Over Oslo

Over Oslo var et nytt festival-bekjentskap for min del. Umiddelbart et meget hyggelig ett!

Beliggenheten er jo fantastisk. Jeg har vært flere ganger i områdene rundt Grefsenkollen, men da for å ta kjentmannsposter og oppsøke perler som Haralds bolig . Som konsertvenue funket stedet perfekt (selv om det kanskje er litt synd på skogens dyr som lurer på hva i svarte som skjer i nabolaget deres).

Når både A-ha og Simple Minds sto på plakaten samme dag, var 80-talleren i meg nødt til å ta turen. Simple Minds var faktisk et av de aller første bandene jeg ble skikkelig begeistret for. Simple Minds, The Waterboys, U2 og The Alarm var liksom det store firkløveret for meg som fjortis.
Og da A-ha kom inn i bildet, og jeg etter hvert hadde blitt en slags wannabe pønker, ble jeg skapfan. Husker jeg sa til kamerater at jeg skulle hjem til foreldra mine, før jeg så snek meg inn i Spektrum for å se dem, livredd for at noen av fotografene på stedet skulle ta et bilde av meg som ville havne i avisa. Image is important i den alderen.

I forkant av headlinerne, fikk vi to nydelige konserter av henholdsvis Darling West og Fay Wildhagen. Begge uttrykte takknemlighet for dagen og livet mellom låtene sine. En slik dag, med strålende sol og utsikt over hovedstaden, var det mange som hadde sett fram til etter noen år med utsettelser på grunn av et visst møkkavirus.
Artistenes glede var smittsom. Jeg føler på en stor takknemlighet sjæl for tiden, over selve livet og alle fantastiske mennesker. Vi er heldige, som vant over x antall sædceller og nå flyr rundt med en livgivende pumpe i brystet og får oppleve norsk sommer og musikk og glede.

Simple Minds var i storform, og kom inn to ganger for å spille mer – “We don’t wanna go home on this beautiful day!”. Setlista var festivalvennlig, og vi fikk hits som “Don’t you forget about me”, “Alive and kicking”, “Belfast child”, “Waterfront” og “Sanctify yourself”.

Så kom A-ha, da. Det var knyttet spenning i forkant til om de ville dukke opp, etter x antall sykdomsavlysninger den siste tiden.
Under åpningslåta “Sycamore Leaves” hørtes det hele greit ut, men det tok ikke mange låtene før man merket at herr Harket slet voldsomt med stemmen. Han trengte hjelp av bandkollegaer og publikum under flere låter. Men han kom seg da helskinnet igjennom fjorten hits til sist. Jeg ser at Nettavisen har en slakt og kaller opplevelsen “trist”. Mange publikummere var nok også skuffet.

For min del tenker jeg slik: Alle visste på forhånd at han slet med stemmen. Ville de da heller at han skulle avlyst? Jeg er takknemlig for at fyren kom seg på scenen og gjorde en så hederlig innsats som mulig. For å være ærlig, syntes jeg også enkelte av låtene kledde at man la dem litt ned. Mortens mørkere stemme var kledelig, den også. Selv om falsetten er hans varemerke, ville nok rocke-Morten med mørk og hes stemme også nådd langt.

Etter hva jeg har forstått, stiller A-ha på scenen i kveld også. Det synes jeg i så fall er en klok avgjørelse. Alle veit hva som ligger i kortene, at det vil bli litt amputert. Men bedre å få en 70 % fullverdig konsert enn ingenting i det hele tatt!

Jeg koste meg under hele A-ha-seansen, jeg. En fin avslutning på en perfekt dag.

Dere som skal dit i dag: Kos dere! Senk forventningene til siste band en smule, og vit at vokalisten faktisk trosser egen sykdom for å gi dere en konsert, så vil også den konserten bli en god opplevelse!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?