Sekteriske trekk?


Foto: Ukjent

Det har blitt mange dokumentarer om sekteriske miljøer de siste årene, både på NRK, Netflix, HBO og en rekke andre kanaler.

I dette innlegget og ett til, vil jeg gjøre meg noen enkle tanker om hva som skiller et fellesskap av brennende mennesker som står for noe, fra en regelrett sekt i ordets negative og moderne forstand.

Her er det jeg vil hevde kjennetegner en sekt:

1. Autoritært lederskap.

Det blir fort fokus på enkelte ledere i kretser som brenner for noe. Et tydelig lederskap er ikke nødvendigvis noe problem i seg selv. Men det er skummelt om enkeltpersoner nesten blir å regne for synonyme med bevegelsen, slik at det å kritisere dem blir det samme som å kritisere selve grunnprinsippene til bevegelsen.

Det bør blinke røde lamper så fort det blir viktigere hvem som har sagt noe, enn hva som ble sagt.

Et eksempel på dette for min del, er Ulf Ekman, tidligere leder for Livets Ord i Uppsala. Da han en gang i tiden inviterte Benny Hinn til menighetens sommerkonferanse, florerte det med kritikk fra utenforstående på nett. Ekman ble advart av norske pastorer som hadde hatt med den samme Hinn å gjøre.
All kritikken som da kom, ble avfeid av mange medlemmer i menigheten. De forsvarte Hinn med tydelige ordelag.

Så kom han. Og sa og gjorde nettopp det alle hadde advart mot. Først da uttrykte Ulf Ekman seg plutselig negativt, som om han hadde blitt tatt helt på senga av hva Hinn sto for (det hadde holdt med 34 sekunders googling).

Nå endret tonen seg på diverse nettforum. For nå var det de samme Livets Ord-medlemmene som adopterte sine tidligere meningsmotstanderes ord. Nå fikk Hinn gjennomgå også av dem.

Hva var med ett blitt annerledes for dem, egentlig? Benny “Bankboks”? Nope, han sto for det samme surret som tidligere. Det absolutt eneste som hadde endret seg, var Ulf Ekmans mening om ham. Den var visst for mange langt mer gyldig enn alle andres, selv om saken var den samme.

2. Ytre ting gir status og autoritet.

Her er avartene mange. I nevnte Livets Ord var det på 90-tallet et tegn på åndelighet at du gikk med dress og slips til hverdags.

I stikk motsatt ende av kristenheten, har du de som knytter status til munkekapper og langt skjegg. Så fort noen har hatt litt lengre skjegg enn andre, eller gått i kloster, begynner selv frikirkelige å omtale dem som “den hellige ditt-og-datt”.

Akkurat som om det gjør deg mer hellig å være en isolert mann som ber døgnet rundt i et kloster, enn å være en mor med en travel hverdag med ansvar for fire kids og et slitsomt yrke.

Jesus Kristus er vår rettferdighet, så enten får vi omtale alle som “den hellige” – eller ingen. Synes nå jeg, da.

3. Det er ikke populært å stille spørsmål eller være uenig.

Her er forsåvidt ganske mange miljøer ganske sekteriske. Ja, mye av samfunnet er i ferd med å utvikle seg til en rekke små sekteriske grupperinger, hvor mange begynner å bli nervøse for å sette ord på ærlige tanker og spørsmål.

På 1990-tallet gikk jeg fra Blitz-miljøer til Ny Generasjon-miljøer. Den gang var de for meg rake motsetninger. Det er først i ettertid at jeg ser mange likheter. De samme mekanismer gjorde seg gjeldende. Det var ganske uniformt begge steder (men begge kretser har endret seg kraftig siden 90-tallet, i likhet med de fleste av oss).

Selvsagt vil et politisk eller religiøst fellesskap være basert på enighet i noen grunnleggende spørsmål. Du får ikke lang taletid på allmanna-møte på Blitz hvis du tar til orde for et mer nyansert syn på Israel, og du blir ikke pastor i Betania Haugesund hvis du mener at Jesus bare var en tryllekunstner. Det sier seg selv.

Faren oppstår kun om det blir lite rom for undring i mindre viktige spørsmål. Om det etableres en slags kollektiv rettroenhet i så å si alle spørsmål.

4. Man skal helst ikke ha for mye kontakt med folk utenfor kretsen.

Dette er kanskje et av de tydeligste tegnene på en sekt. At det blir forbudt eller uglesett å henge med meningsmotstandere eller folk som er utenfor kretsen. Slik oppstår det man kan kalle “lukkede miljøer”.

I kristenheten forsvares slik lukkethet ofte med bibelverset om at man “ikke skal dra i fremmed åk med vantro”. Som om det betyr at man ikke skal kunne delta på klassefester med ikke-troende venner.

Enkelte kristne blir helt anspente i møte med ikke-troende. De har hele tiden i bakhodet at de må “evangelisere”, og vil derfor ha en slags baktanke i enhver samtale. De klarer ikke senke skuldrene og bare henge med gode ikke-troende venner. De har alltid en agenda.

Igjen, tanken om å ikke omgås annerledes tenkende uten at motivet er “misjonering”, gjelder ikke bare religiøse miljøer. Det virker som om stadig flere blir nervøse for å bli sett sammen med meningsmotstandere, siden vi har utviklet en “guilt by association”.

Hvis Jesus selv skulle blitt dømt på grunnlag av venneflokken sin, var han i så fall en prostituert og en landsforræder.

Fortsettelse følger.

*

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?