På besøk hos Harald


Foto av foto på veggen i hytta. Vet ikke hvem som har tatt det opprinnelige bildet.

Etter krigen var det boligmangel i hovedstaden, og spesielt enslige slet med å skaffe seg bolig, siden familier ble prioritert.
En rekke folk flytta da rett og slett til skogs, hvor de lagde seg mer eller mindre provisoriske boliger.

En av dem var Harald Grande (1927-2017). Han ga opp det dyre rommet på det kristne pensjonatet han bodde på, og dro til Grefsenåsen, hvor også mange andre hadde bygd seg det som på folkemunne ble kalt “uteliggerhytter”.

På 1960-tallet rev og brant kommunen disse hyttene. Men Haralds hytte var såpass bortgjemt at de ikke la merke til den. Derfor ble den værende, og i dag er den vernet, som et minne om den spesielle situasjonen mange var i etter krigen. Stedet er en post i siste utgave av Kjentmannsboka.

Denne våte, men forholdsvis milde, novemberdagen var det tid for yours truly å finne den! Hue trengte å komme seg bort fra alt stresset på hjemmekontoret, og utsette det til kvelden isteden.

Parkerte ved Trollvannstua. Det var trollsk ved Trollvann i dag, tåka lå tjukt over hele området.


Kom meg så inn på blåstien og de umerkede stiene som går i området rundt og over Grefsenåsen. Hadde glemt selve kjentmannsboka, kartet og turbeskrivelsene, så måtte leke litt indianer og tenke: Hvor ville jeg ha søkt etter et ensomt tilfluktssted her oppe?

Litt stolt da jeg fulgte den store Manitus stille hvisken og gikk straka vegen rett til hytta, som om jeg skulle ha gått dit tusen ganger før.

På forhånd var jeg litt skeptisk, siden jeg har ekstrem høydeskrekk. Kjentmannsboka skriver blant annet: “Gå forsiktig, det er luftig, og et feiltrinn kan få store konsekvenser. Dette er ingen vintervei.” Men den høydeskrekken min er litt rar: Enten slår den kraftig inn for den minste ting, eller så uteblir den helt. Dette var en sånn type høyde hvor den uteble. Selv om man ikke bør gå her i mørket eller når det er issvuller.


(Beklager at mitt ødelagte og svært fuktige mobilkamera ikke yter stedet rettferdighet.)

Harald slet også med fobier. Han hadde mye angst og klaustrofobi, noe som også var grunnen til at han valgte et sted såpass langt fra sentrum. Han taklet ikke trikk eller tog, og gikk den lange veien opp og ned til Akers Mek, hvor han jobbet.

At han var litt for glad i alkoholen, var han også åpen om. Siden mange i vår egen tid også lever uten fast bolig på grunn av nettopp rus, la jeg igjen seks eksemplarer av boka “UTELIV” i Haralds bolig, med en lapp om at folk bare kan forsyne seg. Følte det var litt i Haralds “ånd”.
Så får jeg håpe de ikke blir fuktige og rå før noen eventuelt tar dem med. Og frykt ikke, skal tilbake hit etter vinteren, så om ingen har ønsket seg bøker, lover jeg å plukke dem med meg igjen. Vil ikke forsøple Haralds bolig!

(Hvis noen andre vil ha et eksemplar av Uteliv, så bare si ifra. Du betaler bare portoen. Boka og konvolutten is on the house.)

Skrev meg inn i gjesteboka på stedet:

Lot respektfullt skoa hans og alt det andre være i fred. Får holde at jeg har eneboeren Vassfår-Kåre sin pipe på bokhylla mi.

Vanligvis er det fast tradisjon å ta en Kvikklunsj når jeg ankommer kjentmannsposter. Denne gangen hadde jeg for en gangs skyld med meg en øl i stedet. Syntes nemlig Harald fortjente en respektfull skål!

Ifølge en app forbrant jeg 313 kalorier på veien til uteliggerhytta hans. Siden en øl inneholder 205 kalorier, var jeg 108 i pluss. Eller i minus, rettere sagt. Noe som jo er et pluss. Eller noe sånt.

Etterpå utforsket jeg Grefsenåsen videre, før det ble for mørkt til at det var forsvarlig å gå videre uten lykt.

Jeg elsker at Kjentmannsboka har med sånne poster som er godt bortgjemte tilholdssteder, enten vi snakker om huler hvor kriminelle skjulte seg for flere hundre år siden, eller mer moderne steder som Haralds bolig. Denne vil nok være en av favoritt-postene når alle i den nyeste boka er tatt, akkurat som Janshula var det i forrige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?