Sakramentalismens voldelige historie

Det som følger er et utdrag fra “Okkult kirke?”, som kan bestilles som e-bok HER.

Ofte sies det at Kirken har en voldelig historie. Men da har man akseptert det romersk-katolske selvbildet av hva som utgjorde «kirken» i middelalderen. Jeg vil heller si at sakramentalismen har en voldelig historie, siden svært mange av dens ofre også tilhørte Kirken. Og da mener jeg Kirken med stor K – som består av alle som følger Jesus Kristus, og ikke bare de som tilhører enkelte utvalgte kirkesamfunn eller bestemte institusjoner.

Den store majoritet av de som har gått under stempelet kjettere har alle vært Jesus-troende.

Akkurat som vi i dag har gitt tusenvis av klin forskjellige indiske religioner fellesbetegnelsen «hinduisme», siden det ville vært altfor komplisert å differensiere mellom dem alle, kan man også gi kjettere av ulik art (enten de nå har blitt kalt gnostikere, dualister, svermere, karismatikere, sekteriske eller whatnot) fellesbetegnelsen «anti-sakramentalister».

I nesten alle tilfeller har deres anti-sakramentalisme vært fundert i en oppriktig Jesus-tro.

Vi snakker heller ikke om noen få og små sekter. Til tider har anti-sakramentalister utgjort det store flertall av Jesus-troende i bestemte områder. Selv om det finnes noen svært få unntak, var de ikke-voldelige. Nettopp fordi de var opptatt av å vende tilbake til «urkirken», tok de avstand fra vold. Til gjengjeld ble de utsatt for forfølgelser og massakrer som finner sitt sidestykke i noen av verdenshistoriens verste hendelser.

I mine øyne er det nettopp disse som i hovedsak utgjorde Kirken – den sanne kirke som ikke bare var kirke i navnet, i motsetning til visse høyst verdslige institusjoner som kuppet begrepet i enkelte generasjoner.

Jesu ord til sine etterfølgere har gått i oppfyllelse så til gagns gjennom kirkehistorien: «Det skal komme en tid da de som forfølger dere, tror de gjør Gud en tjeneste.»

To hovedspor

Rett før de steinet ham, sa Stefanus til sin samtids religiøse ledere: “Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte?” (Apg 7,52)
Når man leser kirkehistorie, innser man etter hvert at spørsmålet er legitimt å stille til de sakramentalistiske embetskirkene også.

Jeg innser at bildet ikke er svart/hvitt, men fullt av nyanser. Likevel ser jeg to hovedspor gjennom kirkehistorien. Det er ikke mitt mål å drive unødvendig polemisering, og kirkebildet i dag er selvsagt ganske annerledes enn i f.eks. middelalderen. Men siden mange er så glade i å snakke om “kirkens tradisjon”, finner jeg det nødvendig å skille mellom disse to hovedsporene som har gått som en rød tråd gjennom generasjonene.

For å formulere meg litt inkonsekvent: Den tradisjonen jeg tilhører og føler meg som en del av, har alltid tatt et oppgjør med tradisjonen.

Det er trist når selv frikirkelige begynner å dyrke tradisjoner fra tider og kretser som brant mennesker på bålet. Skal man på død og liv søke gamle tradisjoner, er det bedre å søke dem hos de som faktisk ble brent for sin tro – ikke hos de som fyrte opp bålene!
Felles for nesten alle som har blitt forfulgt gjennom århundrene, er altså en viss grad av anti-sakramentalisme.

*

Selv om det skjer i mindre skala tidligere enn det, kan man hevde at veien deler seg for alvor under Konstantin (272-337). Eller i det minste at veiskillet blir tydeligere og mer synlig på hans tid. Legenden sier at Konstantin i forkant av et stort slag hadde fått en visjon hvor han så et kors på himmelen, og at han hørte en stemme som sa: “Under dette tegn skal du seire.”

At noen kristne senere kunne tro på en slik uhyrlig påstand, sier jo litt om hvor langt kirken hadde kommet fra det opprinnelige budskapet om å elske sine fiender.

At kristendommen etter hvert ble en statsreligion under Theodisius, så nok mange som redningen. Flere av de kristne lederne som med ett fikk høy status, skal angivelig hatt store sår og skader etter alle forfølgelsene. Nå kunne de stå åpent fram med sin tro, og få gode stillinger på grunnlag av den.
Dessverre skulle det ikke gå så altfor lang tid før denne blandingen av juridisk makt og “kirke” ble til den største forfølgeren av troende noensinne.

Det er dessverre et faktum, at langt flere Jesustroende har blitt drept av de sakramentale embetskirkene enn av romerske keisere.

Etter hvert som jeg har lest kirkehistorie, har jeg blitt mer og mer overbevist om at jeg ønsker å tilhøre “kirken utenfor kirken”. For jeg tror det er denne som i det lange løp har holdt den opprinnelige ilden brennende. Til tross for mer institusjonelle kirkers bruk av vold og trusler mot slike grupperinger, kan du gjennom hele historien finne dem som har forkynt evangeliets frihet.
Mange av dem har kanskje hatt overdrevne og svermeriske elementer, i tillegg til gnostiske tendenser. Jeg vil likevel påstå at deres eventuelle vranglære er langt enklere å svelge enn det deler av den offisielle kirken har stått for. Det er sistnevnte som har stått for de aller største avsporingene i forhold til Jesu og Paulus’ budskap.

I tilfeller hvor den personlige gudsrelasjonen og kjennskap til Ånden ble erstattet med en rent formalistisk og sakramentalistisk tro, hvor kraften med ett angivelig ble «forvaltet» av en øvrighet, var veien kort til voldsbruk. Navnet «kirke» ble kuppet av mektige herskere som misbrukte sin posisjon til undertrykkelse av de sanne Jesu etterfølgere. Derfor ligger det et svært spesielt historiesyn og en merkelig kirketeologi i bunn når man snakker om «kirkens mørke fortid».

Kirken brenner ikke folk. Kirken har tvert imot selv blitt plassert på kjetterbålet mange ganger.

Det handler ikke om fraskrivelse av ansvar på kristenhetens vegne. Det handler om å ha en nytestamentlig forståelse av hva som utgjør den virkelige kirken. Kirken er Kristi kropp, den er ikke en bestemt institusjon som vi mennesker kan styre med som vi vil.
Å kalle de som brant for kirken, er å anerkjenne og gi «kuppmakerne» den statusen de stjal til seg.

Kirken kan aldri defineres som en institusjon. Kirken er «usynlig». Det vil si, den er ikke skjult i den forstand at den holder på i hemmelighet. Tvert imot, på sitt beste er kirken definitivt synlig, for den endrer liv i hopetall og gjør godt mot folk. De første kristne var «the talk of the town», alle visste at de fantes og det ble mye oppstyr rundt dem. Så når jeg sier at kirken er en usynlig størrelse, mener jeg at den består av alle som har Guds usynlige ånd på innsiden. Det er Ånden som definerer hva og hvem som er kirken, og ikke en bestemt organisasjon eller et kirkesamfunn eller et hierarki av ledere, eller et visst antall dåpssertifikater.

Det må vel objektivt sett herske liten tvil om at enkelte institusjoner som har kalt seg «kirke», på enkelte steder og til enkelte tider, i realiteten har vært den ekte Kirkens største forfølgere.

I dette kapitlet skal vi ta en liten reise i historien og få noen små glimt inn i disse to hovedsporene jeg snakker om …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?