God introduksjon til Luther

xmunken_som_endret_europa-jpg-pagespeed-ic-fjb6cg_kuu

Anmeldelsen under er et par år gammel. Men som storforbruker av tjenesten, vil jeg fra tid til annen komme med tips til bøker som nå ligger ute på Storytel– hvor du kan høre dem HELT GRATIS ved å tegne et prøve-abonnement. Bruker du linken i dette innlegget for å tegne et slikt prøveabonnement, drypper det litt på bloggen også.

“Munken som endret Europa: Reformatoren Martin Luther”
av Lars Inge Magerøy
Luther Forlag

I den store bunken av Luther-biografier som ble utgitt i forbindelse med det nylige jubileumet, er nok “Munken som endret Europa” den mest lettleste. Men den mangler ikke kjøtt av den grunn.

Noen har innvendt at den serverer solskinnsversjonen av fortellingen om hans liv. Men det er en urettferdig kritikk. For det første legger biografien ikke noe skjul på Luthers mørke sider. For det andre synes jeg at disse mørkene sidene, som ikke utgjorde kjernen av hans liv eller teologi, får så uendelig mye oppmerksomhet i andre biografier. Det er derfor helt greit at noen veier litt opp for det ved å servere oss en Luther-biografi som er mer tradisjonell i formen! Continue reading

Halloween

Så har det vært Halloween. Lørdag var Victoria og jeg på Tusenfryd og kjørte berg- og dalbaner for siste gang i år, før vi så hentet Dawn og dro på fest hos kardinalen Roar og hans kjære nonne Hege.



Begge bilder rappet fra Roars Facebook-side.

Vi overnattet i deres flotte kloster. Dagen etter ville ikke bilen min – “Per”, som han heter – starte. Startkabler hjalp ikke. Dawns svoger kom og tauet oss, og var så snill å gi meg en lånebil mens de finner ut av hva som er galt. Dermed rakk vi bursdagsselskapet til Novali og Fredrik, og jeg fikk levert Vic til mora på kvelden som avtalt. Continue reading

Ved Johannes’ grav


Foto: Jan Luneborg

Det som følger ble skrevet for en drøss år siden.

Det har vært en lang dag. Idet ettermiddagssola blir rødere og rødere, sitter jeg på Ayasoluk-høyden, hvor Johannes høyst sannsynlig ble begravet. Det er også noen som hevder at det var her han skrev sitt berømte evangelium. Continue reading

Hva jeg veit – og hva jeg IKKE veit (I)


Yours truly og Lars Kraggerud (pastor på Åsgreina)

Her er et lite sammendrag av en tale jeg holdt i 2019, i tre ulike menigheter, nemlig Kingdomkirken i Vestby, Evangeliehuset Åsgreina og Filadelfia Fosser. Jeg deler talen opp i tre ulike innlegg.

INTRODUKSJON

I utgangspunktet skulle man tro at svært bastante mennesker var mest provoserende for andre. Men i enkelte kristne kretser er det motsatt: Du blir uglesett om du ikke er bastant.
Folk blir sure hvis du ikke er 100 % overbevist i visse spørsmål – spørsmål som mildt sagt er perifere i forhold til Bibelens kjernebudskap.

Enkelte er helt avhengige av å plassere folk på grunnlag av deres meninger. Det virker som om de tror at man kommer inn i Guds rike ved å MENE de rette tingene.

Selv om vi har blitt kvitt mye av gjerningsreligionen i Kristi kropp, har vi ofte endt opp med en meningsreligion. Continue reading

Neste reisedrøm


Foto frekt rappet fra https://worldheritagegermany.com/wartburg-castle/

I mitt voksne liv har jeg likt å dra til historiske steder, gjerne steder mer spesifikt knyttet til kirkehistorie.

Det har blitt noen turer gjennom årene.

Nylig var jeg f.eks. på Patmos for tredje gang, sammen med den vakre dama mi.

Det neste reisemålet jeg sikler på, er en rundreise i Luthers fotspor i Tyskland. Besøke Eisleben, hvor Luther både begynte og endte sitt liv. Erfurt, hvor han gikk i kloster. Wittenberg, hvor han underviste og bodde i 36 år, og hvor han angivelig spikret noen beryktede teser til en kirkedør. Borgen Wartburg i Eisenach, borgen hvor han skjulte seg for pavens voldelige inkvisitører og oversatte Bibelen til tysk. Pluss, pluss, pluss.

Trenger vel en hel uke for å krysse av alle stedene på lista.

Dra alene med en skriveblokk? Kan nok bli en god del tusen ord på en slik tur.

Kjærestetur? (Wartburg tilbyr jo til og med et romantisk hotell, Dawn!)

Kompistur? (Er nok av bierstuben i området, gutta!)

Eller rett og slett arrangere en større tur, åpen for alle? Er en rekke turoperatører som arrangerer “Luther Tours”, så kanskje man kunne alliert seg med en sånn og fått til noen gode priser?

Me får sjå, me får sjå.

Noen av mine lesere som har vært på noen av disse Luther-stedene og kan fortelle litt eller komme med noen tips? Kommentarfeltet er deres.

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Redd bøker fra den sikre undergang!

Det er vel bare å erkjenne: “Det mystiske ansiktet” ble ikke akkurat noen bestselger.

Det hjalp ikke at kristenblekka Dagen skrev en positiv anmeldelse, eller at fornøyde lesere la ut bilder fra både strender og dasser.

Forlaget var så vennlige å forære meg hele restopplaget, så i fjor var jeg en tur på Ottestad og fylte en lånt varebil med bøker.

Jeg har siden den gang forsøkt å pælme bøkene mine etter folk, men de har en tendens til å dukke. Siden det er begrenset med plass her i kåken, er jeg nå pokka nødt til å bli kvitt alle disse eskene.

Snart må jeg rett og slett bite i det sure eplet og pælme dem. Selv om jeg er en ekte bokbrenner, vil det føles sårt å hive alle disse.

Så jeg lever fortsatt i håpet om at en eller annen som leser dette representerer en forening, en menighet, en klubb, en sekt, en bande, en bibelskole, en lesesirkel – ett eller annet som kan takke ja til bunkevis av bøker helt gratis.

I så fall er dere hjertelig velkomne til å hente så mange x dere måtte ønske her på Ringvoll. Vi kan møtes på Kafe Glede rett over gata for meg (mye finere der enn hos meg).

Gir meg selv frist ut måneden. Alle bøker som ikke er hentet 1. november, får sin evige hvile på Solgård Avfallsplass i Moss.

80-tallet still going strong!

Tre nye skiver kom forrige uke, samtlige fra band jeg hørte på allerede da jeg var 14.

Lurer på hvor mange av bandene min egen 14 år gamle datter hører på nå, som hun også vil ha gleden av å høre nyheter fra i år 2058. Den som lever, får se …

SIMPLE MINDS: “DIRECTION OF THE HEART”

For en deilig plate! Musikk som kler ensomme bilturer midt på natta. Eller, for å bli like svulstig som Simple Minds er på sitt beste: Hør skiva mens du ligger og kikker opp på en klar stjernehimmel.

Noen vil nok (med rette) hevde at bandet går vel mye på autopilot. Kan bare gjenta det jeg skrev i et tidligere innlegg, etter en konsert: “Noen ganger er det deilig med band som ikke gjør anstrengte forsøk på å “fornye” seg til stadighet, men som i stedet kjører ett gir gjennom tre tiår. Med Simple Minds veit man hva man får, og det jeg får er akkurat det jeg vil ha. Gleder meg allerede til å se dem neste gang. For jeg veit at det kommer til å bli nesten likt. Enhver overraskelse ville skuffet meg noe enormt.”

Hadde gleden av å se Simple Minds og A-ha samme kveld på Over Oslo i sommer. En deilig, deilig kveld. Da fikk vi også høre to av de nye låtene, som nå endelig foreligger i ferdig innspilt form.

Vokalen og det unike gitar-soundet er det som gjør at man umiddelbart gjenkjenner bandet etter noen sekunder. På denne plata brukes også “Belfast Child”-lyden på synthen mye. Igjen: Deilig, deilig.

Som vanlig serverer Kerr & Co mye tro, håp og kjærlighet. Kanskje er det bare mine briller som gjør at jeg tolker “Act of love”-teksten svært evangelisk. Det er jo det fine med gode tekster, at man kan tolke dem som man vil. (Etter at jeg leste Robert Smiths egen forklaring på teksten “The Blood”, som altså ikke handlet om hvor målløs han ble av korset, men tvert imot om å være full på rødvin, har jeg bestemt meg for aldri å lese artisters egne forklaringer av tekster, hehe. La lytteren kose seg med sin egen tolkning!)

A-HA: “TRUE NORTH”

Da jeg var ung, var ikke A-ha tøft nok for en wannabe-pønker som meg. Vi snakker jo om et boyband, liksom! Men så var de så sabla bra. Et problem! De tre første skivene var jo helt magiske.
Løsningen for en altfor image-bevisst kid, var å snike seg på konserter. Jeg var i Spektrum på begynnelsen av 90-tallet, med hanekam, langt framme sammen med hylende fjortiser, livredd for at noen kameraer skulle fange meg opp og sette bildet på trykk noe sted. Jeg hadde sagt til alle venner at jeg var hjemme hos mine foreldre.

Nå har jeg for lengst kommet ut av skapet som a-ha-fan. Så dem altså senest igjen i sommer, og håper ikke det var siste gang. Bandet må gjerne kjøre “avskjedskonserter” i et par tiår til for min del.

Åpningssporet er det aller beste, og setter en standard for resten av skiva som kanskje ikke alltid leves opp til. “I’m in” er en skikkelig A-ha-klassiker in spe. Regner denne som en selvsagt del av eventuelle Greatest Hits-show i framtiden.

Enkelte av låtene hadde kanskje passet bedre til f.eks. Sondre Lerche. Noe som jo betyr at de er skikkelig gode, bare ikke helt a-ha.

Men nå er jeg streng. Liker plata veldig godt, sånn i det store og hele. Mistenker også at den er av den typen skiver som vokser med tiden.

STRYPER: “THE FINAL BATTLE”

Da Stryper spilte på Rockefeller for noen år siden, dro kompis Bård og jeg til stedet med et ironisk glis om kjeftene våre. Han skulle anmelde konserten for Metal Hammer og jeg for Korsets Seier. Idet bandet gikk på scena, måtte vi tørke av oss glisene. For dette svingte jo som pokker!

Stryper er ikke akkurat noe jeg setter i spilleren sånn til vanlig. Men ut ifra hva Stryper er og kan prestere, må vel dette være deres sterkeste skive siden nettopp 80-tallet. Veit ikke hva blodfansen mener, men gjetter at de er rimelig fornøyde. For skiva kunne like godt hatt samme tittel som en av låtene: “Same Old Story” (og det mener jeg da i positiv forstand).

Riffene er umiskjennelig stryperske, vokalen holder fortsatt mål der oppe i de øvre registrene (noe som også var imponerende live). Melodiene sitter ganske umiddelbart på hjernen i all sin enkelhet (hey, melodiene som er enkle, altså, ikke hjernen!).

Tekstene er direkte og kompromissløse i kjent stil. Bandet som pleide å pælme ut bibler fra scena føler fortsatt ikke behov for å jåle seg til ved å komplisere evangelieformidlinga unødig. Jesus er the way, the truth, the life, straight in your face, take it or leave it. Her er det ikke mye rom for egen tolkning, som i tilfellet med Simple Minds. 🙂

Felles terningkast på alle tre skivene:

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Utvida lunsjpause: Luther-filmen fra 2003

Etter at jeg pliktskyldigst har kommet meg gjennom Luther-filmene fra 1953 og 1973 og 1983, er det nå tid for den virkelig gode Luther-filmen, den fra 2003.

Den ble i sin tid, da den var helt ny, satt opp som nattkino på Campmeeting på OKS. Dette var på den tiden nådebudskapet begynte å få skikkelig gjennomslag i enkelte av “trosmenighetene”, slik at Luther ble sett på med fornyet interesse i kretser som tidligere hadde følt (og fortsatt følte) behov av å distansere seg fra mye “lutherdom”.

*

HER kan du kjøpe e-bøker.

Blir du patron, får du fri tilgang til alle mine skriverier.

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Soul Children og binging

Denne helgen har Victoria deltatt på Soul Children-festival i Oslo Spektrum. Det hele kulminerte med en gudstjenestekonsert, åpen for alle, søndag ettermiddag, hvor – i tillegg til kidsa våre – artister som Samuel Ljungblad, Lin D, Maren Flotve Reme, Makosir og Blåsemafiaen bidro.

Det ble en fin opplevelse, og nå er en sliten og svært fornøyd jente (og pappaen hennes) tilbake på Ringvoll.

Soul Children er altså en regelrett bevegelse av lokale kor, som kommer sammen til store arrangementer innimellom. Victoria er med i avdeling Tomter.

Hele opplegget ble i sin tur startet av ildsjelen Ragnhild Hiis Ånestad. I 2001 dannet hun et lite lokalt kor, og resten er historie. En historie som beviser hva en brennende sjel på rett plass kan få til. Hvis man skal bruke store ord som “kall” om en persons livsvalg og retning, er det vel ingen tvil om at Ragnhild virkelig har levd i sitt.

Som pappa og Jesus-troende er jeg takknemlig for at det finnes sånne folk som henne. Som farger livene til mange mennesker og gjør livet kulere for kidsa våre. Når jeg vinner de 800 millionene i Eurojackpot en vakker dag, kan Soul Children vente seg et større bidrag!

*

Korlederne på Tomter har sørget for daglig Oslo-skyss, så i forkant av søndagens Spektrum-konsert har jeg jeg kun kjørt til og fra Tomter tidlig hver morgen og sent hver kveld.

Det innebar en helg med litt annen døgnrytme enn jeg vanligvis har i helgene.

Jeg var ganske sliten etter en uke med mange utfordringer i det praktiske. Det går framover med bunkene, men jeg er pokka nødt til å få meg en jobb ved siden av sporenstreks. Har derfor sendt ut diverse jobbsøknader, i håp om napp et eller annet sted. (Vet du om eventuelle jobboppdrag innen oversettelse, korrektur, språkvask eller lignende? david.aleskjar@gmail.com!)

Fordi hue trengte en liten pause fra alt kaos (eller rettere sagt: litt hjelp til å fortrenge kaos litt til), har jeg i helgen brukt uvanlig mye tid på noe jeg vanligvis bruker mindre tid på enn folk flest: NETFLIX-SERIER! 🙂

Har sett andre sesong av “BARBAREN”, som nettopp kom. Likte førstesesongen godt, så det var gøy å se en sesong til.

“Barbaren”, eller “Barbarians” om du vil, foregår på Jesu tid. Det dreier seg om kampene mellom romere og germanere. Det blir lagt inn visse historiske referanser (som f.eks. ranet av den romerske ørnen og striden i Teutoburgerskogen i første sesong). Men sånn i det store og hele er det snakk om fri fantasi; det er ingen historieleksjon vi får, men en fri fortelling med sann historie som bakteppe.

Et kult grep er at alle romere snakker latin og alle germanere snakker tysk. 6 episoder går fort unna.

Så er det en skikkelig cliffhanger-slutt på hele sesongen, da. Bare å håpe at det ikke tar to år før vi får fortsettelsen.

Videre har jeg sett de fire episodene av dokumentarserien “JENTA SOM FORSVANT FRA VATIKANSTATEN”. Skremmende og triste greier. Men veldig mange konspi-teorier på ett brett, hvorav de fleste avfeies, bortsett fra den som involverer Vatikanet og pedofili. I lys av alt som har kommet fram det siste tiåret, er den jo ikke direkte usannsynlig. Hvorfor ikke Vatikanet i det minste kan gi en kommentar, er merkelig. Samtidig føler jeg ikke alltid at dokumentarskapernes grep er helt redelige. Det blir store bilder av forholdsvis lite kjøtt (omtrent som i McDonald’s-reklamer). De fire episodene kunne med hell vært klipt ned til én.

Som om ikke det var nok, har jeg rukket noen Luther-filmer i helgen også! Både denne og denne! (Og kanskje en til før jeg legger meg.)

Og med firkanta øyne går jeg en ny uke i møte. Den skal i Jesu navn bli en fin en, come hell or high water. Ugabuga.

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Respekt er ikke synonymt med feighet

Det som følger er et utdrag fra “Okkult kirke?”

At ulike trosretninger kommer hverandre i møte, er selvsagt positivt. Samtidig er det noe stusslig over dagens «økumenikk». For den ender ofte opp i en slags feighet, hvor man blir livredd for å tråkke på religiøse liktær.

Jeg synes det evangeliet vi har fått betrodd fortjener mer enn som så.

Når vi opplever at evangeliet blir ilagt tillegg eller vanskeliggjort, må vi «kjettere» våge å stå opp for de enkle sannhetene. Continue reading

Hotell og krigsminner

Denne torsdagen gikk ferden opp til utfartsparkeringen ved Tverrsjøstallen. Planen var å sykle innover derfra med en lånt sykkel og ta en rekke kjentmannsposter.

Vel oppe fant jeg ut at jeg hadde glemt å pumpe opp dekkene på sykkelen på bensinstasjonen nede på Jevnaker. Framdekket var nesten flatt. Å kjøre helt ned og opp igjen fristet ikke, med tanke på både lommebok og turglede, så planene ble omgjort.

Fristelsen i denne delen av Marka, er at man kan kjøre bil langt innover. Flere kjentmannsposter kan i teorien bli rene drive-in-poster her oppe. Synes personlig at det skulle vært forbudt å kjøre lenger enn Tverrsjøstallen, og skulle ønske bommene her oppe ble hyppigere låst. Samtidig er det jo en reell fristelse, selv for naturvernere som meg, å børne langt innover i skogene uten å bruke en dråpe svette på det.

Sjela vant. Engelen på venstre skulder. I stedet for å stresse avgårde til en rekke poster, eller helt enkelt kjøre bil på kryss og tvers i området, bestemte jeg meg for å bruke god tid på to, og heller nyte dagen ved bruk av apostlenes hester.

Først dro jeg på hotell. Fikk en suite helt for meg selv, på selveste Bristol, hvor jeg nøt god drikke og mat.
Vel, for å forklare nærmere: Bristol, populært kalt Hotell Bristol, er en koie i skogen som står åpen hele året, til fri bruk for hvem som helst som måtte ønske.

Som kjentmannsboka poengterer, er rommet kanskje ikke så luksuriøst som rom på andre steder med samme navn, men så er overnatting til gjengjeld helt gratis.

Bristol befinner seg ved vannet Ølja, som denne dagen lå badet i trolsk tåke.

Jeg fyrte opp i grua og tilbrakte en fin stund på hotellsuiten.

Så gikk ferden mot Gjerdingen, ned til Sandbekkhytta (hvor en rekke jegere gjorde seg klare for jakt), og opp bakkene i retning Grønntjern…

… med fint myrlandskap på siden av veien.

Underveis var juletrærne allerede pakket inn, i spindelvev. Sommerfugl i spindelvev gir egentlig ikke smil på samme måte som sommerfugl i vinterland, selv om det er fint å se på.

Fant også en del blader som dette, og etter å ha sett på “Maktens ringer” i det siste, i likhet med majoriteten av den norske befolkning og den vestlige verden forøvrig, tenkte jeg at disse bladene kunne trengt litt av den livgivende greia langt nede i dvergenes fjell:

Jaja. Winter is coming. Men det er en annen serie …

Sørvest for Grønntjern, der de siste restene av skogsbilveien slutter, finnes slippstedet “Jan”.

Kjentmannsboka forteller: “23. februar 1945 var en av de store slippnettene i Oslomarka på tampen av krigen. 15 fly gikk på vingene med Krokskogen og Nordmarka som mål, de fleste fra flyplassen Great Donmow i Syd-England. (…) Det var to fly som skulle slippe lasten sin over dette slippstedet. Operasjonsnavnet var “Pommel 13″. Det ene flyet fant plassen og fikk sluppet lasten med 18 containere og tre pakker. Det andre flyet fikk ikke kontakt med slippgjengen og måtte returnere med lasten.”

Fortsatt ligger de rustne containerrestene på stedet.

Lot det være med disse to postene. Så får jeg se om jeg rekker poster i området rundt Gjerdingen før snøen faller. Ellers blir det til våren. Er ikke noen racer på ski, pluss at enkelte av postene jeg vil ta er typiske sommerposter i ulendt terreng.

17 down, 33 to go!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!

Dagene går

Ikke alle dager er like spennende å skrive om. I etterkant av Hellas-tur og Cure-konserter og ymist anna har det vært en del sånne.

Ensom “hjemmesoning” på Ringvoll. Smalahans og nullbudsjett.

Men tirsdag kveld jeg fikk jeg endelig mulighet til å dra til madammen. Med unntak av The Cure i Spektrum er det lenge siden vi har sett hverandre nå. Digg å være sammen igjen.

Disse dagene er tastaturhjernen min fortsatt på Patmos. Forsøker å få så mye stemning derfra som mulig ned på papiret (les: Word-dokumentet) mens farger, stemninger, lukter og vibber fortsatt ligger høyt oppe i sjela.

Onsdag skulle jeg ta en liten kjentmannspost igjen. Legens ordre, vøtt. Dro opp i Romerriksåsene. Målet var en gammel gruve. Sola strålte og naturen smilte. Kun stygge hogstfelt som atter en gang ødela en del av opplevelsen.


Engelstadvangen

Da jeg var rundt hundre meter fra posten, var det en elg der som ikke likte selskap. Den forsvant fort inn i tett skog og kratt hvor jeg ikke kunne se den, før den åpenbart stanset der inne. Den ble stående og true i det samme området jeg måtte gjennom for å komme til posten.

Jeg gidder ikke bråke med elger. Det er nemlig dumt. Har møtt på hissig elg i Vassfaret før, og episoden frister ikke til gjentakelse.

Denne elgen snøftet med såpass kraftig basslyd at han kunne lurt meg til å tro han var en bjørn dersom jeg hadde vært på Finnskogen. Jeg kan elgspråk, og oversatte replikken hans inne fra buskene ordrett: “PISS OFF, menneske, ellers …”

Så jeg lot elgen være i fred og snudde med uforrettet sak rent klippemessig sett. Får eventuelt klippe denne posten senere.

Dette er faktisk andre gang en elg hindrer klipping i kjentmannsboka. Forrige gang, som er en del år siden, skjedde det ironisk nok ved posten som het … Elgsbrenna, tror jeg det var.

Tidligere så jeg elg på annenhver skogstur, føler jeg. Nå skjer det én av tredve ganger. Så elgen var et kjærkomment syn, selv om den ikke var så vennlig.

Still 15 down, still 35 to go!

*

Kjøpe e-bøker?

Bli patron og få fri tilgang til alle mine skriverier?

Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!