Hm. Veit ikke helt om jeg skal ta det som et kompliment eller det motsatte at dama liker å sovne til “Veien” på Storytel …

Min kjære Dawn – aka Åse Gry Dahlen – åpnet i går en utstilling på Kaffehjørnet på Eidsvoll.

Hun maler primært i spraypaint på lerret. En kunstform som brukes i streetart og tagging. I vinterhalvåret maler hun med akvarell m.m.

Bildene blir hengende i cafeen ut april.

Silhuett-bildene av musikere koster 1300, andre bilder 1500 (og 800 for de minste). Det er også mulig å bestille bilder, f.eks. silhuetter av andre musikere, skuespillere +++.

E-mail: aasegry@hotmail.com
Facebook: Atelieret Åse Gry
Instagram: atelieret_ase_gry

Når jeg merker våren komme, blir jeg alltid fyllt av optimisme.

Jeg liker alle årstidene våre. Synes Skaperen har sørget for akkurat perfekte doser av hver av dem. Høsten er nok favoritten, om jeg må velge. Men det er våren som fyller meg med mest håp, nye tanker, nye vyer og visjoner.

Sånn har det vært så lenge jeg kan huske.

Etter den første hele dagen hvor det er mulig å sitte i baris i solveggen på verandaen, tror Åleskjær som regel at hele livet er i ferd med å endre seg til det bedre.

Sånn også nå. Denne gangen føles det riktignok som noe mer enn tradisjonsrik vår-optimisme. Denne gangen er det noe mer. Jeg trenger en grunnleggende livsforandring; har sosa rundt i de samme gjørmete hjulsporene i altfor mange år. Tenker å ta noen grep for å komme meg løs.

Og som trofast bloggleser kan du få innblikk i hele prosessen framover. Jeg kommer til å bli svært konkret. Og bånn ærlig.

Foreløpig har jeg mest mentale knagger, og ikke fullt så mange praktiske, å henge ting på. Jeg tror likevel sistnevnte følger førstnevnte. Det begynner med en bestemmelse om å komme seg løs, et ønske om radikal endring og en villighet til å ta de nødvendige grepene.
Så klarer man nok alltids å finne redskapene som trengs, bare man leter godt nok. Oh yeah.

Takk for at du følger bloggen. Det er godt å vite at du er der. På en snål måte er det digg at noen leser denne hverdagen over skulderen min. Takk for alle råd og all hjelp som har kommet underveis så langt.
I tiden framover blir det nok mange korte inspirasjons-innlegg. I tilfelle det er flere som trenger å komme seg løs og ut av vante spor, kan jeg jo like godt prøve å dra med meg flere opp av grøfta i samme slengen.
Eventuelt presentere flere for den Kraften jeg tror kan sette oss alle fri.

Livet til yours truly kan nok funke godt som en inspirasjon for andre. Det er nemlig helt riktig, dersom du tenker følgende tanke etter å ha lest om meg og mitt: Er det mulig for han håpløse IDIOTEN der, er det i hvert fall ikke umulig for MEG!

*

Dette innlegget var åpent for alle. Men de fleste andre innlegg krever et passord, som du kan få ved å bli en såkalt patron. Enten på denne måten eller på denne måten.
Da støtter du en skribent med enormt mye på hjertet. Takk for det! <3

Da var vi kommet så langt i 2021 … 1. mars allerede, jo! Deilig vår rett rundt hjørnet.

Tid for litt oppsummering av året hittil, med dertilhørende opprydning i gamle innlegg som nå har fullført sin hensikt …

(Resten av innlegget er kun tilgjengelig for patroner med det magiske passordet. Du kan bli patron HER. Alternativt kan du få tilgang på bloggen på denne måten.)

Foto: Den eneste formen for dessert jeg liker (akkurat denne inntatt i borgbyen Carcassonne for noen år siden)

Det er en grunn til at predikantene som regel var ganske feite fram til år 2000. Før årtusenskiftet var det nemlig mest vanlig at menighetene innlosjerte sine omreisende evangelister privat, og ikke på hotell (noe som sikkert hadde med trange budsjetter å gjøre).

Når man bodde privat, ble man gjerne vartet opp til de grader av vertskapet, som ofte var eldre, gode mennesker.

Jeg såret ganske mange eldre folk, hovedsaklig kvinner, den tiden jeg selv reiste rundt i menigheter på fulltid. Dette fordi jeg rett og slett ikke er glad i kaker. Har aldri vært noe dessert-menneske. Kun ost og kjeks som funker (spesielt dersom det er rødvin igjen etter middagen).
Kaker i alle slags varianter, eller is og annet søtt, har aldri begeistret smaksløkene mine. Faktisk synes jeg de fleste kaker er kvalmende.

Men folk som har bakt kake i anledning et besøk, har gjerne lagt mye sjel inn i det hele. Det er ikke bare snakk om en kake, men selve KAKEN, bakt til ære for gjesten med kjærlighet og mye tidsbruk. Da går det jo ikke an å si: «Nei takk».

Høflig som jeg er, har jeg derfor alltid tatt ETT stykke, av ren plikt. Det har som regel kakebakeren tatt som et bevis på at jeg ikke likte den. «Skal du ikke ha mer?» Skuffelsen har vært til å ta og føle på.
Derfor lærte jeg meg etter hvert å spise litt mer av middagen enn jeg egentlig orket. For da kunne jeg nemlig skylde på middagsporsjon nummer tre når kaka kom på bordet. «Du, denne kaka smakte helt himmelsk, men jeg har ikke sjans til å få i meg mer enn et lite stykke etter den UTROOOLIG gode middagen!»

Den har som regel funka. Ingen sårede følelser.

Et problem når jeg forkynte på deler av Sørlandet og Vestlandet, er at jeg også hater kompe. Eller komle eller raspeballe eller hva de nå kaller det i de ulike distriktene (ikke bare kjært barn som har mange navn).
Ikke at jeg er så veldig kresen av meg. Nei, det er faktisk svært lite her i verden jeg ikke har sjans til å få i meg. I farten kan jeg bare komme på tre ting: Krokanis, cheese doodles og nettopp kompe.

Det går bare ikke. Jeg brekker meg.

Men i likhet med kakene, har mange lokale en viss stolthet knyttet til kompe, komle og raspeballe. Derfor så jeg meg rett og slett nødt til å informere på forhånd av reiser til Sør- og Vestlandet, om at jeg ikke likte det.

Nice try.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk servert følgende replikker: «Ja, vi leste jo i eposten din at du ikke likte kompe. Men du skjønner, det er bare fordi du ikke har smakt VÅR kompe, det! Så i dag skal du få kompe likevel, og vi GARANTERER at du kommer til å ha endret mening om denne matretten etterpå!»

Og jeg har kjempet med kvalmen, men presset det i meg, høflig som jeg er, og svart bekreftende etterpå: «Ja, dette var jo noe annet!»

Rett og slett blank løgn. Men tror det var en løgn av den typen Herren lett tilgir, ja kanskje til og med påbyr.

Begynte etterhvert å booke hotell i forbindelse med møteoppdrag (bortsett fra enkelte steder, hvor jeg alltid gledet meg til å henge med vertskapet igjen, som f.eks. de fantastiske Oterhals-folka på Gjøvik m.fl.). Hotellutgiftene betalte jeg selv av møtehonoraret. For jeg ville ikke spørre menighetene om sånt, det ville jo virke uhøflig å takke nei til noens gjestfrihet, pluss at jeg ikke ønsket å fremstå som kravstor eller noe. Pleide derfor å skrive noe i retning av dette til arrangøren: «Ordner innkvartering selv, da jeg har flere kjente i byen.»
Begge deler var jo sant, selv om jeg ikke hadde planer om å bo hos disse kjente. Selv om løgnen var så hvit som den kunne bli, var jeg alltid redd for å bli oppdaget.

Ellers husker jeg at jeg var innleid deltaker på en av Stephan Christiansens mange turneer på 1990-tallet. Så vidt jeg kan huske, skulle vi reise i to uker to ganger, med en ukes pause i mellom. Vi var en stor gjeng som reiste rundt i buss til menigheter over hele landet med showet vårt. Sovesal og felles bespisning.

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer? Serverer pizza, selvsagt! Enklest og greiest.

Men etter to uker med pizza hver dag, så Stephan seg nødt til å sende ut et brev til menighetene i forkant av andre del av turneen: «Vi ber om at maten er noe annet enn pizza.»

Og hva gjør en menighet som skal brødfø 100 ungdommer, men ikke kan servere pizza? Serverer GRYTERETT, selvsagt!

Etter ti dager med gryterett begynte vi alle å bli temmelig lei av denne retten, men alle hundre klarte å bevare en høflig begeistret maske hver gang middagsretten ble annonsert. Tross alt var vi jo skuespillere.

Så kom vi til en menighet hvor pastoren hadde en trist mine før middagsserveringen i menighetslokalet. «Folkens, jeg er SÅ lei meg, men jeg leste ikke e-posten om pizza før nå nettopp, og det er dessverre for seint, for maten er allerede bestilt. Hadde tenkt å servere gryterett, men landet på pizza. Jeg beklager virkelig!»

Hvorpå hundre ungdommer jublet med høy røst og oppriktig glede: «JAAAAAA! PIZZZAAAA!!!! ENDELIG!!!!»

*

Forresten, selv om jeg altså ikke er noen kakemons, ble jeg utrolig glad for marsipankaken Kingdomkirken serverte da jeg for to år siden holdt min første tale i en menighet på mange, mange år. En svært hyggelig gest!

Besøker gjerne flere menigheter også, om noen vil ha besøk når corona har tatt seg en bolle.
Ordner mat og overnatting selv! 🙂

david.aleskjar@gmail.com

*

*

Dette innlegget var åpent for alle. Men de fleste andre innlegg krever et passord, som du kan få ved å bli en såkalt patron. Enten på denne måten eller på denne måten.
Da støtter du en skribent med enormt mye på hjertet. Takk for det! <3

Da er jeg alene i kåken igjen, og det er siste uke med innspurt på oversettelsen av Simon Ådahls biografi “Den oväntade resan”.

Som forrige uke er Vikings-episoder min personlige gulrot mellom øktene. To timer jobbing, en episode, to timer jobbing, en episode … døgnet rundt, med unntak av litt søvn nå og da.

Men jeg liker boka godt! Deilig å jobbe med et manus man faktisk liker! I Sverige er boka utgitt på Sjöbergs Forlag, og så vidt jeg forstår har mine svenske oppdragsgivere i øyeblikket ingen kontrakt med noe norsk forlag. Men tror det blir et kakestykke for dem å få en slik. Her bør norske kristenforlag umiddelbart stille seg i kø for å delta i slåsskamp.

Synes også Simons skive “Larm” byr på mye kult, som f.eks. denne (se bort ifra den kleine YouTube-klipp-greia noen har lagd her, bare hør låta):

At oversettelsen vil kreve det meste av uka, preger også bloggen. Blir ganske stille. Ikke veldig mange dypdykk fra min side her inne.
Det vil si, det blir det forsåvidt, for jeg tenker å legge ut noen repriser om såkalt “preterisme”, som engasjerte svært mange i forrige omgang (første innlegg kan du se HER).

Og for dere som måtte ha lyst til å lese enda mer, er jeg uhyre takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger på siste halvdel av mitt manus “Jesus er ikke kristen” (tidligere “Jesus VS kristendom”). Og husk: Jeg er ikke hårsår.

Faktisk skinna min kjære Dawn meg igjen forrige helg, så nå har jeg uansett ikke noe hår å være sår i.

*

Dette innlegget er åpent for alle. Men de fleste andre innlegg krever et passord, som du kan få ved å bli en såkalt patron. Enten på denne måten eller på denne måten.
Da støtter du en skribent med enormt mye på hjertet. Takk for det! <3