Stillhet i eksil
Follow
Hans Børli ble kalt «Skogens dikter» (et begrep han ikke likte selv, fordi han opplevde det begrensende).
I sin bok “Finnskogens folk” (1985) intervjuer og skriver Dagfinn Grønoset om Børli, som allerede fra syv års alder arbeidet med tømmerhoggere til skogs, og som satt «ved nying og kaffekvil, blant drevne, harde skogskarer, og kjente seg usikker og alene» – før unggutten fra fattigplassen ved Børen sjø senere kom «til å tenne mange nyinger i norsk litteratur».
Børli savnet tiden da det var stille i skogen. Han uttrykte takknemlighet for at han akkurat rakk å oppleve den tiden, som nå er borte for alltid.
«Jeg kjente sorg i meg da ny tid og mekanisering dundret inn i marka og gjorde roen fredløs. Stillheten gikk i eksil, kanskje et sted bak stjernene. Men det synger i meg ennå når jeg står på avstand og øyet fanger inn mitt livs skoglier. Sangen har vemod i seg, men også glede.»
Han beskriver videre hvordan skogen var full av sine egne lyder, «suset fra liene, fuggelpip og bekkeskvalder, øksehogg mot frøsne trær og såre dyrelåter fra våte høstmarker», inntil «den moderne skogsdrifta, motorhyl og et forferdelig leven overtok – du møtte skogsfolk med verneutstyr og øreklokker, gubbene satt på flotte maskiner og spilte kassetter».
Da opplevde Børli det som å bli «innestengt, i et tomrom med deg sjøl».
For: «Skogene suste ikke lenger, du hørte bare dine egne fortvilte hjerteslag og suset gjennom ditt blod. Før var skogens folk preget av enkel trygghet og trivsel, nå kom jaget etter størst mulig økonomisk vinning inn i hverdagen. Kroner og ører var blankere enn varmen fra kaffekvilen. Skogskara følte at det ikke lenger var bruk for dem. Og poesien forlot skogene våre, verseføttene labbet ut av elendigheten. En gammel livsform fikk dødsstøtet.»
