“Parsifal” i Operaen

Wow, oppdaget at de spiller tredjeakten av Wagners “Parsifal” i Operaen, og at det er noen få billetter igjen til førstkommende fredag.

Det har jeg veldig lyst til å se!

OK, litt backstory:

I oppfølgeren til Det mystiske ansiktet (som definitivt ikke er gitt opp, men som er forsinket i likhet med det meste av det jeg driver med), blir våre helter Mikkel og Veronika fanget i et plott som angår legendene rundt Arthur og den hellige gral.

Som jeg skrev i et blogginnlegg i 2016:

operaen

“Mikkel og Veronika (to romanfigurer) fikk plutselig et merkelig innfall, og jeg måtte bare pent følge etter.

Det er grunnen til at jeg denne uka befant meg i Wien for å se en pompøs Wagner-opera, i forbindelse med research til bokprosjektet “Gralens disipler”.

Jeg har aldri i mitt 43 år gamle liv sett en opera. Og en gammel pønker skulle få kjørt seg med en hard læringskurve, siden denne operaen – “Parsifal” – er en av de lengste og tyngste av dem alle. (På flyplassen kom jeg i snakk med en eldre dame, som hadde reist verden rundt for å se operaer halve sitt liv, og hun begynte å le så jeg var redd hun skulle få et illebefinnende da hun hørte at jeg skulle se “Parsifal” som min aller første opera. “The WHOLE thing, or just some parts?” “The whole thing.” “Seriously? And you’ve never seen an opera?” “Yes. And no.” “HAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!”)

“Parisfal” varte i godt over fem timer, inkludert to korte pauser.

inneoperaen

Men joda, jeg må innrømme at det var en ganske så fin opplevelse, å se denne operaen i et av verdens mest kjente operahus, nemlig Wien Statsoper. For en bygning!
Og jeg gjorde meg mine mange notater underveis, og veit godt hva Mikkel og Veronika vil synes om det hele.

I grunnen har opera en del til felles med svartmetallen. Det er liksom ett gir som kjøres hele veien, og det er ganske intenst og mye drama og voldsomme pompøse svulstigheter med x antall utropstegn etter hver setning. Take it or leave it, liksom.”

Jepp, dette skrev jeg 2016. Ett år senere var jeg tilbake i Wien for å se enda en opera – også denne gangen mos spikk aleine. Opera – eller i det minste Wagner – hadde gitt mersmak.

IMG_1975

“Da har jeg altså sett min andre opera her i livet – “Tristan und Isolde” av Wagner. Jeg så den på samme sted som jeg så “Parsifal” ifjor, nemlig det fantastiske operahuset i Wien.
De begynte vrælingen klokka halv fem, og var ikke ferdige før klokka var nesten 22.

Jeg prøver jo å være tøff i trynet og vedlikeholde mitt image som råkkenråller. Så jeg uffer og akker meg, påstår at mine romanfigurer presser meg til å dra på disse operabesøkene, og bedyrer at dette er research som jeg rent pliktskyldigst er nødt til å gjennomføre.

Men jeg er en hykler. For sannheten er at selv etter fem timer Wagner, kunne jeg gjerne ha hørt en time til. Allerede da den magiske ouverturen åpner det hele, er jeg i himmelen. Det er rett og slett DRITBRA, og lyden i Wiens statsopera er så krem at øra blir feitere og feitere under forestillingen.

I utgangspunktet representerer riktignok Wagner alt jeg avskyr. Han står for det pompøse og svulstige. Uproblematisk er det heller ikke at han kobles til antisemittisme. Wagner er fortsatt svært kontroversiell, spesielt i Israel. Da et orkester for noen år siden spilte utdrag fra “Iristan und Isolde” i det landet, delte salen seg i to mellom de som applauderte og de som buet. På en annen klassisk konsert i Israel ble Wagner spilt som ekstranummer, og da ble det på forhånd opplyst om at det kom til å skje, og at de som ønsket kunne forlate salen – noe mange gjorde, inkludert tre av musikerne i orkesteret!

Nå strides riktignok de lærde om hvor antisemittisk Wagner egentlig var. Likevel har Hitlers forkjærlighet for mannen gjort at ikke rent få opplever ekle vibber bare ved å høre Wagners musikk. Men hvis man klarer å se selve kunsten isolert fra alt det andre – slik man også er nødt til når man leser romaner av Hamsun – er det et univers der som er helt magisk. Rett og slett.

Forøvrig er de grå hårene i stort flertall i operaen. Vi som bare har cirka 50 % grått hår blir for ungdommer å regne. Så kan man stille seg det samme spørsmålet som jeg iblant har stilt meg på bedehus: Hvordan er det her om femti år? Kommer det fortsatt til å være folk her?

Gjør vel sikkert det. “Tristan und Isolde” blir nok utsolgt i 2067 også. For gamlinger vil det jo alltid være på denne kloden. Og selv om jeg personlig har samme favorittband nå som da jeg var fjorten, og stort sett har hatt samme musikksmak hele livet, er opera noe som først har blitt aktuelt i senere år.
Kanskje må man nå en viss alder før sjela har sett nok av verdens tomhet til at fem timer med eksistensiell angst og skrikende fortvilelse føles på sin plass … :)”

Det er altså min Wagner-historie. Og jeg har saiko lyst til å se konsertversjonen av tredjeakten i “Parsifal” på fredag – ikke alene denne gangen, men sammen med verdens vakreste.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?