Hva jeg veit – og hva jeg IKKE veit (I)


Yours truly og Lars Kraggerud (pastor på Åsgreina)

Her er et lite sammendrag av en tale jeg holdt i 2019, i tre ulike menigheter, nemlig Kingdomkirken i Vestby, Evangeliehuset Åsgreina og Filadelfia Fosser. Jeg deler talen opp i tre ulike innlegg.

INTRODUKSJON

I utgangspunktet skulle man tro at svært bastante mennesker var mest provoserende for andre. Men i enkelte kristne kretser er det motsatt: Du blir uglesett om du ikke er bastant.
Folk blir sure hvis du ikke er 100 % overbevist i visse spørsmål – spørsmål som mildt sagt er perifere i forhold til Bibelens kjernebudskap.

Enkelte er helt avhengige av å plassere folk på grunnlag av deres meninger. Det virker som om de tror at man kommer inn i Guds rike ved å MENE de rette tingene.

Selv om vi har blitt kvitt mye av gjerningsreligionen i Kristi kropp, har vi ofte endt opp med en meningsreligion. Continue reading →

Neste reisedrøm


Foto frekt rappet fra https://worldheritagegermany.com/wartburg-castle/

I mitt voksne liv har jeg likt å dra til historiske steder, gjerne steder mer spesifikt knyttet til kirkehistorie.

Det har blitt noen turer gjennom årene.

Nylig var jeg f.eks. på Patmos for tredje gang, sammen med den vakre dama mi.

Det neste reisemålet jeg sikler på, er en rundreise i Luthers fotspor i Tyskland. Besøke Eisleben, hvor Luther både begynte og endte sitt liv. Erfurt, hvor han gikk i kloster. Wittenberg, hvor han underviste og bodde i 36 år, og hvor han angivelig spikret noen beryktede teser til en kirkedør. Borgen Wartburg i Eisenach, borgen hvor han skjulte seg for pavens voldelige inkvisitører og oversatte Bibelen til tysk. Pluss, pluss, pluss.

Trenger vel en hel uke for å krysse av alle stedene på lista.

Dra alene med en skriveblokk? Kan nok bli en god del tusen ord på en slik tur.

Kjærestetur? (Wartburg tilbyr jo til og med et romantisk hotell, Dawn!)

Kompistur? (Er nok av bierstuben i området, gutta!)

Eller rett og slett arrangere en større tur, åpen for alle? Er en rekke turoperatører som arrangerer “Luther Tours”, så kanskje man kunne alliert seg med en sånn og fått til noen gode priser?

Me får sjå, me får sjå.

Noen av mine lesere som har vært på noen av disse Luther-stedene og kan fortelle litt eller komme med noen tips? Kommentarfeltet er deres.

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Redd bøker fra den sikre undergang!

Det er vel bare å erkjenne: “Det mystiske ansiktet” ble ikke akkurat noen bestselger.

Det hjalp ikke at kristenblekka Dagen skrev en positiv anmeldelse, eller at fornøyde lesere la ut bilder fra både strender og dasser.

Forlaget var så vennlige å forære meg hele restopplaget, så i fjor var jeg en tur på Ottestad og fylte en lånt varebil med bøker.

Jeg har siden den gang forsøkt å pælme bøkene mine etter folk, men de har en tendens til å dukke. Siden det er begrenset med plass her i kåken, er jeg nå pokka nødt til å bli kvitt alle disse eskene.

Snart må jeg rett og slett bite i det sure eplet og pælme dem. Selv om jeg er en ekte bokbrenner, vil det føles sårt å hive alle disse.

Så jeg lever fortsatt i håpet om at en eller annen som leser dette representerer en forening, en menighet, en klubb, en sekt, en bande, en bibelskole, en lesesirkel – ett eller annet som kan takke ja til bunkevis av bøker helt gratis.

I så fall er dere hjertelig velkomne til å hente så mange x dere måtte ønske her på Ringvoll. Vi kan møtes på Kafe Glede rett over gata for meg (mye finere der enn hos meg).

Gir meg selv frist ut måneden. Alle bøker som ikke er hentet 1. november, får sin evige hvile på Solgård Avfallsplass i Moss.

Utvida lunsjpause: Luther-filmen fra 2003

Etter at jeg pliktskyldigst har kommet meg gjennom Luther-filmene fra 1953 og 1973 og 1983, er det nå tid for den virkelig gode Luther-filmen, den fra 2003.

Den ble i sin tid, da den var helt ny, satt opp som nattkino på Campmeeting på OKS. Dette var på den tiden nådebudskapet begynte å få skikkelig gjennomslag i enkelte av “trosmenighetene”, slik at Luther ble sett på med fornyet interesse i kretser som tidligere hadde følt (og fortsatt følte) behov av å distansere seg fra mye “lutherdom”.

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Soul Children og binging

Denne helgen har Victoria deltatt på Soul Children-festival i Oslo Spektrum. Det hele kulminerte med en gudstjenestekonsert, åpen for alle, søndag ettermiddag, hvor – i tillegg til kidsa våre – artister som Samuel Ljungblad, Lin D, Maren Flotve Reme, Makosir og Blåsemafiaen bidro.

Det ble en fin opplevelse, og nå er en sliten og svært fornøyd jente (og pappaen hennes) tilbake på Ringvoll.

Soul Children er altså en regelrett bevegelse av lokale kor, som kommer sammen til store arrangementer innimellom. Victoria er med i avdeling Tomter.

Hele opplegget ble i sin tur startet av ildsjelen Ragnhild Hiis Ånestad. I 2001 dannet hun et lite lokalt kor, og resten er historie. En historie som beviser hva en brennende sjel på rett plass kan få til. Hvis man skal bruke store ord som “kall” om en persons livsvalg og retning, er det vel ingen tvil om at Ragnhild virkelig har levd i sitt.

Som pappa og Jesus-troende er jeg takknemlig for at det finnes sånne folk som henne. Som farger livene til mange mennesker og gjør livet kulere for kidsa våre. Når jeg vinner de 800 millionene i Eurojackpot en vakker dag, kan Soul Children vente seg et større bidrag!

*

Korlederne på Tomter har sørget for daglig Oslo-skyss, så i forkant av søndagens Spektrum-konsert har jeg jeg kun kjørt til og fra Tomter tidlig hver morgen og sent hver kveld.

Det innebar en helg med litt annen døgnrytme enn jeg vanligvis har i helgene.

Jeg var ganske sliten etter en uke med mange utfordringer i det praktiske. Det går framover med bunkene, men jeg er pokka nødt til å få meg en deltidsjobb ved siden av sporenstreks.

Fordi hue trengte en liten pause fra alt kaos (eller rettere sagt: litt hjelp til å fortrenge kaos litt til), har jeg i helgen brukt uvanlig mye tid på noe jeg vanligvis bruker mindre tid på enn folk flest: NETFLIX-SERIER! 🙂

Har sett andre sesong av “BARBAREN”, som nettopp kom. Likte førstesesongen godt, så det var gøy å se en sesong til.

“Barbaren”, eller “Barbarians” om du vil, foregår på Jesu tid. Det dreier seg om kampene mellom romere og germanere. Det blir lagt inn visse historiske referanser (som f.eks. ranet av den romerske ørnen og striden i Teutoburgerskogen i første sesong). Men sånn i det store og hele er det snakk om fri fantasi; det er ingen historieleksjon vi får, men en fri fortelling med sann historie som bakteppe.

Et kult grep er at alle romere snakker latin og alle germanere snakker tysk. 6 episoder går fort unna.

Så er det en skikkelig cliffhanger-slutt på hele sesongen, da. Bare å håpe at det ikke tar to år før vi får fortsettelsen.

Videre har jeg sett de fire episodene av dokumentarserien “JENTA SOM FORSVANT FRA VATIKANSTATEN”. Skremmende og triste greier. Men veldig mange konspi-teorier på ett brett, hvorav de fleste avfeies, bortsett fra den som involverer Vatikanet og pedofili. I lys av alt som har kommet fram det siste tiåret, er den jo ikke direkte usannsynlig. Hvorfor ikke Vatikanet i det minste kan gi en kommentar, er merkelig. Samtidig føler jeg ikke alltid at dokumentarskapernes grep er helt redelige. Det blir store bilder av forholdsvis lite kjøtt (omtrent som i McDonald’s-reklamer). De fire episodene kunne med hell vært klipt ned til én.

Som om ikke det var nok, har jeg rukket noen Luther-filmer i helgen også! Både denne og denne! (Og kanskje en til før jeg legger meg.)

Og med firkanta øyne går jeg en ny uke i møte. Den skal i Jesu navn bli en fin en, come hell or high water. Ugabuga.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Respekt er ikke synonymt med feighet

Det som følger er et utdrag fra “Okkult kirke?”

At ulike trosretninger kommer hverandre i møte, er selvsagt positivt. Samtidig er det noe stusslig over dagens «økumenikk». For den ender ofte opp i en slags feighet, hvor man blir livredd for å tråkke på religiøse liktær.

Jeg synes det evangeliet vi har fått betrodd fortjener mer enn som så.

Når vi opplever at evangeliet blir ilagt tillegg eller vanskeliggjort, må vi «kjettere» våge å stå opp for de enkle sannhetene. Continue reading →

Hotell og krigsminner

Denne torsdagen gikk ferden opp til utfartsparkeringen ved Tverrsjøstallen. Planen var å sykle innover derfra med en lånt sykkel og ta en rekke kjentmannsposter.

Vel oppe fant jeg ut at jeg hadde glemt å pumpe opp dekkene på sykkelen på bensinstasjonen nede på Jevnaker. Framdekket var nesten flatt. Å kjøre helt ned og opp igjen fristet ikke, med tanke på både lommebok og turglede, så planene ble omgjort.

Fristelsen i denne delen av Marka, er at man kan kjøre bil langt innover. Flere kjentmannsposter kan i teorien bli rene drive-in-poster her oppe. Synes personlig at det skulle vært forbudt å kjøre lenger enn Tverrsjøstallen, og skulle ønske bommene her oppe ble hyppigere låst. Samtidig er det jo en reell fristelse, selv for naturvernere som meg, å børne langt innover i skogene uten å bruke en dråpe svette på det.

Sjela vant. Engelen på venstre skulder. I stedet for å stresse avgårde til en rekke poster, eller helt enkelt kjøre bil på kryss og tvers i området, bestemte jeg meg for å bruke god tid på to, og heller nyte dagen ved bruk av apostlenes hester. Continue reading →

Dagene går

Ikke alle dager er like spennende å skrive om. I etterkant av Hellas-tur og Cure-konserter og ymist anna har det vært en del sånne.

Ensom “hjemmesoning” på Ringvoll. Smalahans og nullbudsjett.

Men tirsdag kveld jeg fikk jeg endelig mulighet til å dra til madammen. Med unntak av The Cure i Spektrum er det lenge siden vi har sett hverandre nå. Digg å være sammen igjen.

Disse dagene er tastaturhjernen min fortsatt på Patmos. Forsøker å få så mye stemning derfra som mulig ned på papiret (les: Word-dokumentet) mens farger, stemninger, lukter og vibber fortsatt ligger høyt oppe i sjela.

Onsdag skulle jeg ta en liten kjentmannspost igjen. Legens ordre, vøtt. Dro opp i Romerriksåsene. Målet var en gammel gruve. Sola strålte og naturen smilte. Kun stygge hogstfelt som atter en gang ødela en del av opplevelsen.


Engelstadvangen

Da jeg var rundt hundre meter fra posten, var det en elg der som ikke likte selskap. Den forsvant fort inn i tett skog og kratt hvor jeg ikke kunne se den, før den åpenbart stanset der inne. Den ble stående og true i det samme området jeg måtte gjennom for å komme til posten.

Jeg gidder ikke bråke med elger. Det er nemlig dumt. Har møtt på hissig elg i Vassfaret før, og episoden frister ikke til gjentakelse.

Denne elgen snøftet med såpass kraftig basslyd at han kunne lurt meg til å tro han var en bjørn dersom jeg hadde vært på Finnskogen. Jeg kan elgspråk, og oversatte replikken hans inne fra buskene ordrett: “PISS OFF, menneske, ellers …”

Så jeg lot elgen være i fred og snudde med uforrettet sak rent klippemessig sett. Får eventuelt klippe denne posten senere.

Dette er faktisk andre gang en elg hindrer klipping i kjentmannsboka. Forrige gang, som er en del år siden, skjedde det ironisk nok ved posten som het … Elgsbrenna, tror jeg det var.

Tidligere så jeg elg på annenhver skogstur, føler jeg. Nå skjer det én av tredve ganger. Så elgen var et kjærkomment syn, selv om den ikke var så vennlig.

Still 15 down, still 35 to go!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Fri fra alle religiøse lover (II)

DEL 1

Kjære troende, du er fri til å gjøre akkurat hva du vil nå. Det er ingen bud som du må følge for å tilfredsstille Gud.

Dersom den tanken fører til at du ønsker å skeie fullstendig ut og bevege deg bort fra alt som er godt, vil jeg hevde at du ikke har noe reelt forhold til Gud – uavhengig av hvordan din livsstil er pr. i dag.

Ja, dersom det kun er lover og regler som gjør at noen ikke skeier ut, tør jeg påstå at de ikke kjenner Gud i det hele tatt.
For om man virkelig kjenner Gud, vil det være kjærligheten til ham og de han har skapt som grunnleggende motiverer handlingene.

Er det bare lover og regler som holder folk unna ondt, kunne de like godt vært satanister. For Gud er bare interessert i det som gjøres av hjertet.

Juan Carlos Ortiz skrev i sin fantastiske bok “Virkelig fri” (Ansgar Forlag, 1977):

“Når du gjør ting for å oppfylle bud, ødelegger dette ditt forhold til Gud og gjør brudd på alt som heter kjærlighet. Tenk deg nå at jeg ble gift og følte at jeg ikke hadde kjærlighet til min hustru. Vel, så kjøper jeg en bok som heter Hvordan en ektemann skal oppføre seg.
“La oss nå se hva denne boken sier. Den sier at du skal gi din hustru et kyss hver morgen.”
Nåvel, – neste morgen sier jeg: “God morgen, Martha, er du klar til morgenkysset?”
… Så! Nå har jeg fulgt det påbudet, – jeg kan krysse det av.
Men så sier Martha: “Hør nå her, – kysser du meg for å adlyde et påbud, eller fordi du føler noe inne i deg som gjør at du vil gjøre det?”
“Å nei, langt ifra, – jeg føler ikke noe som helst, jeg vil bare passe på å lyde budene, slik at jeg kan komme til himmelen.”
“Da, min kjære, tror jeg heller at jeg vil være kysset foruten!”
Når vi gjør ting for å adlyde Loven, ødelegger det forholdet. Det må komme fra hjertet, ellers har det ingen verdi, det er URENT. Hvis vi adlyder bud fordi vi vil til himmelen, vil det si det samme som at vi mener Gud må betale oss for den innsatsen vi har gjort. Gud er nødt til å gi meg noe til gjengjeld, fordi jeg har vært så snill og flink. Da blir det et temmelig tvungent forhold.”

I løpet av livet, og ikke minst etter en liten tur innom halvsekteriske kretser, har jeg lært at det er utrolig mye som går for å være hellighet, som i bunn og grunn bare stammer fra menneskers ondskap. Et menneske som har et ondt hjerte, han ser ondskap i alt. Men for den rene er alt rent.

Det er Den Onde selv som er veldig opptatt av lover, bud og regler, i henhold til Bibelen. Ja, det var Den Onde som først ønsket at menneskene skulle få kunnskap om godt og ondt i det hele tatt.

Forkynnelse av nåde og Ånd gir ikke folk en unnskyldning til å ødelegge livet sitt, slik noen hevder. Nei, budskapet om Guds nåde, formidlet på kompromissløst vis, gir en kjærlighet til Skaperen som fører til at man gir Ånden rom i sitt liv. Den som er tilgitt mye, elsker mye.

Det er bare én ting som blir skapt av strenge bud og regler: Religiøs stolthet!

Selv har jeg ikke annet å skryte av enn Ånden. Og så vil jeg skryte av Guds kjærlighet til meg. Det er den kjærligheten som gjør meg til et bedre menneske enn jeg ellers ville ha vært, og det er den samme kjærligheten som plukker meg opp de gangene jeg driter meg ut.

Jeg er ikke blitt perfekt selv om jeg har Guds Ånd på innsiden (duh!). Ting går fortsatt på hue og ræva innimellom.
Men da virker Ånden som en kork av tre: Du kan trykke den under vann så mange ganger du vil, men den popper alltid opp igjen.

Men den tiden jeg fulgte masse religiøse regler for å føle meg god nok, var det som om jeg hadde et anker rundt foten hver gang jeg ramla uti.

For å bruke nok et haltende bilde: Når jeg kjørte i grøfta tidligere, sa de religiøse kravene: “Du er ikke verdig å kalles bilist!” Så fortsatte jeg bare skamfullt å kjøre bortover i grøfta for ikke å forstyrre de andre bilistene. Noe som ikke var særlig sunt for bilen.

Mens med Ånden er det slik at om man kjører i grøfta, kommer den som Falck med en eneste gang, og får en opp på veien igjen. Uten å fordømme sier den bare: GOD TUR VIDERE!
Og alt er dekket av forsikringen vi har i Jesus.

Jeg kjører fortsatt i grøfta noen (les: mange) ganger. Men nå blir jeg i hvert fall ikke sittende der lenge av gangen, slik jeg ble den tiden jeg levde etter lov, bud og regler.

Dette er det kristne budskapet. Likevel er det ikke det Kirken har presentert til folk. Vi som tror har holdt fram pekefingre i stedet for å stå med utstrakte armer. Mens vi har skjult våre uendelige lagre med iskaldt drikkevann, har vi brukt tiden på å anklage folk fordi de er tørste.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Fri fra alle religiøse lover


Foto: Jan Luneborg

For mange har Bibelen og kristentroen blitt et regelverk som må følges.

Dette til tross for at Paulus har et revolusjonerende budskap som går på tvers av dette. Et budskap som skiller seg sterkt fra alle andre religioner.
Eller, rettere sagt, fra all religion som sådan, kristen religion inkludert.

Det mange religiøse ledere ikke forstår, og som Paulus forklarte, er at de ved alle sine bud og regler oppnår det motsatte av sin hensikt. Alle slags forsøk på leve opp til ulike religiøse krav for en bedre livsførsel, fører faktisk bare til en verre livsførsel.

La meg gi dere et eksempel: Ikke tenk på en HAMBURGER nå!

Nei, ikke tenk på en, sa jeg!

Ingen av dere (kanskje bortsett fra to) tenkte på en hamburger før jeg innstendig ba dere om IKKE å gjøre det.

Alle religiøse bud vekker ondskapen til live i stedet for å gi oss bedre moral.

“Kan jeg fortsatt gjøre det-og-det dersom jeg tror på Jesus?” Slike diskusjoner er det mange av, og de fører oss inn på et sidespor. Budskapet vårt er nemlig at ethvert menneske kan få selveste Guds Ånd på innsiden. Da handler det ikke lenger om “DU SKAL!” eller “DU SKAL IKKE!”, men om å leve et liv inspirert av den Ånden.

Ja, jeg vil si det så sterkt jeg kan: Ved å sende sin Ånd til jorda, har Jesus nullet ut alle religiøse regler og bud.

Gud ser alle mennesker, på hvilket stadie de er, hva de sliter med, hvilken kultur og tidsalder de befinner seg i, hvilke motiver de har, osv. Han kjenner alles hjerter, og vet hva Ånden trenger å jobbe med i den enkelte.
Det ble mye bråk i kristenpressen for noen år siden, da jeg dro den konklusjonen at det vi kaller “synd” dermed kan være noe relativt. Men jeg står for det. Det som er feil for deg, er ikke nødvendigvis alltid feil for meg – og motsatt. Den eneste virkelige feil vi alle kan gjøre, er å trosse stemmen til hans Ånd i oss.

La meg bruke alkohol som eksempel, siden mange kristne er så opphengt i akkurat den problemstillingen. De aller fleste er sterke nok til å nyte noen øl uten at det fører til store problemer i livet, og kan gjøre det med frimodighet og glede. Om du derimot er svak for alkoholisme, slik at øl-drikking utgjør et problem for deg, vil du nok merke Ånden blinke red alert på innsiden når du bestiller den tredje.

(Men la meg understreke at det heller ikke i slike tilfeller er snakk om å ta seg veldig sammen for å adlyde Ånden. Det er ikke et slikt paradigme vi baserer oss på. Jeg har snarere sett mange eksempler på følgende: Etter hvert som noen lar Ånden få mer rom i livet sitt, forsvinner også selve trangen til rusmisbruk.
Så det handler mer om å slippe Ånden til enn å adlyde ham. Han virker i oss, slik at vi VIL gjøre det som er bra for oss.)

Det som er faren med religiøse krav som sier “DU SKAL IKKE!”, er at de begynner i feil ende. For om det er andres krav som bestemmer hva som er feil eller ikke for en, lærer man aldri å bli kjent med Guds stemme selv.

La oss for eksempel si at noen er altfor flinke til å baksnakke andre. Og la oss si at en pastor sier at dette er synd, og at vedkommende derfor slutter med det av den grunn.
Det er selvsagt uansett bra at noen slutter å baksnakke. Jeg mener ikke at vi ikke skal snakke om moral i samfunnet, eller at venner ikke kan peke på hverandres feil. Men nå snakker jeg om vår kristne trosformidling.
For i dette eksempelet har ikke den tidligere baksnakkeren kommet en eneste millimeter nærmere Gud i prosessen.

“Rett liv” fører oss ikke nærmere Gud. Såkalt “synd” fører oss ikke lenger unna Gud. Overfor Gud handler det ikke lenger om rett og galt på den måten, for han har uansett tilgitt oss alt.

Det handler om et forhold. En reell relasjon.
Det er nettopp det som er så revolusjonerende med evangeliet.

I det nevnte tilfellet vil vedkommende automatisk slutte å baksnakke etter hvert som hen kommer nærmere Gud. Hvordan vi lever, er en frukt av det som er i oss.
Forskjellen på de to konseptene er himmelvid – vi snakker om to vidt forskjellige religioner. Eller, rettere sagt, om forskjellen på menneskeskapt religion og guddommelig anti-religion!

Men mange religiøse mennesker vil alltid angripe symptomene i stedet for å helbrede sykdommen.

Åndens frukt er trofasthet, kjærlighet, glede, fred, ovenbærenhet, vennlighet, godhet, tålsomhet og selvbeherskelse.
En typisk religiøs måte å undervise om dette på, er å si: “Du skal være trofast, du skal være kjærlig, du skal være glad, osv …”
Men det er altså snakk om frukt. Fokus i forkynnelsen bør alltid ligge på vennskap med Ånden, for da vil fruktene komme av seg selv.

La oss slutte å si til folk: “DU MÅ BÆRE FRUKT!” La oss heller fortelle folk at de er velkomne til å bli grener på Treet.

I vår trosformidling bør målet være å føre mennesker inn i en relasjon til Guds Ånd – ikke å fortelle dem hva vi personlig antar at Ånden vil si til dem når relasjonen er opprettet. Det siste er ikke vår oppgave, for da risikerer vi å få folk til å begynne i feil ende, og dermed havne i egenprodusert frukt som bare er en kopi av det ekte og som bare fører til feilaktig religiøs stolthet. Kirken bør ikke se det som sin oppgave å skape enda flere “fariseere” i verden.

De fleste religioner har jo sine egne skrifter med nedskrevne regelverk. Jeg synes det er tragisk at kristne degraderer Det nye testamentet til å bare være enda flere slike bokstaver som må følges nøyaktig. For selv forklarer Det nye testamentet at vi har fått “en helt ny pakt”, som er “bygd på Ånd, ikke på lov”.

Det er trist at mange rett og slett prøver å leve ut en ny pakt, bygd på Ånd, i bokstavens vesen. Den enorme velsignelsen det er å ha Bibelen tilgjengelig, virker for dem i praksis mot sin hensikt, siden selve grunnparadigmet og brillene de leser med er feil.

Tenk deg om man får et nytt, gigantisk hjemmekino-anlegg, men ender opp med å bruke resten av livet på å analysere bruksanvisningen. I overført betydning er det nettopp det mange religiøse har gjort. De krangler rundt selve bruksanvisningen, om hvilket språk i den som forklarer det hele best. De lærer seg alle språkene i den. De analyserer til og med selve papirkvaliteten og illustrasjonene i den.

Til sist kan de absolutt ALT om selve bruksanvisningen, MENS DE ALDRI NOEN SINNE HAR SETT EN ENESTE FILM PÅ HJEMMEKINOEN SIN!

Sånn fungerer mye religion. Det er ikke liv og ånd, bare lov og krav.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Just like (two days in) heaven

Så var tiden endelig kommet for et nytt besøk av verdens beste band.

I år er det også 30 år siden de gjestet Oslos storstue for aller første gang. Det var første gang jeg selv så dem, i 1992. Siden har det blitt en god del ganger.

Gleda meg også denne gangen som en kid til julaften. Sånn bokstavelig talt; vi snakker så mye sommerfugler i magen at det nesten blir ubehagelig.

Litt fan, skjønner du.

Det store denne gangen var ikke minst at min datter endelig skulle få se bandet pappa har snakka om siden hun ble født. Bandet som vugget henne i søvn da hun var liten, og som til og med pryda klærne hennes fra rimelig ung alder av (tidlig krøkes osv.):

Har merket meg at interessen for bandet hos kidden har økt betraktelig det siste året. Det gleder en gammel pappa. Livets fine sirkler & sånn. At storesøster Frøy også er blitt blodfan og var på plass i Spektrum, varmer hjertet.

Fjorten år gamle Victoria ville stå heeeelt foran ved sperringene, så hun stilte seg opp i kø allerede kl 12. Det samme gjorde Jonas Groth og hans fjortisdatter, så da fikk hun selskap.

I forkant av konserten i Spektrum hadde jeg fått det ærefulle oppdraget å styre musikken på vorspielet på Aye Aye Club. Det ble etter hvert ganske folksomt i baren, og jeg serverte folket tre timer med godlåter. Det er ikke alltid lett å velge, for The Cure har stort sett bare godlåter. Det kan vel trygt kalles et luksusproblem.

Et luksusproblem bandet også har, for uansett hva de fyller de nesten tre timer lange konsertene med, vil noen alltid savne noe.

Hyggelig å se mange kjente på vorspielet, hvorav noen man ser altfor sjelden. Fikk ikke vært så sosial der jeg sto bak pulten min, men hyggelig å se folk åkke såm.


Foto: Elin Stillingen

Dette var også første gang Dawn skulle se bandet. Deilig å høre Lovesong sammen med den man elsker.

Setlista i Spektrum:

Alone (ny låt!)
Pictures of You
Closedown
Kyoto Song
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever (ny låt!)
Cold
Burn
Fascination Street
The Hungry Ghost
Push
Want
Shake Dog Shake
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong (ny låt!)

Encore:

At Night
M
Play for Today
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

En alldeles nydelig konsert. Spektrum var tidligere et mareritt på alle måter, ikke minst lydmessig. I senere år har de oppgradert lydforholdene skikkelig. Nå for tiden er vi lykkelige hver gang et band velger Spektrum framfor den forferdelige blikkboksen Telenor Arena – akkurat som vi på 90-tallet var lykkelige hver gang noen valgte Rockefeller eller Sentrum Scene framfor Spektrum.

De nye låtene lover så utrolig godt for den kommende plata. Enkelte av dem har gått på repeat i hue de siste dagene. Umiskjennelig Cure-vibe, og heldigvis av den mer mørke sorten. Robert Smith har kalt den nye plata for en “Disintegration uten hits”, og ikke noe høres mer lovende ut.

Anmelderne skriver positivt om konserten, samtidig som de lirer av seg mye rart. VGs Marius Asp er fornøyd og hoster opp en femmer på terningen, samtidig som han kritiserer enkelte låtvalg. Han liker f.eks. ikke “Cold”, som for en gammel fan var et av høydepunktene. Første sekvens med ekstranumre er han heller ikke happy med, for: “Verken «At Night» og «M» tilhører bandets 50 beste låter …”
Men: “Den avsluttende hitrekken, med «Friday I’m In Love», «Close To Me», «Inbetween Days», «Just Like Heaven» og «Boys Don’t Cry» som perler på en snor, skal du dog være en rakkelhane av dimensjoner for å krangle på.”

Ok, nå har jeg ikke tenkt å krangle på det, selv om jeg er en rakkelhane av dimensjoner. Jeg liker stort sett alt av The Cure, jeg. Likevel er det ingen tvil om at jeg foretrekker både “At Night” og “M” framfor “Just like heaven” og “Friday I’m In Love” ANY DAY. Slik tror jeg de fleste blodfans føler.

Så: Smaken er som baken.

Victoria var en av de fem første inn i lokalet i forkant, så hun fikk plass foran ved gjerdet på midten. Hun knipset følgende bilder, som gjør en pappa stolt:



*

Etter å ha kjørt en forholdsvis trøtt, men storfornøyd og glad, Victoria til skolen dagen etter, var det tid for å komme seg til Gøteborg for å oppleve herligheten en gang til.

Etter litt om og men, valgte jeg å ta bilen. Et lite risikoprosjekt, for “Per”, som bilen min heter, er ikke helt i forskriftsmessig stand for tiden. Litt kjipt om jeg skulle blitt avskilta i Sverige, liksom. Samtidig ville Per være kjekk å ha som base, all den tid det ikke var budsjett for hotellovernatting.
Så Per feis seg av gårde til Gøteborg, og snuten glimret heldigvis med sitt fravær.

Scandinavium er en helt forferdelig venue. Heldigvis hadde jeg “Front Floor”-billett, pluss at The Cure spilte høyt nok til å overdøve ekkoet som smeller fra veggene. Scandinavium er svenskeversjonen av Telenor Arena lydmessig.

Konserten i Gøteborg bød på min favorittlåt, nemlig “Charlotte Sometimes”. I tillegg fikk vi “The Figurehead”, som også står høyt på lista mi, og som sjelden spilles live. Til og med “If only tonight we could sleep” og “The Drowning Man” fikk vi!

Deilig at de kjører litt ulike setlister fra kveld til kveld. Lillebror og jeg håper å få til noen konserter i England i desember også (insha’Jahve), og det blir spennende å se hva som blir inkludert på lista innen den tid.

De tyske damene som sto foran i køen med Victoria og Jonas & co., sto også først i køen i Gøteborg. Jeg gikk forbi og hilste i forkant, og de fortalte at de hadde fulgt bandet på hele turneen. De mente Oslo var desidert best så langt. “Seems like the setlist gets darker and darker for each concert, which means better and better”, som en av dem sa.

Det er en langt bedre analyse enn det “hit parade”-anmelderne kommer med!

Setlista i Gøteborg:

Alone
Pictures of You
Burn
A Night Like This
Lovesong
And Nothing Is Forever
The Figurehead
A Strange Day
The Hanging Garden
Push
Play for Today
Want
Shake Dog Shake
Fascination Street
From the Edge of the Deep Green Sea
Endsong

Encore:

If Only Tonight We Could Sleep
The Drowning Man
Charlotte Sometimes
A Forest

Encore 2:

Lullaby
The Walk
Friday I’m in Love
Close to Me
In Between Days
Just Like Heaven
Boys Don’t Cry

Tviler på at Robert & Co har lest VG-anmeldelsen, men siden de sikkert har hørt det samme flere ganger, kommenterte Robert låtvalgene før første ekstrasett. Han forklarte hvordan det ikke var enkelt å velge ekstranumre, siden noen vil ha hits og andre sjeldne låter. Så i første ekstrasett ville de velge låter for den sære fansen, og rene hits i den siste. “Du som hater første ekstrasett, elsker sikkert det siste, og vice versa”, sa han. Når de spilte hitsene på slutten, ville nok noen av fansen anse bandet for “crowd pleasing bastards”, smilte han – før han så ga oss tre sjeldne låter – konsertens beste kvarter for yours truly. 🙂

*

Da har det blitt lørdag, jeg har endelig fått en god natts søvn etter to døgn med lite av denslags. Nå blir det smalahans en stund framover, men disse dagene har definitivt vært verdt det.

I kveld skal Vic og jeg bare kose oss hjemme her på Ringvoll. Far-og-datter-kveld med TV-serier, pizza og sofa. Blir deilig, det også.

TAKK ATTER EN GANG TIL VERDENS BESTE BAND. Livet hadde vært så mye fattigere uten deres preg på de siste 35 årene!

Var DU på konserten(e)? La meg gjerne få høre i kommentarfeltet hva DU syntes om den/dem!

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede? (Som patron får du en kode som gjør at du fritt kan laste ned alle mine e-bøker.)

Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.

Nøysomhet er livskunst


Foto: Min neste leilighet? 🙂

“Nøysomhet er livskunst”, erklærte villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus.

Den holdningen passer dårlig med tidsånden. Ting skal helst bli større, bedre, flottere og raskere.

Som jeg skrev i innlegget Min store sorg:
Det er ideen om kontinuerlig vekst som føkker oss opp. En slik ide vil kjøre kloden i grøfta før eller senere. Det hjelper ikke å grønnmale veksten. Grønn vekst er en utopi.

Nå opplever mange tøffe tider. Jeg skal ikke kimse av det. Faktisk er jeg definitivt en av dem sjæl. Men akkurat som korona hadde sine positive sider, har pokker meg nåværende krise det også.

For nå må alle bremse litt. Det har mange forskere ment at folk burde ha gjort for lenge siden. Kjipt om folk har skikkelig dårlig råd, men samtidig veldig bra at mange ikke har råd til samme forbruk som før.

For det forbruket dreper kloden vår.

Høyere matpriser fører til mindre matsvinn. Dritdyr strøm fører til energisparing.

Helgens A-magasinet hadde en morsom tekst kalt “Den nøysommes hevn”, hvor Simen Tveitereid skriver om hvordan de nøysomme nå kan godte seg over at alle andre endelig joiner deres livsstil. “”Nøysomhet var nordmannens fremste kjennetegn. Men på 2000-tallet ble dyden glemt og begravet. Den siste nøysomme ble kalt gamlis-ungdom, 50-tallsmannen og verre ting. (…) Han likte koier med utedo bedre enn hotell i London. For sånt ble han ledd av. Nå er revansjens time kommet.”

Endelig må alle andre også skjønne at de ikke kan gå i T-skjorte innendørs hele vinteren, eller i motsetning til resten av Europa holde en gjennomsnittstemperatur på 22 grader døgnet rundt bare fordi “det er kaldt i Norge”. Som om det ikke også er kaldt innendørs i England, når folk lever med 17-18 grader i stua og kler seg deretter i kuldemånedene.

Nå blir ting annerledes for mange. Man må begynne å tenke over ting. Og det er ikke alle vant til. Kan ikke lenger kjøre oppvaskmaskinen når den er halvfull, ha på lys i alle rom man ikke bruker, bruke duppedingser for alt mellom himmel og jord.

Ny renessanse for å plukke bær og lage eget syltetøy, høste fra naturen, hermetisere, bruke Norgesglass framfor energikrevende kjøkkenredskaper?

Tveitereid: “Kanskje vil noen til og med innse det absurde i å betale for å løpe på en maskin innendørs.”

Selv er jeg vel det man kan kalle selektivt nøysom. Lever i det store og hele på langt mindre enn folk flest, hater duppedingser av alle slag, kommer aldri til å etterlate meg et lager fullt av rot som jeg kjøpte men nesten aldri brukte.
Likevel unner jeg meg luksus så det holder. Nettopp fordi jeg lever på knekkebrød mandag til torsdag, kan jeg unne meg den dyre restaurantmiddagen på fredag. Fordi jeg bare rister på hue av folk som kjøper seg isbitmaskiner og dyre biler og tre ulike kantklippere, kan jeg dra på flere konserter enn noen jeg kjenner.

Vi tar alle våre valg. Men så er det et par ting som gjør meg skikkelig forbanna midt oppi alt det vi opplever for tiden. Som når hytteeiere ber om strømstøtte.
Når folk krever samme standard på hytta som i huset, med bilvei og boblebad og utendørs belysning, tenker jeg som så: Bli heller hjemme, da, i stedet for å herpe skogene og fjellene våre!

Ja, for det der er et seriøst problem: Vårt evige statusjag og forbruk fører til en lengsel etter roligere og enklere tider. Men så tar vi med oss alt det andre ut i roen og enkelheten, slik at vi dermed ødelegger det.
Så mange vil ha hytte i nærheten av “ekte villmark”, og vil gjerne kjøre bil til døra. Men når slike blir mange nok, er jo hele villmarka forsvunnet. Tilbake står en hyttelandsby som du kunne fått like mye naturopplevelse av på Alnabru.
Det er nettopp dette som er i ferd med å skje både i Vassfaret, på Hardangervidda og en rekke andre steder. Naturen ødelegges av de som vil tilbake til den.

Anyway. I denne tiden kan vi nøysomme både rase og hovere. Men som Tveitereid også skriver om den nøysommes hovering: “Han bør nyte det nå, for en dyrtid varer ikke evig. (…) Han vet at denne underlige tiden av ullstrømper og sparing kun er et brudd i historiens gang. Snart er det den nøysomme som igjen er til latter, med sin nistepakke og termos og hullete skjorte.”

Ja, dessverre. Kommer sikkert en ny jappetid etter dette. Men da er det kanskje ikke noe mer natur igjen å ødelegge.

Lykke til med den!

Høysangen – et trekantdrama?

Høysangen er en liten bok i Bibelen som er ladet av erotikk.

Teologer har i alle år(hundrer) forsøkt å finne dypere betydninger av innholdet for å forsvare dens plass i den bibelske kanon.
Den mest vanlige oppfatningen i kristne kretser er at dette er en bok som symboliserer forholdet mellom Kristus og menigheten. Mange jøder regner den snarere som et symbol på forholdet mellom Gud og Israel.

Har man dette som grunnlag, kan man jo i grunnen legge hva slags betydning man vil i de enkelte versene. Det morsomste jeg har hørt, var en predikant som sa følgende: “Når du leser om at han ligger mellom hennes to bryster, er det et bilde på Kristus, som befant seg midt imellom den gamle og den nye pakt.” 🙂

Jeg er tilbøyelig til å tro at boka rett og slett er en fin kjærlighetshistorie, verken mer eller mindre. Hvorfor enkelte teologer og forkynnere skal ha problemer med at en kjærlighetshistorie har fått plass i Bibelen, forstår jeg ikke. Har ikke Gud skapt både kjærlighet og sex? Eller tror de kanskje Han egentlig har problemer med disse tingene, i likhet med en del religiøse mennesker?

Uavhengig av hva historien eventuelt symboliserer eller ikke, er det spennende å se på det faktiske historieforløpet. I norsk kristenhet har det vært mest vanlig å tenke at den lille boka beskriver et kjærlighetsforhold mellom kong Salomo og en av hans koner.

Mange hevder at boka er en hyllest til ekteskapet. Men det høres jo litt søkt ut, siden det stadig er snakk om et harem. Selv om Salomo skulle foretrekke denne mørke kvinnen, som kalles “shulamitten”, framfor andre i sitt harem, kan det i rettferdighetens navn ikke kalles en beskrivelse av et monogamt forhold …
Salomo hadde jo som kjent over tusen koner!

Selv har jeg alltid hatt trøbbel med logikken i boka når jeg har lest den ut ifra den klassiske tolkningen av narrativet.
For plutselig er jenta borte, så er hun funnet, så er elskeren en gjetergutt, så er han en konge osv. Noen sier at Salomo brukte ulike bilder om seg selv, både som gjetergutt og konge.
Men dette synes jeg også virker litt søkt …

For meg ble bokas røde tråd plutselig helt logisk når jeg leste den som et trekant-drama med følgende utgangspunkt: Shulamitten er en jente som har blitt ført inn i Salomos harem mot sin vilje. Hun savner hele tiden gjetergutten hun var kjæreste med der hun bodde før bortførelsen. Han har fulgt etter henne, og sammen sniker de seg til ulike møter i kongens hage – før de til slutt rømmer sammen.

Jeg fant ut at ikke rent få jødiske rabbinere anser dette som den mest vanlige tolkningen. At den i formen er et skuespill som ble framført en gang i tiden.

Problemet er at slik replikkene fremstår i dag, kan det være vanskelig å vite hvem som sier hva. Men jeg leste en jødisk rabbiner som hadde satt opp hele boka som et skuespill, og fordelt replikkene på fire hovedroller: Kongen, jenta, gjetergutten – og jentas venninner i haremet (i form av et slags kor).

Hans fremstilling gjorde hele boka svært logisk, og til en vakker liten historie om at man ikke kan slukke kjærligheten. Om en jente som var villig til å ofre all kongens rikdom og all trygghet for å leve sammen med sin ungdoms kjærlighet.

Jeg synes dette perspektivet gjør fortellingen mye sterkere og mer interessant. I Norge får man sjelden servert denne tolkningen, selv om den for meg fremstår som den mest sannsynlige på alle måter. Norske studiebibler gjengir flere måter å tolke boka på, men nevner ikke engang dette som en mulig tolkning. Men redaktørene og teologene bak disse studiebiblene må vel ha visst at dette er en svært vanlig utbredt tolkning blant jøder – som har et helt spesielt forhold til boka?

Ka DOKK tru?

*

Kunne du tenke deg å bli en patron for undertegnede? (Som patron får du en kode som gjør at du fritt kan laste ned alle mine e-bøker.)

Ellers må du gjerne gi litt driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34 hvis du får noe ut av mine skriverier.