“Se, jeg gjør noe NYTT!”
Follow
«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?»
(Jes 43,19)
Evangeliet er et helt unikt budskap. Det utgjør en kontrast til de mest kjente formene for religiøsitet, da det er basert på konsepter som på mange måter representerer en anti-religion.
Jeg tror ikke Jesus bare kom for å fornye den jødiske religionen i samtiden. Selv om han som jøde tok utgangspunkt i et jødisk-religiøst verdensbilde, og selv om det går en tydelig rød tråd mellom GT og NT, blir det en smule amputert om man bare tenker at han kom for å endre litt på det som var.
Det var langt mer radikalt enn som så.
Jeg tror heller ikke han kom for å tilføre den gresk-romerske mytologien nye dimensjoner. Han kom ikke for å ta regi på religiøs dialog mellom ulike konfesjoner eller oppgradere noen religiøse ritualer.
Jesus presenterte noe helt nytt. Noe som var helt uhørt. Noe som innebar en total omvendelse fra tidligere former for gudsdyrkelse – et før og etter i hele menneskehetens måte å forholde seg til sin Skaper på.
Evangeliet tilbyr frelse i form av en forsoning med Skaperen, en forsoning som også fører til en «fusjonering», hvor Skaperens ånd tar bolig i oss og utgjør en reell kraft i hverdagen, noe som nyskaper oss på mirakuløst vis.
At Jesus i dag er til stede på jorda ved sin Ånd, gir grunnlag for en totalt annerledes trosutøvelse enn det religioner kan tilby (inkludert deler av kristendommen, slik den har utviklet seg).
«… han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd.» (2 Kor 3,6)
Eksempler på anti-religiøsitet i GT
En av de tingene som skiller allmenn religiøsitet fra en sann gudsrelasjon, er at det første ofte vektlegger det ytre, mens det siste fokuserer på det indre.
Jødisk religion skilte seg allerede i utgangspunktet ut ved at den på mange måter var mindre «sakral», eller «sakramentalistisk», enn andre trosutøvelser i samtiden. For å gi en foreløpig definisjon av «sakramentalistisk», så la meg legge til grunn et av Harold Turners kriterier for hva som kjennetegner et førmoderne eller primitivt verdensbilde: «Troen på at mennesket lever i et sakramentalt univers hvor det ikke er noe skarpt skille mellom det fysiske og det åndelige.»
I et sakramentalt verdensbilde er skillene mellom det fysiske og åndelige i noen tilfeller fullstendig fraværende. Da er veien kort til magisk tenkning, hvor fysiske gjenstander og ting gis en betydning langt utover seg selv eller sine tilsynelatende egenskaper. All virkelighet, både den synlige og den usynlige, blir potensiell bærer av dypere mening, og mer enn som så: bærer av potensiell åndelig verdi. Det usynlige finnes i det synlige. Det åndelige regnes for tilgjengelig i det rent fysiske.
Slik har det vært i de fleste «hedenske» religioner gjennom tidene. Ja, et slikt konsept kan vel nesten regnes som selve definisjonen av «religiøsitet» for svært mange.
(Det ironiske er at deler av denne magiske/gammelokkulte tankegangen får en renessanse gjennom en moderne, kvasi-vitenskapelig filosofi som anser ALT for å være materie, inkludert bevisstheten og sjelen – det vil si, innenfor denne retningen tror man både bevissthet og sjel til syvende og sist er illusjoner.)
I sin klassiker «The subversion of Christianity» beskrev den franske kristenanarkisten Jacques Ellul (1912–1994) hvordan den grunnleggende bibelske skapelsestroen var desakraliserende:
«Gud taler sitt ord, og ting blir til. Det er alt. Det innebærer at Gud i sannhet er utenfor verden, at han er helt transendent. Han er ikke lukket inne i noen del av sitt skaperverk. Han er utenfor det. Han har etablert en Skaper/skapning-relasjon, men dette er en relasjon basert på kjærlighet, ikke en sakral eller religiøs relasjon. (…) Denne kraftige tanken fører til kampen mot å kalle naturlige ting eller funksjoner for hellige.»
Likevel fantes det også sakrale elementer i den jødiske religionen, i hovedsak i form av et tempel med hellige rom tilsidesatt for ofringer, forvaltet av et presteskap. Vi ser hvordan disse sakrale elementene ofte førte til rutinemessig ritualisme og/eller en religiøsitet adoptert fra andre religioner, noe som i sin tur førte til stadige konflikter med profetene i GT, som allerede før Jesu tid uttalte ting som dette: «Himmelen er min trone og jorden min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg …?» (Jes 66,1)
Skal ikke gjengi en drøss andre eksempler, men for den som vil slå opp selv: I Hosea 6,6 formidles Herrens frustrasjon over at de jødiske ritualene minner mer og mer om ritualene knyttet til Baals-dyrkelsen. Ironien mot en død ritualisme er også åpenbar i Amos 4, 4-5.
Og et mer direkte angrep mot en rent ytre religiøsitet enn i Amos 5, 21-23 er vel vanskelig å finne.
Jesaja følger opp i sitt første kapittel, og viser i Jes 1, 11-14 + 17 at jødisk gudstro bør handle om andre ting enn de vanlige religiøse aspektene. Senere i Jesaja, i Jes 58, 5-7, får vi vite hvordan ekte faste bør være, i motsetning til den religiøse og ritualistiske.
Mika 6, 6-8 gjør det også klart at Herren ikke ønsker den ritualistiske sakramentalismen som religioner vektlegger.
To be continued …
*
Driks til bloggen? Vippsen er 99 12 36 34. TUSEN TAKK!
Eller har du lyst til å bli en patron som støtter fast hver måned? Da får du passordet som åpner ALLE innlegg her inne.