Reisebrev fra Hellas (II)

Det er veldig fint i Skala, med Johannesklosteret som troner i bakgrunnen over byen.

Klosteret besøkte vi dagen før, så torsdagen var det Åpenbaringshulen som sto for tur. Den ligger oppe i åsen midtveis mellom Skala og klosteret.

Dette er altså stedet hvor Johannes ifølge tradisjonen bodde, samt stedet hvor han fikk det meste av sin åpenbaring.

“I henhold til tradisjonen” er et begrep man støter på ganske ofte. I 90 % av tilfellene tolker jeg begrepet slik: “I henhold til en bullshit-teori noen diktet opp i middelalderen for å tjene spenn på naive troende.”
Om det siste er tilfellet med denne grotten også, er jeg usikker på. Det skal visst ha vært tegn på at folk oppsøkte stedet så tidlig som i det fjerde århundre, i troen på at dette virkelig var åstedet for det hele.

Uansett tror jeg det er det reneste vås at sprekkene i fjellveggen skyldes Guds tordnende stemme. Eller at en grop i fjellveggene fungerte som Johannes’ sovepute og whatnot.
Det er ikke alle som har et like blasert syn på dette som meg. Inn i hulen kommer folk med tårer og kysser fjellveggen og bøyer seg ved sprekkene.

Å sitte en time eller tre i Åpenbaringshulen, er et lærerikt studie i de mange ulike kirkesamfunnene vi har. Her kommer katolikker og korser seg og bryter ut i ekstatiske gråterop. Etter dem kommer ortodokse og gjør det samme, bare at de korser seg motsatt vei og med en finger mindre. Deretter følger hippiejenta med vilt blikk, som setter seg ned for å lese hele Åpenbaringsboken høyt i hula på messende og manisk vis. Man mistenker at en syretripp ikke gikk helt som den skulle. Mens hun sitter der, kommer de typiske amerikanske karismatikerne, som anstrenger seg fælt for å være så stille som munken med ansvar på stedet krever. Etter noen kjappe fotograferinger kommer de seg ut igjen, og velger i stedet å ha tungetale-møte på plassen utenfor.

Det amerikanerne og jeg har til felles, er at vi kjapt knipser bilder så fort munken snur ryggen til. De gangene han oppdager at folk gjør det, blir det bråk. “NO PHOTO, NO PHOTO!”

*

Etter hulebesøket dro vi ned til Skala igjen, og til Johannesstranden. Det var her han – wait for it – I HENHOLD TIL TRADISJONEN sto når han beskriver hvordan han “sto ved stranden ved havet”.

Selv får vi ingen store åpenbaringer her (det vil si, Dawn er jo en åpenbaring i seg selv), men nyter en lang og VARM ettermiddag på stranden, hvor det også finnes en cafe med verdens diggeste pizza.

Rett ved stranden og cafeen, finnes også en liten, inngjerdet murhaug og en kirke. I HENHOLD TIL TRADISJONEN (hørt den før?) var dette et sted hvor Johannes døpte lokale folk han hadde vunnet for Kristus.

Utpå kvelden fant jeg en ortodoks bokhandel med enkelte engelske bøker om Patmos, noe som gikk hardt utover budsjettet. Etterpå ble det en sen middag på Patmos berømte torg, hvor det alltid er et yrende liv av glade folk.
Jeg tror folka her på øya må være blant de mest harmoniske på denne kloden. Ikke så rart, merker at sjela mi begynner å tine opp, den også, etter noen dager her nede. Gi meg et par uker til her nede, så skal jeg bli ganske jovial og rund (det siste i dobbelt forstand).

Nå må dette blogginnlegget komme til en ende, for wifien her jeg sitter er ganske ræva. Mer kommer senere!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?