Reisebrev fra Hellas (IV)

Reisebrev fra Hellas (I)
Reisebrev fra Hellas (II)
Reisebrev fra Hellas (III)

Det ble en laaaang natt i såkalt liggestol på nattferga fra Patmos til Athen. Stolen gikk ikke an å legge særlig langt bakover, alle lysene (og x antall TV-skjermer) sto på hele natta, og en dude snorka høyere enn samtlige metalband i festival-Norge tilsammen.

Dawn fikk heldigvis sovet litt, tross alt. På meg ble det derimot døgning. Siden jeg nylig passerte 50, er ikke døgning noe man bedriver like ofte som før.

Men formen var overraskende bra, og da vi fikk lagt igjen bagasje på Athens Tiare Hotel, i samme gate som hotellet vi hadde på mandagen, bestemte vi oss for å bare kjøre løpet. Innsjekking var uansett ikke mulig på noen timer, så det var bare å ignorere kroppens ønske om søvn. Det vil si, jeg er altså blitt for gammel til å ignorere kroppen helt, men den er fortsatt ung nok til at det går an å inngå visse avtaler med den. Som f.eks.: “Du skal få mye god mat og drikke i dag, og du skal få sove SKIKKELIG GODT førstkommende natt, bare du er snill og gir meg ekstra energi i fjorten timer til.”

Vi tok t-banen i retning Akropolis. Banen var trangere enn veien til himmelen på lovens tid, men selv denne kamelen klarte å presse seg inn.

Og selv t-banestasjonene spiller på Athens fantastiske kulturarv:

Ved stasjonen Akropolis er det en drøss restauranter, gatesangere og folkeliv. Turister i hopetall. Dawn og jeg nøt en bedre og svært forsinka frokost. Jeg fikk en av de bedre omelettene i dette livet, og Dawn var svært fornøyd med sin baguette.
Siden frokosten kosta mine siste kroner (jeg hadde uansett ikke betalt skjorta hvis den hadde kosta det, for den er en av mine favoritt-skjorter), ble jeg ikke lei meg da den gode mann Morten S. plutselig vippsa over en halv høvding til reisekassa. Noen folk har eksepsjonelt god timing, ass!

Mette og fornøyde gikk vi de 100 metrene bort til billettluka, klare for å inspisere selveste Akropolis.
Nå var det blitt seriøst varmt i Athen. 30 varme, skyfritt og vindstille. Vi innså at turen opp til det berømte stedet ville bli en tøff en, men vi hadde vann og godt mot. Noen trær på veien opp gir skygge, og rundt dem sto svette turister i klaser.

Har vært i Athen før, men ikke inne på selve Akropolis. Kom akkurat for seint sist gang. Har derfor bare sett det på avstand. Selv om det ikke ser så mye annerledes ut på kloss hold, er det jo noe med å komme inntil og krysse av et slikt sted på lista.

På veien opp var det også mye spennende historie og ruiner, et lite Dionysus-teater samt et kick-ass teater med plass til mange tusen, hvor det fortsatt er konserter fra tid til annen. Å se en god opera her, ville vært en drøm.







Bildene fra turen opp ble ikke så mange, for mobilkameraet kom stadig vekk med denne beskjeden:

Som sagt: Det var VARMT!

Men vi kom da opp, og nøt synet av Parthenon og ymist anna.



Etterpå gikk vi gjennom et lite nabolag med mye grafitti, til høyden Aeropagos, utenfor selve museumsområdet (og dermed gratis). Det stedet er kanskje enda mer stas for meg enn Akropolis selv, siden det var her Paulus holdt sin berømte tale til filosofene i Athen.

Hele talen er gjengitt på gresk på stedet:

Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang, teologisk monolog-tirade her. Men Paulus tok altså utgangspunkt i en statue grekerne hadde laget til “en ukjent gud”, og erklærte at det var DEN guden han selv formidlet. Han sa også: “Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting er svært religiøse.” Som Trond Egil Lunde påpeker i boka Amatørenes evangelium (herved anbefalt!), besto hans publikum blant annet av epikureiske og stoiske filosofer. Disse hadde ikke noe gudstro i den forstand vi bruker begrepet i dag, da de ikke trodde på noen transcendent Gud. De trodde i beste fall på en typ superhelter, da de anså alt som sammensatt av materielle atomer, og at det ikke var noe utenfor dette.
Likevel kaller Paulus dem for “religiøse”. For meg (og Trond Egil) understreker dette bare poenget om at “religion” er så mye mer enn gudstro, og at begrepet bør omdefineres eller droppes. “Religion” er ofte bare et uttrykk for det som i henhold til Paulus’ lære kan kalles et “lovisk prinsipp”, som alle mennesker forholder seg til, enten de er ateister eller troende eller midt imellom.

Snakka litt om det i Kingdomkirken rett før vi dro til Hellas. Er ikke helt fornøyd med min egen ordlegging, og som vanlig snøvla jeg altfor mye, men for de som er overbærende med undertegnede og ikke misforstår med vilje, ligger talen HER.

Nok om det. Aeropagos er historisk grunn. Sist jeg var her, med Jan og Aleksander, var det kveldstid. Lokale folk kommer gjerne opp hit for å nyte solnedgangen og utsikten over byen, og det blir en egen stemning. Skåling, kassegitarer, grilling, kjærestepar.

Dette kjæresteparet var her altså på dagtid, og i stedet for å henge lenge på et sted som var altfor varmt, dro vi ned i en av de mange bratte og trange sidegatene, eller rettere sagt sidetrappene, som går ned fra Akropolistoppen. Her er det mange cafeer og et yrende liv.




Vi ble sittende på et av disse stedene og reflektere over livet i flere timer, før vi så gikk ned til gatene med turistfelle-butikkene. Her kan du f.eks. kjøpe en Sokrates-magnet til kjøleskapsdøra. Det trengte ikke jeg, for jeg hadde allerede kjøpt to Patmos-kjøleskapsmagneter. Hehe. Dessuten fikk jeg fin Patmos-skjorte i gave av madammen. Den skal jeg ha på meg når jeg holder mine dype seminarer om Åpenbaringen i forbindelse med min kommende bok om den samme. 🙂

Så sjekket vi endelig inn på hotellet – for så å dra ut igjen til omtrent samme sted for å spise middag. Det er ikke akkurat et stygt bakteppe, når man spiser middag med et kveldsopplyst Akropolis i bakgrunnen.

Gresk mat, ass. Nam. Det appellerer veldig til herr Åleskjær. Er liksom ikke noe tull. Du får det du bestiller. Uten overraskelser du ikke vil ha. Me like.

Dessuten er det digg å bruke cash igjen. Blir aldri helt komfortabel med at kortbetaling tar helt over. I Hellas tar de også kort, men bruker du det, får du samme blikk fra bartenderne som du får av norske bartendere om du vil betale kontant. Det er lov og sånn, men ikke alltid populært. Motsatt i Hellas og Norge, altså. Cash is still king i mye av Europa, virker det som. Norge er et unntak.

*

Dagen etter ble det en hektisk tur til flyplassen. Stappfulle baner som i tillegg var forsinket. Men vi kom oss til flyplassen og ombord på flyet fra Flyr, et førstegangsbekjentskap for både Dawn og meg. En fin flytur. En ungjente med flyskrekk fikk panikkanfall ombord, men fikk hjelp av vertinnene. Jeg følte STERK empati med henne, for jeg veit så uendelig godt hva hun gjennomgår. Hadde ekstrem flyskrekk før. En skrekk som nå er fullstendig forduftet. La oss håpe jenta opplever det samme.

TUSEN TAKK TIL ALLE SOM GJORDE DENNE TUREN MULIG! En større takk kommer senere. Samt takk i boka.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?