Rapport fra villmarka

Deilige dager i kremen av Marka!

Parkerte ved Tverrsjøstallen …

… og kom meg opp på blåstien som går over hele Pershusfjellet.

Har faktisk aldri gått over Pershusfjellet før, noe som er smått utrolig, Marka-fantast som jeg er. Har gått på blåstier nede på begge sider av fjellryggen, men aldri over. Det var nå på tide!

I et større perspektiv frykter jeg global oppvarming. I et anfall av sneversynt, egoistisk øyeblikkslykke priser jeg meg lykkelig over at høsten bare blir forlenget og forlenget, siden det er min favoritt blant årstidene. At værprofetene spår en mild november, innebærer at vi som er mer glad i å gå til fots enn på ski får en forlenget sesong.
Men kjipt for skifolket, da. Føler med dere. Og planeten vår sånn generelt.

Hadde opprinnelig lagd en svært ambisiøs turplan, hvor målet var å gå lengst mulig og se mest mulig. Så fort jeg kom opp på Pershusfjellet, ble jeg så betatt av naturen at jeg umiddelbart bestemte meg for å drite i enhver heseblesende krysse-av-på-lista-holdning og bare NYTE.
Det er som i Disneyland med kids: Ikke noe poeng i å prøve å rekke alt på en dag.


Tok meg goooooood tid, og sjekka ut diverse avstikkere fra blåstien. Her er det mange fine steder å slå leir, med mindre du er søvngjenger, og ikke minst mange flotte utkikkspunkt (hvorav noen gir høydeskrekk-Åleskjær sug i magen som bare det). Utpå kanten av et stup i en bortgjemt skråning så jeg en ekte indianer med hettegenser som satt med beina i kors og mediterte. Satsa på at han ikke var selvmordskanditat og lot fyren få sitte i fred med vibbene sine.

Traff også på et eldre ektepar. Mannen pekte på joggeskoa mine og sa: “Det er flere som har valgt feil skotøy i dag, ser jeg!” Han hadde nøyaktig samme sko som meg. Og var nøyaktig like våt. Vi burde ha valgt gummistøvler, begge to, som den kloke kona hans.

Blåstien som går over Pershusfjellet må være noen av de vakreste og mest varierte seks-sju kilometrene i hele Marka. Helt nydelig. Beste naturopplevelse på lang tid.


Glad for at denne steinen ikke tippa akkurat de sekundene jeg gikk under den. Regner med at den blir værende i nåværende stilling et par hundre år til. Men da, vøttø, i november 2220, kommer det til å være en uheldig gjøk ved navn Jørgen som går under der akkurat når … neida, frykt ikke, noen profet kommer jeg aldri til å bli.
(Er evangelist, jeg.) 🙂




Vel nede fra Pershusfjellet kom jeg til plassen Finnstad. Derfra gikk det sti mot Sinnerdammen.

Selv om det bare var snakk om 2 km på vanlig blåsti, så jeg på kartet at det gikk en liten umerket snarvei. Den hadde tydeligvis vært blåsti før i tiden, men nå var malingen falmet på trærne. Valgte den, men skjønte etterhvert hvorfor stien var lagt annetsteds, for her var det vått. Men det var bare å tråkke i vei, kunne uansett ikke bli bløtere på beina enn jeg var fra før av.

Ankom koia ved Sinnerdammen (et sted for damned sinners?) rett før det begynte å mørkne. Har vært ved koia flere ganger, men aldri vært inne i den eller overnattet her før.

Og selv om jeg begynner å bli litt lei korona, jeg også, presenterer den også her en blessing in disguise: Nå må man registrere seg på forhånd, og det er ikke tillatt å ankomme uanmeldt. En så liten koie som Sinnerdammen, hvor det bare er fire sengeplasser, kan heller ikke deles av fremmede. Dermed får man den helt for seg selv, og behøver ikke frykte at det kommer et svett og støyende turfølge sent på kvelden, som man så må dele få kvadratmetere og holde pliktskyldige samtaler med – slik man må på turistforeningshytter under normale omstendigheter. Korona gir dermed hytteluksus til oss einstøinger til en svært billig penge for tiden!


Da jeg ditsja ryggsekken ved ankomst hytta, føltes det som om jeg kunne fly. Det var en helt snål feeling, ble nesten svimmel. Hadde gått så lenge med tung vekt uten å tenke over det, og innså i ett sekund hva slags byrder jeg faktisk hadde båret.
Hm. Håper det ligger en dyp symbolikk her et sted. Jeg har levd så mange år med økonomisk stress nå, og det går til tider på psyken løs. Var derfor jeg måtte bort noen dager nå. Kom skjevt ut fra hoppkanten med Asfaltevangeliet-konkursen, og har aldri helt funnet balansen siden, selv om jeg har fått utrolig mye hjelp fra godhjerta mennesker opp gjennom årene (deriblant dere patroner, noe jeg er uhyre takknemlig for). Flere ganger har jeg trodd jeg endelig var sånn cirka i null, men så dukker det opp gamle spøkelser igjen. Selv om jeg ikke kan skylde alt på Asfalt, da – jeg har alltid vært en rotekopp av dimensjoner, både før og etter filmtabben.
Etter aksjonen som noen venner igangsatte ifjor høst, samt en del andre løsninger, begynte ting å se mye lysere ut. Så gikk jeg på en smell før nøyaktig ett år siden, hvor blodtrykket var rekordhøyt og jeg fikk arbeidsforbud en stund. Og så kom korona med sin oppdragstørke og føkka opp alle framdriftsplaner etter det igjen. Enkelt skal det ikke være, nei! 🙂

Men én dag, og jeg kan se den i horisonten, skal jeg være kvitt disse bekymringene som gnager på skuldrene og preger livet mer enn jeg er villig til å innrømme.
Da kommer jeg til å bli akutt svimmel på en god måte og føle at jeg nesten letter. Det skal bli digg. Saiko digg.
Og jeg tror ikke det er så veldig lenge til, insha’Jahve. Den dagen skal jeg endelig havne på giversiden, ikke hele tiden være på mottakersiden. Drittlei av å være en “parasitt” som hele tiden er avhengig av andre.

*

Sinnerdammen er en gammel koie. På veggen ser jeg bilder fra 1925. Om koia er den samme som den gang, veit jeg ikke, men den ligner. Det er selvsagt ikke strøm, men en eske full av stearinlys gjør at man kan kjøre et Maria-show som ville gjort Peterskirken i Roma misunnelig.

“Fyr med måte”, sto det i hyttas informasjonsskriv. Det var nok ikke en oppfordring til eventuelle hasjrøykende ungdom som måtte leie hytta, men en liten bønn til hyttebrukerne fordi det faktisk er litt pes å frakte ved fra sivilisasjonen og helt inn hit.
Vel, det skal innrømmes at jeg fyra ganske heftig. Sorry, Turistforeningen, skylder dere deltakelse i en dugnad eller noe.
Samtidig skal det sies at jeg faktisk brant medbrakt også. Ja, en del av vekta jeg bar over Pershusfjellet, besto faktisk av ved. Fordi jeg skulle inn i et naturreservat, hvor det ikke er lov å forsyne seg av annet enn småplukk brenselsmessig, og fordi det er ganske vått i skogen, hadde jeg med meg et halvt tonn ved for å få opp en skikkelig grunnvarme med tanke på eventuelt leirbål.
Noe som føltes ganske meningsløst da jeg ankom hytta uten å ha tatt en leirbål-pause underveis, og så beholdningen i vedskjulet på stedet. Nok ved for minst to vintre der! Selv om alle skulle fyre uten måtehold på samme måte som meg …

“Har du røyka sokkene dine, eller?” Det var et vanlig utsagn i min ungdom, når folk sa noe dumt. Ble minnet om dette da jeg la sko og sokker ved peisen for tørk. Til tider kom det faktisk mer røyk fra sokkene og skoa enn fra selve bålet. Det lukta i hele rommet. Ikke tåfis, men sånn halvbrent som når muttern strøk fatterns skjorter i gamledager.

Utenfor hytta sto følgende skilt:

Det var litt nedtur, for jeg så fram til en kveld med utendørs bål rett ved hytta. Ikke for det, jeg kunne jo bare ha gått 200 meter, så hadde jeg hatt flere fine bålplasser.
Men peis var slett ikke dumt, det heller. Etter at den fikk varmen i seg for alvor, begynte det å ose en del. Jeg hadde ikke vært flink nok til å fyre gradvis og forsiktig opp. Klassisk amatørtabbe. Rommet ble såpass røykfylt at tårene rant (og ikke fordi jeg tenkte på Jesus eller Victoria eller Dawn eller andre gleder eller problemer eller The Cure). Da måtte jeg sette vinduet på vidt gap, noe som gjorde at lyden fra den fossende elven kom rett inn i stua.
Fyr i peisen og lyd av elvestryk – i mørket ble det omtrent som å sitte ved et bål utenfor hytta uansett. Bare litt varmere.

Jeg er ingen kokk. Enkelte kompiser som har kokke-genet i seg, har forsøkt å omvende/oppdra meg. Men jeg tror de alle er enige om at jeg er et håpløst tilfelle.
Men det er én ting som er veldig enkelt å lage, som likevel pleier å imponere de som smaker. Man hiver rett og slett ørretfilet, løk, sopp, gulrot, chili, masse vårløk og en dæsj med smør oppi aliminumsfolie, og legger hele saken midt i bålglørne en 15-20 minutters tid. Vips – GOD MAT!

Så ble det Twix-sjokolade til dessert:

Forøvrig er jeg glad det ikke var skjult kamera eller noe sånt der (forhåpentligvis). Sett utenfra ville jeg nok fremstått ganske gal. For når jeg er alene på en hytte langt inne i skogen en hel kveld, prater jeg mye med meg selv. Og med Jesus (ja, Jesus fikk også servert noen gamle låter tilegnet ham, siden det var en kassegitar på stedet). Og med andre – både folk jeg kjenner, kjente personligheter jeg ikke kjenner, samt fiktive personer som ikke eksisterer, men som er kule å diskutere heftig med. Jeg kjører samtaler mellom framtidige romanpersonligheter, og skriver ned de heftigste replikkene underveis.
Som sagt, jeg ville nok fremstått som gal sett utenfra. Men jeg er ikke gal. Eller, litt, da. Sånn cirka 72 % gal.

Utpå natten måtte jeg ut og beundre månen og venus, som var ekstra fine akkurat der og da.

*

Våknet tidlig, klar for nye opplevelser. Denne dagen var sekken langt lettere, siden ved var fyrt opp og mye mat/drikke fortært. Det vil si, når det gjelder maten bar jeg jo fortsatt like mye vekt, siden jeg ikke dreit på turen. Men nå lå en del av vekta i magesekken framfor ryggsekken, og jeg har sterkere mage enn rygg, så bedre balanse for meg den veien.

Resten av turen har jeg dessverre ingen bilder fra, siden mobilen gikk tom for strøm første natta. Synd, for rimfrost på myrer tidlig om morgenen er utrolig vakkert. Og Spålen i morgenlys er vakrere enn vakrest (akkurat som Dawn, som jeg savna under hele turen) (det er nå dere skal si “ååååå”).
På den annen side: Mobilkameraet mitt hadde uansett ikke ytt det rettferdighet. Som dere merker i bloggen for tiden, er kameraet litt vræk. Selve beskyttelsesglasset er knust, noe som gjør at det kommer fukt på linsa. Derfor blir det mange duse og diffuse bilder.
Men sånt kler jo høsten, da. Er jo grått ute in real life også.

Kom meg ikke helt til Katnosa som planen var, for det blir fort mørkt i disse dager. Dessuten ville jeg nyte mer av områdene jeg var i, ikke minst Prekestolen ved på Spålen.

Inspiserte også områder rundt Gjerdingen. Fant stedet hvor “Gullfax” sendte sine radiosendinger. Men vil tilbake hit for å finkjenne området nærmere. Det finnes koordinater til den eksakte posisjonen hvor gutta på skauen hadde sin godt skjulte hytte i kronglete terreng. Men jeg hadde glemt GSP, så fant ikke dette stedet. Ser fram til en ny tur til våren – med GPS.

*

Å komme hjem nå ble den kræsjen jeg fryktet. Stressmeldinger strømmet på i det sekundet wifi-en slo inn på mobilen, og jeg fikk lyst til å dra rett tilbake til Paradis. Hadde jo en liten utopisk drøm om at alle problemer skulle ha forduftet mens jeg var borte (for “det samme gir Han sin venn i søvne”, som Salme 127,2 sier), men er visst ikke sånn det fungerer i dette livet. I hvert fall ikke alltid. Her må det nå kjempes videre med nebb og klør for gård og grunn og strøm og nett.

Hadde det ikke vært for at jeg er veldig glad i noen jenter som befinner seg i sivilisasjonen, den ene 12 og den andre 44, hadde jeg nok blitt en eremitt og skoggangsmann. Mange fine huler der inne! De er til og med gratis.

Uansett, turen ga meg flere ideer og tanker om framtiden, som dere vil høre mer om i senere innlegg! Er rart med det: Nesten alle gode ideer jeg har fått (samt noen av de dårlige), har kommet på turer i Guds frie. Det er en enorm inspirasjon å finne i villmarka!

Dere burde prøve det, om dere ikke allerede gjør det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?