Sølvpilen 2020

I likhet med ikke rent få i min generasjon, utviklet jeg tidlig en sterk fascinasjon for cowboyer og indianere. Før superhelter og musikalske idoler kom på banen, var det den nordamerikanske prærien på 1800-tallet som var det helt store. I de fleste av barndommens leker befant vi oss nettopp der.

Det er alltid spesielt å få et gjensyn med sin barndoms helter i voksen alder. Grunnen til at Ingvar Ambjørnsen skrev Pelle og Proffen-serien, var visstnok at han i voksen alder ble så deppa over kvaliteten i bøkene om Hardy-guttene, som han hadde likt som barn. Han følte seg rett og slett forplikta til å skrive noe bedre for kidsa.

Det har blitt en årlig tradisjon for meg, å bli like skuffa over Sølvpilen hver jul. Hver jul går jeg i samme fella, av ren tradisjon. Nå er det jo mange som vedlikeholder meningsløse juletradisjoner – som å gå rundt trær – så sånn sett er jeg ikke alene. Men hver jul kjøper jeg SØLVPILEN julehefte.

Det gjorde jeg også denne uka, tradisjonen tro.

Også denne gangen, som hver bidige gang, var innholdet en gedigen nedtur, til tross for at det dreier seg om opptrykk av seriene jeg elsket som kid. Eller kanskje nettopp derfor.
Hvert år lover jeg meg selv å huske at jeg ikke skal kjøpe Sølvpilen julehefte neste jul. Og hvert år banker hjertet fortere når jeg ser Sølvpilen julehefte i hyllene: “Oj! Sølvpilen, jo! Den må jeg ha!”

Da min onkel Bjørn en gang forærte meg en stor kasse Sølvpilen-blader som han selv hadde vokst fra, trodde jeg at jeg skulle sprekke av glede. Så mye magi den esken representerte! Bare et banalt bilde av Sølvpilen, Falk og Månestråle som red bortover et snødekt landskap, kunne vekke fram så mange følelser og stemninger i et barnesinn at det nesten er utrolig å tenke på i dag.

Som kid fantaserte jeg masse om Månestråle. Jeg var dødsforelska. Det jeg ikke visste dengang, var at jeg faktisk skulle bli kjæreste med Månestråle en vakker dag!
Og det vi opplever sammen i det virkelige liv i 2020, er i motsetning til fortellingene i Sølvpilen julehefte ikke platte saker.
Elsker min kjære Dawn aka Månestråle.

*

Hjortefot var også et stort forbilde som kid. Å få med seg en ny Hjortefot-bok på hyttetur, innebar at helgen var reddet uansett hva den ellers måtte by på. På skolebøkene fra barneskolen har jeg kalt meg selv Hjortefot Åleskjær på bokbindene. Jeg var Hjortefot i flere år.

hjortefot

Tidligere forundret det meg at du ikke fikk kjøpt denne serien lenger, all den tid Hardy-guttene, De fem, Bobsey-barna og alle de andre fortsatt pushes over disk.
Helt til jeg kjøpte en rekke Hjortefot-bøker på et loppemarked. Jeg var spent da jeg åpnet den første, “Hjortefot i skogen”. Dessverre innså jeg raskt hvorfor den ikke lenger er på markedet.
(Men Bjørn Are Davidsen opplyser i sin blogg om at bøkene er ganske mye bedre i engelsk versjon.)

Uansett er Hjortefot en del av et manuset “Geronimo”, en del av en oppvekstsroman – som dere patroner kan lese HER!

*

Til sist har du Luke og Zeb. Jeg plukket opp en feit DVD-boks på Platekompaniet for noen år siden. “The Macahans”, også kalt “How the West was Won”.
Eller “I ville vesten”, som serien het da den gikk på NRK i 1982 og 1983.

Denne gangen var jeg forberedt på nedtur. Da jeg fulgte serien som 10-åring, var jeg så blodfan at jeg tok opp episodene på kassett. Ikke videokassett, men vanlig kassett – uten bilder! Plasserte rett og slett kassettspilleren min foran TVen og gjorde lydopptak, for så å høre opptaket om og om igjen de kommende dagene. Skjønte ikke en fjerdedel av hva som ble sagt når de norske tekstene ikke var å lese, men husket bildene i hodet mitt og fremkalte stemningen fra TV-skjermen. Jeg kunne mange setninger utenat, uten å vite hva de betydde. Det spørs om jeg gjenga dem helt korrekt, men jeg tør likevel påstå at da familien et år senere flyttet til USA et år og jeg klarte å henge rimelig bra med i språket, var det nok mer Zeb og Luke Macahan sin ære enn barneskolens sure engelsklærerinne.

How-the-West-Was-Won-Complete-Collection

Med et slikt utgangspunkt tenkte jeg at dette nesten var nødt til å bli en nedtur. Men jeg skyldte 10-åringen i meg å kjøpe DVD-boksen.

Etter å ha sett noen episoder, var jeg helt hekta og så hele boksen omtrent i strekk. Denne holder fortsatt mål, folkens!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?