R.I.P. Toralv Maurstad (1926-2022)

Takk for det du ga, Toralv.

Takk for en av de beste enmannsforestillingene jeg har sett. “Sokrates’ forsvarstale” på Nationaltheatret var en opplevelse jeg ikke glemmer. Den gang var du 85, og skulle ha ytterligere 10 år igjen.

Her er min anmeldelse fra den gang, opprinnelig på trykk i Dagen 20. september 2012.

OVERBEVISENDE SOKRATES

I år 399 f.Kr. ble den 70 år gamle Sokrates anklaget for blasfemi og for å ha fordervet ungdommen. Hans forsvarstale overfor den atenske jury, som besto av 501 borgere, ble nedtegnet av Platon. I Nationaltheatrets amfisal er det vi som er de atenske borgerne, mens Toralv Maurstad forsøker å appellere til vår fornuft og moral.

I løpet av en times monolog presenterer Maurstad forsvarstalen på en troverdig måte. Tonefall og kroppsspråk gir ny dybde til innholdet, selv om man skulle kjenne talen godt fra tidligere. At Maurstad trenger forholdsvis hyppig hjelp fra suffløren, noe som merkes ekstra godt på en liten amfiscene, er på sett og vis ikke forstyrrende i det hele tatt. Tvert imot er nølingen som oppstår nesten kledelig for fremstillingen av en eldre manns improviserte forsvar.

Fortsatt fremstår talen som et retorisk mesterverk. Den grunnleggende tematikken er aktuell 2400 etter, selv om vi ikke dømmer folk til døden for deres tanker her til lands. Ved siden av Bergprekenen er dette kanskje den talen som har påvirket vår kultur mest. Man kan på mange måter hevde at mens Kristus måtte dø for å gi liv til kirken, førte Sokrates’ død til den moderne filosofiens fødsel.

Under store deler av talen, griper jeg meg selv i å tenke hvor fantastisk det ville vært om Sokrates og Jesus hadde møttes. Eller Sokrates og Paulus, for den saks skyld. En slik samtale ville blitt litt av et mesterverk om den hadde blitt nedtegnet. Når jeg hører spørsmålene Sokrates stiller, er det nesten så jeg blir trist ved tanken på at det fortsatt gjensto fire hundre år før Kristus kom til jorden. Jeg tror de to ville ha funnet tonen.

Anklagen om blasfemi var noe de tidlige kristne også hadde hengende over seg. Og i likhet med dem, var Sokrates slett ingen ateist ut ifra moderne betydning av ordet. Han var åpen for at det ventet ham noe bedre etter dødsdommen. For dødsdom ble det, til tross for de overbevisende argumentene fra Sokrates’ side.

Det er sterkt når Maurstad avslutter med disse ordene:

“Nå er det på tide å gå herfra, jeg for å dø, dere for å leve. Hvem av oss som går til det beste, det er skjult for enhver, bortsett fra Guden.”

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?