tid jeg “levde i synd”.
          Og siden så mange mente akkurat det, trakk jeg faktisk boka tilbake mens den solgte som best.

          Og jeg ser forskjellen, jeg gjør det. Jeg ser også forskjellen mellom å formidle min tro til en kompis i baren, og det å undervise tusen mennesker fra en plattform i en menighet.

          Men jeg tenker at Jakob 3,1 har blitt helt misforstått sånn i det store og hele. Og jeg tror det er en feiltolkning som har ført til forferdelige konsekvenser, nemlig at mange har forstått Jakob 3,1 slik: “Jeg kan ikke nok om Bibelen til å uttale meg om Jesu lære, for da risikerer jeg å bli hardere dømt.”
          Eller: “Jeg bør helst holde kjeft om mine åndelige synspunkter overfor andre trossøsken, så jeg ikke risikerer Guds vrede.”

          Jeg tror det UMULIG kan ha vært det Jakob mente. Det er jo helt tragisk om folk unnlater å forkynne evangeliet på grunn av dette ene verset, fordi de føler seg uverdige til det. Hvem av oss kan vel undervise andre kristne, dersom vi risikerer Guds dom ved det?

          For det første: Dersom man antar at misjonsbefalingen gjelder ALLE kristne, skal enhver som tror på Jesus “lære andre å holde det han har befalt”. Altså er alle troende per def lærere i den forstand.

          Videre sukker forfatteren av Hebreerne over at ikke alle modne kristne har blitt lærere: “Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord.” (Heb 5, 12).
          Her handler det ikke om en høyere moralsk standard, men om ren kunnskap, om at de forlengst burde ha skjønt det grunnleggende i selve evangeliet og videreformidlet det til andre. (Og jeg synes forøvrig det er interessant, at siden Jakob snakker om “dom”, knytter enkelte verset umiddelbart opp mot “synd”, mens det like gjerne kan handle om dom over falsk lære.)

          Man kan nesten si at en som virkelig kjenner evangeliet, på sett og vis blir samvittighetsmessig forpliktet til å bringe det videre, helt uavhengig av status, kall, embete eller nådegave. “Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!” sier Paulus et sted.

          Ellers finner jeg det interessant å lese “nådeforkynneren” Paul Ellis’ teori angående Jakob 3,1. Ordet lærer – didaskalos – oversettes på forskjellige måter i Bibelen. Jakob henvender seg spesielt til jøder under loven, og bruker ordet på samme måte som folk brukte “mester” overfor Jesus. Dette ordet brukte de ofte når de kom med spørsmål som hadde med loven å gjøre.
          Altså: De anså Jesus som en rettmessig lærer av Loven.
          Den rike unge mannen bruker ordet da han lurer på hva han skal gjøre for å oppnå evig liv, en annen bruker ordet da han spør Jesus om å få sitt rettmessige krav på arv etter loven (Lukas 12,13), og fariseerne bruker ordet ironisk da de skal steine en kvinne og lurer på hva han synes om det.

          Ergo: Når Jakob sier at ikke mange bør bli lærere, sier han at ikke mange bør anse seg selv som dommere av andre ut i fra Moseloven.
          Det er også i tråd med det Jesus sa om at den som dømmer andre, selv vil bli dømt. Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse. Om noen tenker at de selv har en rett til å dømme som selv ikke Jesus tok (enda han faktisk hadde rett til det), opptrer de utenfor nåden og evangeliet.

          Og da blir Jesus faktisk sint. Slik han ble det mot fariseerne og de skriftlærde. Han tillater ikke mennesker å opptre som dommere over andre. Han forsvarer kvinnen som dommerne vil steine. Han drar på middag til storsynderen selv om dommerne raser. Han henger med landsforræderne, de utstøtte og de prostituerte, selv om dommerne da erklærer ham for en “falsk lærer”.

          Jepp. Slik tolker altså Ellis (og yours truly) dette ene verset. Akkurat som Jesus sa at de som dømmer skal bli dømt, sier Jakob at de som foretar dom over andre i regi av å være lovlærer, også vil måtte leve opp til en høyere standard.
          Dette er også logisk ut i fra at Jakob skriver til jøder som åpenbart fortsatt holder loven, i motsetning til enkelte av de Paulus skriver til.

          Ellis: “James is not saying: Teaching people about Jesus is a dangerous occupation more likely to send you to Hell than any other.
          James is saying: Don’t aspire to be one of those religious-types like the Pharisees who delight in condemning others. Don’t speak evil of your brothers. That’s not how Jesus rolls and it’s not how love works. There is sometimes a temptation to judge those who aren’t as “righteous” or “enlightened” as us. However, we need to be careful that we don’t set ourselves up as Old Testament judges. The moment we find ourselves with stones in our hands, we’ve joined the wrong crowd. I’m not saying we turn a blind eye to sin. I’m saying the cure for sin is not a heavy rock of condemnation.
          What happens if we give into temptation and get caught up playing the judgment game? James says we receive “the greater condemnation.”

  2. Re.: …en av de “cafe-kristne” han beskriver, men jeg lar meg ikke fordømme, snarere utfordre på en god måte.

    Svar: nettopp. Man blir utfordret der man er, uansett “hvor” man er. Det er jo mye bra oppmuntring i forkynnelsen som peker mot det man bør strekke seg etter, som samtidig er irettesettelse, som feks gir lyst til å legge av seg dårlige vaner og dårlig adferd, starte med noe annet – uten at det fører til at man samtidig blir en annens dommer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?