Slutt å flørte med eksen!

Her følger litt teologi, for de av bloggleserne som er interessert i denslags …

I sine brev til romerne og galaterne presenterer Paulus forskjellen på lov og evangelium. Loven representerer de kravene ethvert menneske bør leve opp til, enten de nå kommer i form av konkrete bud hogget i stein eller en indre samvittighets lov. Intet menneske på jorden har noen sinne levd fullkomment i harmoni med sin egen samvittighet. Vi har alle kjent den stikke (med unntak av en håndfull psykopater).

Enter Jesus. Han oppfyller loven med den hensikt å gjøre ende på den. Og det på brutalt vis: Han vil nagle hele loven til korset.

Paulus sammenligner det med to ekteskap. Menneskeheten var gift med loven. Og loven var en dårlig ektemake: Den krevde total lydighet og underkastelse, og straffet og slo sin partner hver gang en slik lydighet ikke ble vist.

Den eneste måten menneskeheten kunne bli fri fra dette ekteskapet på, var hvis ektefellen døde. Dette skjedde på korset. «På samme måte, mine søsken, døde også dere bort fra loven ved Kristi kropp, for at dere skal tilhøre en annen, Ham som ble oppreist fra de døde …» (Rom 7,4)

Som en helgardering ble både loven og vi «drept» på korset. Så har vi gjenoppstått til å leve med Kristus.

Dermed blir enhver lefling med loven for utroskap mot Kristus å regne, nå som vi tilhører ham. Ikke slik at vi ikke lenger skal følge vår samvittighet – den vil Gud fortsatt bruke (og rense) – men vi må ha noe helt annet som grunnleggende basis for frelse, rettferdighet og hellighet.

Og religiøse bud som er hugget i stein, eller nedskrevne krav som blindt skal adlydes uten at hjertet skjønner hvorfor – slike tror jeg ikke lenger har noen funksjon i det hele tatt. For hvorfor ville Kristus få en ende på slike lover? Fordi de virket mot sin hensikt – de fikk fram det verste i oss.
«Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden, som tok anledning av budet, virket all slags begjær i meg. For uten lov er synden død.» (Rom 2, 7-8)

Så når moderne kristne forsøker å bruke avarter av loven for å få seg selv eller andre til å leve mer hellig, vitner det om manglende forståelse av evangeliet.

Noen tenker slik: Vi blir frelst av nåde, men etter det må vi ta oss sammen og bruke loven som redskap i nettopp den prosessen.
Snakk om misforståelse! Hvis noen, etter å ha opplevd nåden, ender opp med å leve på en ansvarsløs måte og tråkke på alt Kristus sto for, så er ikke problemet at vedkommende ikke har hørt nok på loven, men at han/hun ikke har skjønt nåden! For nåden er en kraft, en kraft til å reise seg opp av søla.

Derfor er begrepet «synde på nåden» helt meningsløst. Ingen synder på nåden. Medisinen mot synd er ikke mindre nåde, men mer nåde. Gud gnir inn nåden helt til vi virkelig ser den, og da vil vi ønske å leve i samsvar med hans vilje. For nåden fører folk til Ånden, i motsetning til loven.

(Uttrykket «billig nåde» er jeg heller ingen fan av, selv om jeg selvsagt anerkjenner Bonhoeffers motiv for å bruke det i sin kontekst. Han snakket om den formen for «nåde» som bare går ut på å gi oss selv tillatelser, hvor den som lever av en slik «billig nåde» ikke har noe som helst ønske om å leve annerledes under nåden enn under synden. Men den ekte nåden, den som fungerer som en kraft og virkelig fører til positiv endring i et menneskes liv, er ikke billig, den er gratis.
Om det derimot hadde vært slik at Gud tilga deg litt mer dersom du tok deg skikkelig sammen, dro på pilegrimsferd, betalte mer i kollekten, hjalp flere gamle damer over veien og brukte minst en halvtime på bønn og bibellesning hver dag – se, det hadde vært billig!)

Nåden er grunnleggende sett representert ved en person – Jesus Kristus selv. Så de som mener at konseptet nåde virker passiviserende, misforstår. Nåden er det som gir vind i seilene, mens loviskhet er å forsøke å få båten fremover ved å blåse og blåse på seilet med egen pust.

Det er tragisk at mange kristne går tilbake til sin «gamle ektefelle» for å bli mer hellige, når det er det absolutt eneste man kan gjøre for å miste sin hellighet. Kristus er nemlig vår helliggjørelse og rettferdiggjørelse. Alle forsøk på å bli mer hellig og rettferdig som ikke stammer ut ifra en levende relasjon til Ham, er for søppel å regne.

Romerbrevet presenterer kun én vei til å seire over synd, og det er at man lever under nåden og ikke loven (Rom 6,14). Budskapet i Romerbrevet kan i grunnen oppsummeres slik: SLUTT Å FLØRTE MED EKSEN!

Det er først når åndsdimensjonen forsvinner, og det ikke legges vekt på den nye skapningen man har blitt i Kristus, at behovet melder seg – behovet av på nytt å bruke loven som redskap i sine forsøk på forbedring.
For meg blir de moderne kristendebattene om hvordan loven skal brukes, som en debatt om hvor mye man kan flørte med eksen samtidig som den nye kjæresten sitter i samme rom. (Når eksen i tillegg er regnet for “død”, blir det jo ekstra rart og ekkelt!)

Vi er i et nytt forhold – vi er gift med Kristus og skilt fra loven!

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

2 thoughts on “Slutt å flørte med eksen!

    • Vel, da har man jo i så fall gått motsatt vei, fra lovfrihet til LOV. Sånn jeg ser det, er islam kanskje verdens mest loviske religion. Selve ordet islam betyr jo “underkastelse”.
      Samtidig, når jeg studerte islam på fakultetet for noen år siden, oppdaget jeg til min overraskelse at de har noen av de samme problemstillingene internt der også. Det finnes nemlig mange muslimer som har en mer “mystisk” tilnærming til troen, og som f.eks. snakker om å “oppleve Allahs nærvær” og lignende, ikke minst innen sufisme-retningene i islam. Disse får i sin tur mye kritikk av de mer loviske retningene.

      Lov versus ånd er en problemstilling som preger mer enn bare kristne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?