Religiøst krenket?

Når emnet er religion og tro, er det ofte forventet at man skal trå uhyre varsomt.

Det finnes en postmoderne relativisme, hvor alle kan tro akkurat hva de vil, så lenge de ikke holder det for allmenn sannhet. Det er snakk om et toleransebegrep som er selvmotsigende og ulogisk. Om alt er like sant, er jo påstanden om at alt IKKE er like sant også sann …

Det finnes en intern kristenversjon av denne postmoderne relativismen, som ofte kommer forkledd som “økumenikk”. Men det er snakk om en totalt misforstått versjon av økumenikken, hvor man blir så opptatt av å finne likheter at det blir forbudt å snakke om uenigheter.

Det kan virke som om enkelte har som utgangspunkt at religiøse mennesker blir så uhyre lett såret. At du på den ene side har vanlige følelser – og på den annen side religiøse følelser, som angivelig er så uendelig mye mer sarte, og som derfor må tas ekstra spesielt hensyn til. Terskelen for å føle seg “religiøst krenket” er i ferd med å bli skremmende lav!

Forstå meg rett. Ingen bør verken servere eller akseptere sleivete og sårende bemerkninger som går på det rent personlige. Og tro er ofte en viktig del av et menneskes liv.

Men når motforestillinger mot troen tas personlig, er det svært viktig at vi ikke blander kortene. For ingen kan forlange respekt for en tro eller en religiøs ytringsform/praksis i seg selv. Det ville vært en umulighet, all den tid ulike livssyn og praksiser motsier hverandre. Absolutt alle livssyn er grunnleggende ekskluderende overfor andre livssyn – spesielt de livssyn som hevder å ikke være det.

Det alle derimot bør kunne forlange, er at andre respekterer deres rett til å tro på noe og gi sitt eget uttrykk for den troen. Eller deres rett til ikke å tro, for den saks skyld. Religionsfrihet og toleranse er ikke noe vi har for å beskytte religioner eller livssyn, men for å beskytte menneskene som bekjenner seg til dem – i tillegg til de menneskene som høylytt tar avstand fra det samme på grunn av et kolliderende syn.

Livssynsfrihet kan jo ikke innebære at alle i verden skal ha en hysj-hysj-holdning til livets store spørsmål i tilfelle de mener noe andre ikke mener. Hva slags frihet ville vel det vært?

Her er det mye inkonsekvens ute og går, hvor det åpenbart ikke er like spilleregler for alle. Som når kjente muslimske ledere vil ha mindre diskriminering av muslimer, samtidig som de mener det bør være dødsstraff for frafall fra islam. Som når katolske ledere uttrykker sårhet over at andre kristne anser deler av deres tradisjon for ikke-kristen, samtidig som de selv forfekter at en nattverd ikke er en fullverdig nattverd når den gjennomføres av ikke-katolikker. Som når mye høykirkelig kritikk av lavkirkelighet blir kalt «et sunt oppgjør», mens mye lavkirkelig kritikk av høykirkelighet blir kalt «manglende respekt for andres trostradisjoner». Som når karismatiske ledere mener seg utsatt for forfølgelse når de får kritikk for å være altfor fordømmende mot andre i sin forkynnelse.

Ytre, religiøse former har ikke krav på respekt. Bare mennesker. Derfor bør heller ingen få bruke sin «sårede religiøsitet» som en slags hersketeknikk eller et maktspråk.
Jeg ønsker å vise respekt i den forstand at jeg behandler alle som medmennesker uavhengig av deres meninger eller tro. Dessverre ser vi stadig oftere at enkelte religiøse krever mer enn det. For dem er det å vise respekt det samme som å behandle dem som autoriteter.

Sånt bør ingen av oss ta hensyn til.

*

Vil du bli en patron for undertegnede? Det kan du bli enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?