Slektshistorie er råkkenråll

I går, før Ulf Lundell-konserten, besøkte Dawn og jeg min kjære mormor Nono. Hun er hele 98 år, snart 99, åndsfrisk og bor fortsatt hjemme i sin egen leilighet. (Håper jeg har fått hennes gener, siden jeg er litt sånn late bloomer på det meste her i livet. Har jeg fått dem, er det jo fortsatt håp om å få gjennomført noen prosjekter, selv om jeg straks blir 50!)

Nono fortalte masse fra sin barndom og ungdomstid, og det er utrolig fascinerende å høre på. Hvis man skal plukke ut nesten 100 år når som helst i hele historien, er det vel ingen som har sett så mye forandring som nettopp en som ble født i 1923.

Det må ellers sies at min slektshistorie på morssiden inneholder mye spennende. Selv om en viss del av den kanskje ikke var så spennende som jeg trodde som ung.

Jeg har alltid vært fascinert av polfarere, og har cirka tre hyllemetre med polarlitteratur. Som ung hadde disse polfarerne for meg samme aura av magi rundt seg som indianerne. Før det ble diverse band som utgjorde idolene, var det Amundsen og Hjortefot og Nansen og Sølvpilen som gjaldt.
“På ski over Grønland” av Nansen ble etter hvert lest med helt spesielle briller, siden vi kidsa fikk høre at en av de som var med på ekspedisjonen faktisk var i slekta vår. Bare denne vissheten gjorde at det nesten ble en selv som krysset Grønlandsisen i 1888, der man lå trygt under en varm dyne og drakk kakao mens man leste om våghalsene.

Det lå jo liksom i blodet.

Så bestemte jeg meg, i voksen alder, for å finne ut av dette en gang for alle.
Og joda, den godeste Oluf Christian Dietrichson var blant Nansens nærmeste på ferden over isen. Om han fortelles det blant annet følgende:

“Da ekspedisjonens deltakere skulle slå leir en kveld oppdaget de at en sveitserost var gjenglemt på den siste rasteplassen. – Den som hadde hatt den osten, sa Nansen. – Jeg skal stikke efter den, jeg, svarte Dietrichson, spente skiene på og fôr av gårde i måneskinnet. Utpå morgensiden var han tilbake med osten.”

Slikt heltemot kan jeg selvsagt identifisere meg med. Husker en gang noen ba meg hente en ost i kjøleskapet enda jeg satt godt i sofaen, og jeg trosset egen makelighet og reiste meg faktisk opp av sofaen. Det blir jo omtrent det samme.

Men hvor nær slekt var denne Oluf Christian egentlig, han som i mange år hadde et mystikkens skjær over seg i mine tanker, som ble en slags usynlig onkel-skikkelse, og som jeg passet på å namedroppe helt sånn tilfeldig i sosiale sammenhenger hvor polarekspedisjoner kom opp som tema?

Vel, han er altså fetter av farmoren til Nono, har jeg funnet ut.
Mine tipp-tipp-tipp-oldeforeldre er med andre ord polarheltens besteforeldre.

Hm.

Mye enklere å skryte av at han er i slekta, uten å definere det noe nærmere. Tror bare jeg skal fortsette med det. Og bare fortsette å innbille meg at polarhelters blod suser gjennom mine årer.
Ellers mister jeg jo helt motivasjonen til å reise meg opp fra sofaen for å hente gulost i kjøleskapet.

Skal snart fortelle dattera mi at hun har en ekte polarhelt i slekta si. Så får jeg håpe hun også venter til hun er godt voksen med å sjekke hvor nær slekt vi egentlig snakker om.

IMG_8442

Men som sagt, nok av reell spenning i direkte blodslinje også!

I juni 2016 fant de graven til generalmajor Fredrik Dietrichson på torget i Kristiansand, i forbindelse med byggingen av et parkeringsanlegg.

Denne Fredrik er faktisk min tipp(x4)-oldefar på morssiden.

Ikke dårlig at han dukket opp etter alle disse årene! Og fortsatt med ringen sin på fingeren.

Fredrik Dietrichson (27)

Fylkeskonservator Yvonne F. Willumsen (som jeg har rappet bildet over fra, håper hun tilgir meg) uttalte til NTB: -Det er sånt man drømmer om å finne, men som “aldri” skjer.

Min tipp-tipp-tipp-tipp var dessverre en av de som kjempet mot bøndene under Lofthus-opprøret. Jeg skulle som gammel pønker selvsagt ønske han hadde vært på motsatt side. Men historien er spennende, og jeg gjengir herved NTB/NKPs versjon:

“Året er 1787. Generalmajoren står stilt opp ved Nidelva foran 300 soldater og to kanoner. På andre siden av elva står 800-900 rasende bønder.
-De sto med hattene på. Fredrik Dietrichson åpnet med å si at de måtte ta av hattene for øvrigheten. Da roet motstanden seg, forteller Gustav Sætra, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder, til Fædrelandsvennen.
Bondeopprøret spisset seg da lederen Christian Lofthuus ble arrestert. Bøndene svarte med å sette fogden i fengsel, for å utveksle ham med Lofthuus. Generalmajor Dietrichson klarte å befri fogden, og det ble fyrt av et par salver med kanon og gevær for å roe ned de verste gemyttene.
Generalmajoren døde 29. mai 1791, 68 år gammel. Han ble begravd med uniformen på og tre hestetenner i høyre hånd. Nå er levningene hans funnet – med gullringen på.”

Kult.

Men skulle som sagt ønske han hadde vært på motsatt side i bondeopprøret. Så jeg er kanskje mer stolt av historien til mine andre tipp-x4-foreldre, Jakob og Anne, som i likhet med meg rota seg helt ut til Hobøl. En av bygdas mest spennende fortellinger handler om nettopp mine tipp(x4).

kirken

Historien finnes til og med i bokform, senest utgitt av Hobøl Historielag i 1989, med tittelen Et bruderov. Sannferdig fortelling fra det forrige århundrede av Ludv. Bærøe (en bearbeidet versjon av originalen, som kom ut i 1891).

Min tipp(x4)oldefar Jacob Preus (1733-1805) ble i 1774 sogneprest i Hobøl, og bodde i prestegården ved Hobøl kirke. Her er et bilde av duden:

jacob

Og her er den nå verneverdige prestegården, som fortsatt fungerer som nettopp det:

prestegard

Hobøl Kirke er fra andre halvdel av 1100-tallet, og litt av et sted for historienerder. Det er en av de best bevarte kirkene i Norge fra denne tiden. Døpefonten fra middelalderen er fortsatt på plass. Altertavlen og prekestolen er fra begynnelsen av 1600-tallet, og over døpefonten henger en himling i rødt, grønt og gull med akantusbøyler, med innskriften «Gud og Kirken helliget Anno 1739».
Jeg har vært der et par ganger, i forbindelse med ulike fremføringer som dattera mi har hatt. Men neste gang må jeg se rommet med litt andre øyne. Ryktene skal ha det til at Jacob finnes avbildet et sted i kirken.

To år etter at han ble innsatt som prest i Hobøl, møtte han Anne Elisabeth, datter av kaptein Arctander fra Hølen. Etter bare tre dagers bekjentskap fridde han, og tre uker senere var de gift. Hun var bare 17, og Jacob 43 (Jakob, din gamle gris!).
Aldersforskjellen gikk ikke helt upåaktet hen i lokalsamfunnet, men det tok ikke lang tid før ekteskapet ble anerkjent, siden den unge Anne Elisabeth raskt vant hjertene til menigheten gjennom sin væremåte og sitt vesen. Hun satte i gang en vev-industri i Hobøl, noe hun fikk det kongelige danske landhusholdningsselskaps gullmedalje for. I tillegg fikk hun oppført et hageanlegg og et lysthus ved kirken, i fransk stil. Lysthuset finnes fortsatt på stedet:

lysthus

Hageanlegget finnes også fortsatt, med blomsterbed, syrinhekker, rosebusker, frukttrær, en hagedam og en eng med pinseliljer og scilla, alt opprinnelig anrettet etter Anne Elisabeths ønsker. Her satt hun og skrev på sine dikt, hvorav noen er gjengitt i tidligere nevnte bok.

Blant mine tipp(x4)oldeforeldres beste venner, var familien Bærøe. Jacob, som var mest vant til dansk landskap og jorder, elsket å besøke den store gården Bærøe, siden den ga utsikt over tykk skog på alle kanter. I tillegg pleiet de hyppig vennskap med lensmann Lars Randby, som bodde ved gården Huul i Hobøl. Han mistet etterhvert kona si i sykdom, og ble alene med barna.
En dag ble lensmannen invitert til selskap på gården Skjelfoss, hvor fabrikkeier Thrane nylig hadde slått seg til. Der fikk han et godt øye til Thranes datter, og vice versa. Herr Lars var over 50, og Thranes datter, Johanna, bare 20. Min tipp(x4)oldefar var med andre ord ikke den eneste gamle grisen i bygda, hehe.

De to forlovet seg. Som tatt av ut av en Hamsun-roman, førte dette til reaksjoner fra herr Thrane, ikke bare på grunn av aldersforskjellen, men kanskje først og fremst på grunn av klasseforskjellen. Herr Thrane hadde sett seg ut en annen til datteren, en rik kjøpmann, en mann Johanna slett ikke tålte trynet på.

Lensmann Lars og Johanna ønsket å gifte seg i all hemmelighet, uten samtykke fra Thrane-familien. De oppsøkte da Jacob, som jo var en god venn av Lars. Men Jacob sa han ikke kunne etterkomme ønsket. Min tipp(x4)oldemor la imidlertid et mildt press på ham. Siden de allerede var forlovet, var det jo bare rett at de giftet seg, mente hun. Til sist ga Jacob etter, og erklærte paret for rette ektefolk å være.

Dette skapte sterke reaksjoner. Til sist førte det til en rettsak som varte et helt år. Mine tipp(x4)oldeforeldre hadde en tøff tid, og Jacob ble suspendert fra sin stilling som prest. Ja, han ble fratatt hele sitt embete, mistet “kappe og krage”. Et brev fra departementet fortalte at Kongen i sitt statsråd hadde tatt “den beslutning at sognepresten i Hobøl, Jacob Abrahamsen Preus, på grunn av uforsvarlig embedsførsel fradømtes sitt embede og fantes uverdig til for fremtiden å være nådemidlenes forvalter”.
Jacob hadde blitt syk under prosessen, men kviknet etterhvert til, ikke minst på grunn av konas støtte.

Den godeste Anne Elisabeth bestemte seg for å dra til Danmark for å få omgjort avgjørelsen. Det hjalp ikke at Jacob protesterte, hun følte seg delaktig i det som hadde skjedd, og hyret to menn til å ro seg over Kattegat! Min tipp(x4)-oldemor må ha vært en rå dame!
Det ble en skummel overfart, men de kom velberget til København. Gjennom ulike kontakter som kjente hennes far, fikk hun lagt fram saken for kongen i statsråd på nytt. Kong Kristian den 7. omgjorde avgjørelsen og innsatte Jacob i sitt embete igjen.
Det fortelles at nyheten ble svært godt mottatt av befolkningen i Hobøl, som hadde savnet sin prest.

Boka “Et bruderov” hadde vært litt av et filmmanus!

IMG_0289

Jacob og Anne Elisabeth fikk tre barn (ut i fra det jeg kan se), alle født i Hobøl. En av dem, Isak Lvyin (Levin) Preus, født 1788, ble min tipp(x3)oldefar. Den godeste Isak fikk en lang militær karriere og endte til sist opp som arsensalforvalter ved Akershus Festning. Han døde i Christiania i 1882, 94 år gammel.

Er ikke bare Nono som blir gammel i denne familien her.

Isak så forresten slik ut:

Viste på et tidspunkt bildet til Victoria, som ble fra seg av begeistring over at selveste Julenissen var i tjukkeste slekta hennes.

Og dette interesserer sannsynligvis ingen andre enn meg og de familiemedlemmene som eventuelt måtte lese bloggen min, men Isak giftet seg med Sophie Heidenreich i 1814, og følgende kan leses om ekteparet: «Rittmester Preus og frue førte et meget gjestfritt og selskapelig hus, først på Toten og senere i Christiania. Alle tilreisende av den store slekt søkte og var velkommen i dette hus, hvor den stilfulle frue og de livlige døtre gjorde oppholdet så behagelig. Rittmesteren og frue feiret sitt diamantbryllup den 14/3-1874 med en større festlighet i sitt hus i Munkedamsveien. Det var et meget tallrikt selskap som var samlet om det gamle par, som oppvartedes av fire unge damer og fire herrer av slekten, oppstilt bak brudeparets plasser ved festbordet.»

Noe har i det minste gått i arv gjennom slektsleddene. Jeg har også en livlig datter og en stilfull frue.
Og yours truly er helt rå på “større festlighet”. Bare vent til lanseringsfesten på neste bok!

*

Sjekk gjerne ut min e-bok-sjappe og skaff deg noe lesestoff!

Eller bli en patron og få tilgang til alle e-bøker gratis!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?