R.I.P. Enevald

Follow

Gårsdagen startet med at jeg lyttet gjennom fjerde episode av Dagens podcast, en episode som hadde blitt lansert samme morgen.

Der fortalte Enevald sin versjon av alt som skjedde under Levende Ord-perioden. Han ba om tilgivelse nok en gang. Satte ord på mekanismer som hadde gjort seg gjeldende både i menigheten og hans privatliv. Fortalte om fortielse av svakhet, dyrking av ytre vellykkethet.

Et veldig fint og ærlig intervju, rett og slett.

Så går det bare noen timer, og nyheten kommer: Enevald er død.

Det var et merkelig tidspunkt. Bare noen timer tidligere hadde jeg hørt Enevald si at livet ikke var over, selv om han etter egen oppfatning levde i en amputert versjon av sitt opprinnelige kall.

Enevald, to bilder kommer opp i sjela i dag. Det første er fra den gangen under din “storhetstid”, da jeg ved en anledning kom innom en såkalt pastorlunsj ved en tilfeldighet. Tror jeg skulle hente noe i lokalet eller noe. Der satt samtlige kristen-høvdinger innen det karismatiske segmentet. Da du fikk se meg, reiste du deg umiddelbart opp og kom imot meg med utstrakte armer og enorm hjertelighet. “David, så godt å sjå deg!”

Enda jeg bare såvidt hadde snakket med deg før den tid.

Som en kontrast er den gangen i Oslo sentrum, mange år senere, rett før du flytta ut av landet. I perioden hvor det stormet som verst for deg. Vi fikk begge øye på hverandre, og begge slo blikket ned og latet som om vi ikke hadde sett den andre. Jeg husker du virket flau.

Ingen av oss orket der og da. Verken en dyp eller overfladisk samtale.

I dag angrer jeg bittert på det. Det var feigt av meg. Og det skulle bli siste gangen jeg så deg. Burde ha gjort det samme som du gjorde den første gangen.

Kanskje hadde du trengt det like mye det på tidspunktet i Oslo sentrum som jeg trengte det den gangen jeg forvillet meg inn på pastorlunsjen.

Hvil i fred, Enevald. Vi møter uansett hverandres blikk Der Oppe.

*

Én liten ting til sist. Jeg har full forståelse for at aviser legger ting bak betalingsmur. God journalistikk koster. Selv i denne bloggen gjør jeg enkelte innlegg tilgjengelige kun for patroner.

Men jeg synes det er en uting å legge minneord (eller replikker/intervjuer i forbindelse med noens nylige død) bak slike betalingsmurer. Det blir å tjene penger både på den avdøde og på de eksterne skribentene som ønsker å hylle vedkommende. Det fremstår makabert. Hvis noen aviser har skaffet seg flere abonnenter på grunn av Shabanas eller Enevalds død, er det ikke av det gode. Minneord bør alltid være åpne for alle.

Forøvrig har jeg selv denne uka et innlegg i Dagen som ligger bak betalingsmur. I motsetning til hva avisens ingress kan gi inntrykk av, handler stykket bare indirekte om Levende Ord, da det tar for seg hele den karismatiske kristenheten på 1990-tallet på svært generelt vis. Det som ligger ute i Dagen, er rett og slett bare dette blogginnlegget, som de spurte om å få gjengi i avisen.

Follow