Pilegrim?


Foto: Jan Luneborg

Jeg har vært i Betlehem og Jerusalem, og sett stedene katolikkene mener må være Jesu fødselssted og Jesu grav. I tillegg har jeg sett det alternative stedet til sistnevnte, “Gordon’s Golgatha”, hvor jeg fikk bli med på nattverd med en haug amerikanere og svensker.

Jeg har to ganger vært på toppen av Masada-massivet, hvor jødiske seloter gjorde motstand mot romerne etter ødeleggelsen av Jerusalem. Den ene gangen opplevde jeg en forferdelig blanding av solstikk, høydeskrekk og klaus – noe som medførte at bekymrende hjelpere fikk meg forbi hele den lange køen til gondolheisen som gikk nedover. Fikk sneket forbi alle og kunne sitte i cafeen nede på bakkeplan og nyte iskald drikke en times tid i påvente av resten av reisefølget.



Foto: Wikipedia

Jeg har badet i Dødehavet, kjørt båt på Genesaretsjøen, bedt ved Vestmuren, gått til toppen av Oljeberget, grått i Getsemanehagen, spist fisk i Nasaret, blitt fascinert av det som kanskje er restene av Peters hus i Kapernaum.
Har til og med sett en antikk mur og nesten fått grisebank i Jeriko.

Jeg har besøkt de syv byene som nevnes i begynnelsen av Johannes Åpenbaring, som alle befinner seg i Tyrkia.
Så teateret i Efesus, der folk demonstrerte mot Paulus. Nøt kveldsstemning på toppen av Smyrna (nå kalt Izmir), der Polykarp en gang ble drept. Så vakre Pergamon og ruinene av det som kanskje var “Satans trone” på stedet. Opplevde solnedgang i Sardes, hvor vi fikk haik av verdens hyggeligste fyr med verdens trangeste bil. Tok en taxi fra Pammukale til “lunkne” Laodikea, hvor de holdt på å grave fram flere ruiner. Dro pliktskyldigst til avsidesliggende Tyatira og Filadelfia for å få krysset av alle sju byene på lista.



Har også sittet og tenkt over livet ved det som angivelig er graven til apostelen Johannes, like utenfor Efesus.

Jeg har vært i Peterskirken i Roma, som ga meg vibber av den ekle sorten. Aldri har jeg følt meg mer protestant enn da. Folk knelte og la sedler på kollektbøssene ved pavelik. Følte meg et øyeblikk hensatt til middelalderen på en negativ måte. En av de mer creepy opplevelsene i mitt liv, og jeg ble rett og slett litt deprimert av tanken på at hele det opplegget der var lagd i Jesu navn.
(Kanskje dette var en provoserende uttalelse for noen, men det var min ærlige følelse.)

Jeg så likkledet i Torino da det ble vist fram sist. Ganske spesielt, og mine følelser var rimelig identiske med følelsene romankarakteren Mikkel har i “Det mystiske ansiktet”.

Jeg har sett Vesuv og bodd på øya Capri, hvor jeg så ruinene av palasset til keiser Tiberius, der han befant seg mens Jesus ble korsfestet under hans styre.

Og så har jeg selvsagt vært i Nidarosdomen, i tillegg til at jeg har besøkt x antall “olavskilder” rundt i landet. Jeg har spist speketallerken og drukket rødvin ved Dale-Gudbrand gård i Hundorp, hvor kristendommen visstnok ble innført fordi gutta boys hadde rimelig god timing med soloppgangen.

For å nevne noe.

For ikke å glemme alle “kjetterske” pilegrimsmål. Som gården hvor embetskirkens representanter avbrøt Hans Nielsen Hauges preken …

Kirken i Edinburgh hvor John Knox dundra i vei i sine prekener …

Og minnesteinen ved Grassmarket i samme by, hvor mer enn 100 presbytarianere ble henrettet for sin tro …

Og borgruinene på toppen av Montsegur i Frankrike, hvor katarene holdt fredfull stand før de alle ble brent på bålet …


Foto: Jan Luneborg

Og mange, mange – mange – flere.

Men har alle disse stedene ført meg noe nærmere Gud? No way. Gud var med hele veien, men hadde vært like mye med meg om jeg hadde forblitt i sofaen hjemme.

Og mine sterkeste minner av kombinasjonen åndelige opplevelser slæsh geografiske steder hittil i livet, er fra en slalomheis på Geilo, en veranda på Rondane Spa, et leirbål på Freackstock-festivalen sør i Tyskland og – først og fremst – leiligheten her på Ringvoll Senter 3 C.

Så da er det bare å sitere Gregor av Nyssa, som ikke ble videre imponert da han besøkte “Det hellige land” i år 380 e.Kr., og som derfor skrev følgende: “Dere som frykter Herren, lovpris Ham der dere er nå. Man kommer ikke nærmere Gud ved å reise et annet sted.”

Eller som Hieronymus skrev: “Adgangen til de himmelske saler er like lett fra Britannia som den er fra Jerusalem, for Guds rike finnes inne i deg. Din tro har ingen mangler selv om du aldri har sett Jerusalem.”

Kan også ta med det en eller annen abbed skrev på 800-tallet:

“Se, den som drar til Roma by
får lite gagn og mye bry.
Gud finner du på dette sted
kun om du selv har brakt Ham med.”

Som historienerd kommer jeg til å fortsette å oppsøke kirkehistoriske steder. Kanskje jeg til og med gjør som noen kompiser har gjort, og tar turen langs landeveien til Santiago de Compostela.
Men jeg vil garantert få like mye åndelig utbytte av å gå til f.eks. greve Draculas slott i Transylvania. Konseptene er like preget av okkult overtro begge steder. Men de har også det til felles at begge byr på vakre naturopplevelser, som jo er like egnet til ettertanke overalt.

Jeg har et håp om å gå Olavsleden til inntekt for en god sak til neste år. Da blir det ikke som “pilegrim”, men som en “synder i sommersol”.
Studiereise, god trim, kulturreise på historisk grunn – eller rett og slett en forsinket førtiårskrise? “Pilegrimsrutene” kan være et godt alternativ uavhengig av motiver. Men rimelig dumt å åndeliggjøre det hele. “Pilegrim” blir så pretensiøst når man i bunn og grunn bare er en turist.

Lindisfarne. Gjennom Valdres til Thomaskirka på Filefjell. Disse turene sikler jeg også på. Men kombinasjonen av stillhet, natur og gudsnærvær kan jeg like gjerne få på Finnskogen eller i Vassfaret. Det finnes ingen thin places.

Det er nemlig ikke Gud det står på. Han er overalt, Han.

Til og med på trange og bråkete puber midt i byen.

*

P.S.! Har du fått med deg min lille serie om bibelfortolkning denne uka? Check it out!

  1. Da kan du gjøre som da du “gikk til Helvete” – dvs. at du legger opp reiseruta, og så kan folk melde seg på å gå sammen med deg deler av strekningen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?