Sakte-TV har vært i vinden i senere år. Jeg ble selv – til min overraskelse – sittende og se og se og se og se på Hurtigrutas ankomst til diverse havner, og følte freden innta min sjel.
Derfor tenkte jeg i forfjor at jeg kanskje hadde det i meg å se en hel romersk-katolsk julemesse. Men det ble liksom aldri helt den samme snerten over Vatikanet som over Bergensbanen og Hurtigruta. Continue reading
Her kommer et aldri så lite tilbakeblikk på dette året.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
I 2014 deltok jeg sammen med et knippe andre skribenter på arrangementet FEMTI FEMTI på Dattera til Hagen på Grønland. Alle som skulle fremføre tekster hadde fått emnet “60 km/t”. Det var fritt fram for alle slags frie assosiasjoner og stilarter, bare innholdet på en eller annen måte hadde med 60 km/t å gjøre. Variasjonen var stor, fra humor til dypeste alvor.
Under kan dere lese teksten som yours truly fremførte.
*
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
I desember må man jo kjøre noen julerepriser. Her er et intervju som sto på trykk i Vårt Lands adventspesial i 2011.
Dessverre har jeg ikke de morsomme bildene tilgjengelig, men legger nok en gang ut dette vakre bilde fra Elm, tatt av Jan Luneborg, i stedet. Ahh, det var tider, det …
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Ofte hører jeg kristne uttrykke et ønske om «å bli brukt av Gud». I flere taler blir det omtalt som et slags overordnet mål. «Slik blir du brukt av Gud,» kan f.eks. være en tittel. Og folk kommer fram til forbønn for å bli bedre i stand til å bli brukt.
Jeg har aldri likt dette ordet “brukt”. En ting er at begrepet «bli brukt» kan ha svært uheldige konnotasjoner i vår tid, i en verden med overgrep og menneskehandel, hvor folk stadig brukes og kastes.
Men selv om man legger den positive betydningen til grunn, er det likevel noe som skurrer.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Foto: Et typisk bokbål på Finnskogen
Jeg leser ganske mye. Skulle jeg tatt vare på alle bøker jeg anskaffer meg, hadde det ikke vært plass til mennesker i kåken. I tillegg hadde jeg aldri våget å kjøpe bøker av ukjente forfattere, i tilfelle de var noe skikkelig drit som jeg ved kjøp hadde forpliktet meg til å ære og beskytte resten av livet.
Det er sjelden jeg forlater hjemmet uten en bok i hånden. For uansett hva og hvor man skal, kan det fort dukke opp noen ledige minutter som kan brukes til å lese.
Bøker leses dermed på de merkeligste steder. Da kan de ikke alltid behandles som noen skjøre kunstverk.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Jeg har alltid vært fascinert av polfarere, og har cirka tre hyllemetre med polarlitteratur. Som ung hadde disse polfarerne for meg samme aura av magi rundt seg som indianerne. Før det ble diverse band som utgjorde idolene, var det Amundsen og Hjortefot og Nansen og Sølvpilen som gjaldt.
“På ski over Grønland” av Nansen ble etterhvert lest med helt spesielle briller, siden vi kidsa fikk høre at en av de som var med på ekspedisjonen faktisk var i slekta vår. Bare denne vissheten gjorde at det nesten ble en selv som krysset Grønlandsisen i 1888, der man lå trygt under en varm dyne og drakk kakao mens man leste om våghalsene. Det lå jo liksom i blodet.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
I kveld skal datteren min på korøvelse, og til helgen skal de synge under julegrantenningen.
Victoria synger nemlig i Soul Children, en nydelig bevegelse av barnekor som er en eneste suksesshistorie og som har spredd seg som ild i tørt gress til mange kriker og kroker i landet (deriblant Hobøl, hvor jeg bor).
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13
Post 14
Post 15
Post 16-17
Post 18-20
Post 21-23
Post 25-27
Post 28
Post 39
Fredagens tur in the cold november rain, som Guns’n synger om, ga mersmak, så lørdagen ble det også en tur ut av kåken, hvor jeg nå har skrevet og skrevet og skrevet hele uka.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
I likhet med ikke rent få i min generasjon, utviklet jeg tidlig en sterk fascinasjon for cowboyer og indianere. Før superhelter og musikalske idoler kom på banen, var det den nordamerikanske prærien på 1800-tallet som var det helt store. I de fleste leker i barndommen befant vi oss nettopp der.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Post 1-3
Post 4-5
Post 6-8
Post 9
Post 10
Post 11-12
Post 13
Post 14
Post 15
Post 16-17
Post 18-20
Post 21-23
Post 25-27
Post 28
Litt regnvær får en da tåle, så i dag ble det en kjentmannspost i Gjerdrum-skogene, nemlig BREIMÅSAN.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Hei godtfolk!
Vil gjerne komme med noen enkle oppfølgingstanker til innlegget Hva om kirken nullstilte seg helt?
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Pompøst bilde med natur & sånn, som skal illustrere at det følger dyyyype tanker …
For tiden snakkes det mye i kristne kretser om hvilken skatt vi har i “tradisjonen”. Hva man legger i dette ordet, varierer selvsagt fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. Men felles for mange av dem, er at de stadig viser til sin egen tradisjon og dens fortrefflighet.
Men, bare som et tankeeksperiment: Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Utdrag fra “Pappas (t)ro”, som forhåpentligvis kommer i 2020.
I 1976 skulle pappa for første gang tale på sommerstevnet i Sarons Dal. Kveldens emne var “Guds bønnesvar”. Som så ofte på denne tiden – og siden – dreide det seg om tro, og om forskjellen på den gamle og den nye pakt.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Livet har det med å gi oss noen slag i trynet innimellom. Til tider kan det bli litt for mange.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Selv om denne fyren er en tulling, har han alltid helt åpen kanal oppover. Det er vel omtrent det eneste området i livet hvor han IKKE opplever skurr på linja.
I kjølvannet av “Frelst”-debatten og diverse bokutgivelser, som f.eks. Kristine Hovdas “Jeg lever ikke lenger selv”, tenker jeg mye på hvor ulike gudsbilder folk har. (Dette var jeg også inne på i min preken i Høland tidligere i høst.)
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Her er noen videoklipp fra den gangen jeg gikk fra Oslo til Helvete (som altså ligger i Espedalen). Beklager de ikke direkte smude overgangene, jeg er ikke en klipper av rang ennå. Bambi på glattisen!
Men uansett, her gjør jeg meg blant annet noen tanker om tiden da jeg var i et sekterisk miljø på begynnelsen av 1990-tallet (ja, man har levd en stund og opplevd mye rart, gitt). Det kan du forøvrig også få servert litt humor rundt i boka Og det MENER jeg!
OK, da babler jeg herved i vei i 9 minutter for dere som gidder å se:
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
Jeg tror vi alle er mer bundet av tradisjoner enn vi selv tror. Vi er rett og slett hjernevasket, på den måten at vi tar visse ting for gitt uten å reflektere nevneverdig over hvorfor de er slik de er.
Dette gjelder alle mennesker, i alle slags miljøer, og det er ikke til å komme helt unna. Men det kan være sunt med mer bevissthet på at det er slik.
For ting må ikke nødvendigvis forbli slik de er.
(Resten av innlegget må du være patron for å lese.)
