Tanker etter Hillsong-dokumentar

Carl Lentz, som jeg inntil da aldri hadde hørt om, gikk av som pastor etter utroskap. (Se min anmeldelse av boka hans HER!)
Brian Houston, som jeg kjenner godt til og har hørt tale flere ganger, gikk nylig av på grunn av grums i fortiden.

Hillsong-kritikken har vært massiv, ikke minst i norsk kristenpresse. Både NRK og Discovery har kommet med dokumentarer som skal “avsløre” Hillsong. Den siste av dem er definitivt den krasseste.

Etter å ha sett de tre episodene av “Hillsong: A megachurch exposed”, gjør jeg meg herved noen tanker. Jeg tenker som vanlig høyt og spontant, og det er ikke umulig at dette innlegget blir redigert etter hvert. Eller så tar vi videre debatt/samtale i kommentarfeltet.

For ordens skyld: Jeg har aldri vært på et Hillsong-møte, verken i Norge eller utlandet. Men Citykirken, som jeg er medlem av og som min lillebror er pastor for, er en del av det som kalles Hillsong Family (i hvert fall enn så lenge), et nettverk av menigheter som på en mindre formell måte føler seg beslektet med dem. Det må også nevnes at Brian Houston vel kan regnes som en personlig venn av både min bror og mine foreldre. I motsetning til dem, har jeg bare såvidt hilst på fyren. Mitt eneste personlige forhold til Houston-familien, begrenser seg til en kul kveld på puben Mono sammen med Joel, Brians sønn, for mange Herrens år siden. 🙂 Sånn, da var den “disclaimeren” unnagjort, now let’s move on (og nei, det siste var ikke et Brian-sitat).

Jeg starter med sånn halvveis forsvar av Hillsong og kritikk av den siste dokumentarserien. Så får vi se om ting kanskje snur litt underveis …

En ting jeg umiddelbart reagerer på, er fremstillingen av Brian Houston som en TV-predikant som kun er ute etter penga dine. Når de i åpningen kryssklipper med selveste Robert Tilton, den kanskje mest kjente bedrageren i amerikansk kristenhet på 80-tallet, er den tabloide fremstillingen der allerede fra starten av.

At penger er motivet hele veien, både hos Brian Houston og lovsangslederne, virker lite troverdig på meg. At det har blitt mye penger i kverna til tider, siden låtene til menighetsfellesskapet tross alt har toppet hitlistene i Australia og vært høyt oppe i USA, er det ingen tvil om. At penger kan utgjøre fristelser for enhver, er også sant. At de generelle lederlønningene i flere amerikanske og australske kristenkretser når høyder som ville vært helt absurde her i landet, selv for biskopene i Den norske kirke, er utvilsomt en ukultur som bør adresseres. At noen pastorer ble avsatte nettopp fordi de misbrukte menighetspenger på moteklær og eget forbruk, er også en kjent sak.
Men at hovedmotivet hos Hillsong-grunderen i utgangspunktet var å gjøre seg selv rik, faller på sin egen tabloide urimelighet. I dokumentaren får likevel en av de viktigste fortellerne komme med følgende påstand helt uimotsagt: “Det er en pengemaskin. De har ett eneste mål: Å tjene så mye penger som mulig.”

Det er rett og slett bullshit, for å si det på dårlig norsk. Her tør jeg påstå at jeg kjenner lusa på gangen, da jeg har utviklet en personlig allergi når det gjelder griske predikanter som er ute etter penger og ikke noe annet. Jeg har en innebygd bullshit-detektor som er svært følsom i møte med slike folk.
Jeg har verken nyst eller fått rød lampe i brystet i møte med Brian.

Houstons bok “You need more money” trekkes også fram som et eksempel på griske holdninger og pengebegjær. Jeg har aldri lest boka, men jeg hørte en preken han holdt med samme tittel, og regner med at den var et slags sammendrag av bokas innhold. Hele budskapet var jo nettopp at man bør bruke penger til å hjelpe folk rundt seg. Tittelen høres selvsagt ut som en bok av en dollarpredikant, men jeg tror (uten å være helt sikker) at innholdet oser av det stikk motsatte – at den er en kritikk av griskhet og slår et slag for å bruke overskudd på andre. Tittelen på talen spilte i hvert fall på nettopp det, slik at det halvveis humoristiske og tabloide “du trenger mer penger” i praksis betød “la oss hjelpe enda flere mennesker”.

Disclaimer II: Jeg kjenner personlig kun en norsk Hillsong-pastor, nemlig Andreas Hasseløy, som spilte en av Jesu brødre i “Asfaltevangeliet”. Jeg tror selv ingen av mine mest anti-kristne og religionskritiske venner ett eneste sekund ville ha opplevd Andreas som grisk, kynisk, manipulerende eller sleip.

En annen ting jeg reagerer på, er at selv om dokumentaren intervjuer flere avhoppere, virker det samtidig som den er et håndverk av noen som ikke kjenner selve greia så godt. Ut i fra prinsippet om å “know your enemy”, vil jeg mene det skorter ganske mye på researchen til tider.
Et sted trekkes fram et angivelig Brian-sitat: “Uten visjon går folket til grunne.” Hadde de gjort hjemmeleksa si litt bedre, ville de visst at dette er et bibelvers, ikke et Brian-sitat. (At heller ikke de norske oversetterne har så peil, vises i at “the role of the pastor” oversettes med “presterollen”.)
Dokumentaren fremstiller det også som om det nærmest er noe suspekt ved å bruke moderne musikk i gudstjenester. Der stiller dokumentaristene på lag med erkekonservative kristne – førstnevnte kanskje fordi de helst ser at tro forblir noe eksotisk for de få utvalgte, og sistnevnte fordi de faktisk er disse eksotiske få.

Det fremstilles også suspekt at de ønsker å bli flere i menigheten. Men Vår Herres siste befaling var å “gå ut i all verden”, så kristen tro er jo på et vis “misjonerende” sånn per def. En liten sekt som er høyst fornøyd med å være us four, no more, kan knapt kalles kristen.
(Så kan man selvsagt diskutere om alt fokuset på “vekst” blir en avsporing som i det lange løp hindrer selve veksten, eller gjør den krampaktig og kortvarig framfor organisk og ekte. Det er en annen debatt. Én ting er jo å få en haug med folk kjempegira på en eller annen hype for en kortere periode, noe helt annet er å etablere noe livsforvandlende som blir en del av ens identitet for resten av livet.)

Jeg tror definitivt de fleste lovsanger i Hillsong er skrevet ut ifra et oppriktig hjerte, og ikke med en baktanke om å “infiltrere kirker med Hillsong”, som det sies i dokumentaren. Nå er ikke “Coldplay på lykkepille” undertegnedes favorittsjanger, men jeg er samtidig helt overbevist om at flere av låtene fra Hillsong kommer til å overleve selve Hillsong.

Selv om det er god grunn til å kødde med det som kalles “Hillsong-uniformen” i klesveien (skinnjakke og tight jeans) (en mote som også køddes med internt, har jeg skjønt), tror jeg det blir feil om man mistenker at målet til alle er å fremstå som så aktuelle for dermed å nå ut. I de fleste tilfeller tror jeg folk rett og slett er aktuelle, og likevel prøver å finne sin plass i kirkelandskapet – som jo bør ha plass til helt vanlige folk også, og ikke bare folk som dyrker det pompøse.
Men fordi “normale” folk med “normale” kulturelle uttrykk er mangelvare i de aller fleste kirkesamfunn, blir det sett på som noe litt farlig. Her har altså dokumentaristene ukritisk adoptert de konservatives bilde av hvordan en kirke – og ikke minst kristne – bør se ut.

Noe av kritikken som har kommet i kristenpressen her til lands, har også et element av noe … vel, noe rart. En ting er kritikk som går på det rent strukturelle, på dårlige holdninger eller intern idoldyrkelse (en kritikk som blant annet har blitt fremsatt av tidligere Hillsong-pastor Marie Fuglset Idland, som jeg anser for en troverdig dame). Her kan det nok være ting å ta tak i. Men når det pekes på usunn teologi, stusser jeg litt mer. Om jeg skal parafrasere det jeg opplever som summen av mye av kritikken: “Menigheten var ikke lovisk nok for meg.”
Når en også trekker fram som et problem at menigheten “ikke hadde noe fattigdomsideale”, må jeg jo nesten lure på om kritikeren selv har et slikt ideale – og i så fall hvorfor. (Selv er jeg den blakkeste jeg kjenner, og tro meg: Det er ikke noe ideale å etterstrebe, og i hvert fall ikke som troende, for det hindrer en i å gjøre alt det man ønsker å gjøre for andre mennesker. Som kronisk blakk ender man opp altfor selvsentrert i hverdagen.)

Men så over til det som kanskje er mer rettmessig kritikk, da …

Hovedproblemet med Hillsong-modellen i mine øyne, er det samme problemet du får ved alle slags “modeller”, nemlig selve uniformeringen. At det hele blir et lite maskineri, et monster som må mates – et monster som til sist begynner å leve sitt eget liv på siden av den reelle menighetshverdagen.
Dette er et problem Hillsong deler med så å si alle større kirkesamfunn – et problem alle “modeller” vil ha. Så fort man driver en menighet som en slags franchise, vil man på den ene siden oppleve en viss effektivitet kombinert med trygg forutsigbarhet, men på den annen side minske rommet for lokale og unike kulturer.

Franchising er altså snakk om en modell hvor en (eller flere) visjonære personer med en idé (gjerne med egne varmemerker, metoder og produkter), gir andre lisens til å distribuere det samme helhetlige konseptet, da som selvstendige aktører, men samtidig underordnet modermodellen.

Som sagt, en slik måte å drive et kirkesamfunn på, er ikke Hillsong alene om. Den mest kjente med en slik modell her i Norge, er Den norske kirke. Ja, i forhold til Hillsong er den nærmest ekstrem når det gjelder å slå ned på lokale uttrykk som ikke passer inn i den overordnede modellen. For en utenforstående har problemstillingene der i gården nærmest vært absurde. Fra Kirkemøtet i 2019 kunne vi i Vårt Land blant annet lese følgende: “Særlig mye kontrovers skapte spørsmålet om hvorvidt menigheten skal eller kan stå under første salme, og om alle menigheter skal synge “halleluja” før lesning av evangelieteksten. (…) Stian Berg, som ønsket å gjøre halleluja-omkvedet valgfritt, ble nedstemt.”
I Stavanger ble det også for noen år tilbake en heftig diskusjon, da en biskop ønsket å gjøre tingene på en litt annerledes måte. Vi snakker ikke om radikale endringer, men bittesmå endringer, som å ta nattverden før prekna istedenfor etterpå. Han fikk sitt pass påskrevet. En uttrykte i den forbindelse sin frustrasjon over at “det utvises stor raushet i lærespørsmål, mens man fører rigid praksis på småting i liturgien”. En lokal prest som støttet biskopen uttalte seg til Vårt Land: “Det viktigste er ikke at liturgien skal være lik overalt. Gudstjenesten er intern uansett. Da tenker jeg det er viktig å finne et språk som kommuniserer godt, og som tar utgangspunkt i lokale forhold.”
En skulle jo tro det var lett å være enig i det. Men han fikk de forventede synspunkter fra de lærde overformyndere, som mente det slett ikke var snakk om “småting” om man endret noe som helst, og som snakket videre om “betydningen av gudstjenesten offentlige, traderte form” og om forståelsen av “liturgien som rytme og rite”.

Problemstillingen gjelder åpenbart flere enn Hillsong. Sistnevnte er tross alt ikke SÅ rigid på slike ting.

Likevel er det ikke umulig at svært kreative folk vil slite i en Hillsong-menighet. For det er litt for mye forståelse av “liturgien som rytme og rite” der i gården også. Virker det som, i hvert fall, men jeg uttaler meg som en utenforstående. Selv om man ikke er detaljstyrt ned til minste farge på scenen, er det helt klart en tydelig modell i design og fremtoning, som gjør at du umiddelbart gjenkjenner en menighet som nettopp Hillsong. Skal du gjøre ting veldig annerledes, vil du nok i beste fall få en litt enklere jobb som Hillsong Family-menighet, enn som en reinspikka Hillsong-menighet. (Her er jeg åpen for motforestillinger fra folk som er innenfor “systemet”!)

I en kommende bok fra yours truly, kommer jeg med et hjertesukk som angår noe av denne problematikken: Jeg drømmer om at norske menigheter skal bli mindre som McDonald’s og mer som konseptet pub. Legger ut det hjertesukket i bloggen senere i dag. Følg med, følg med!

*

Ok, dette ble et rotete innlegg, som sikkert kommer til å redigeres. Men har DU noen tanker rundt Hillsong-dokumentarene? Kommentarfeltet er ditt. Bare vær seriøs, så kan du mene hva du vil. Er du useriøs, blir du fjerna like fort som flått på leggen. 🙂

Og forresten, hvis du får noe ut av denne bloggen, må du gjerne bidra til denne “dollarpredikantens” virksomhet ved å bli en patron. TUSEN TAKK!

Ellers må du gjerne kjøpe min splitter nye e-bok, “OKKULT KIRKE?”, som du kan bestille HER.

Facebook Comments

  1. Det var ganske interessant, og spesielt tankevekkende hva som er Norges største kirke-franchise.
    For øvrig, for meg spiller det ingen rolle om nattverd er før eller etter prekenen. Det eneste som spiller noen rolle for meg er at det blir nattverd 🙂

  2. Jeg synes det er trist når ting kommer feil ut når det lages dokumentarer. Har sett den. Men burde vel se den en gang til viss jeg skal mene noe mer.

    Og jeg synes at hver eneste menighet skal være like forskjellige som familier i livet ellers er. Ingen kopi. Skal vi nå alle så må vi være for alle. Vi mennesker er like forskjellige som menge individer.

  3. Jeg har bakgrunn i liten pinsemenighet og vært på en mengde av Hillsongs konferanser i London, og kan ikke si annet enn at det er Jesus i sentrum hele veien. Ja det er proft, ja det er stilig på scenen (på norsk; plattformen), ja lovsangen er moderne og med trøkk, but why should the devil have all the Good music? Og hvorfor skal det alltid se ‘hjemmelaget’ ut i menigheter?
    Uten fast tilhørighet nå har jeg fått mye god åndelig føde av hillsong, spesielt fra London, men og Australia :). Og som det nevnes; menighetene er fulle av folk- akkurat sånne som du ser i samfunnet forøvrig

  4. Jeg jobba mange år i ‘Kirken den norske’ og gjorde stort sett som jeg ville. Man trengte ikke spørre biskopen og rådgiverstaben HVER gang, vet du. Ble folk frelst… unnskyld, gikk kirkebesøket opp, var det bare en dum biskop som spurte hvordan og hvorfor. Vel, jeg skal innrømme at da jeg sluttet, startet et nytt regime. Fra et tresifret antall unge skryter de nå av hvor bra de driver når det kommer ett dusin… Selvfølgelig gjør presten alt riktig nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?