Østmarka-turer 2017-2020

Jeg elsker Østmarka. Her er referat fra noen turer jeg har tatt de siste tre årene. (Rydder litt i bloggen, og samler x antall innlegg i dette ene og laaaange …)

Turene var inspirert av tre ulike utgaver av Skiforeningens kjentmannsbøker, som anbefales på det aller varmeste for alle turglade mennesker i Oslo og omegn. (Nummer på posten/bokutgave står i parentes for hvert sted.)

*

5. juni, 2017: DØLERUDBAKKEN, I ENDEN AV “SLETTA” PÅ DEN GAMLE SKIBAKKEN (46/2016)

Siden værvarselet sa at dette ble den eneste soldagen hele uka, tok jeg en utvidet lunsjpause og en kjapp skogstur.

Jeg kjørte til parkeringen ved Grønmo. Husker Grønmo søppelfylling fra den gang jeg var ung, da var den en haug av søppel som stinket helt ut på hovedveien. Som 19-åring gikk jeg tur med min bestefar Ole tvers gjennom Østmarka, fra Lindeberg til Enebakk. På et tidspunkt underveis var det liten tvil om at vi befant oss i nærheten av Grønmo og at vindretningen ikke var på vårt lag!
Nå er Grønmo avfallsplass et sted hvor det ikke lukter noen ting. Og kjører man rett forbi og videre inn mot skogen, kommer man til en stor utfartsparkering som ble mitt utgangspunkt denne dagen.

Jeg skulle bare et kort stykke innover. Først 2 km skogsbilvei inn til det lille tjernet Sølvdobla …

IMG_2258

… og deretter langs kronglete blåsti 1 kilometer inn mot Dølerud. Langs hele stien var det tett-i-tett med blåbærlyng, så her kan det sikkert være lurt å ta en tur på rett tidspunkt (selv om man sikkert er i konkurranse med halve Klemetsruds befolkning om disse bæra).

blåbær

Selve plassen Dølerud spilte en viktig rolle under krigen, da den var et samlingssted for flyktninger som ventet på grenselos. Mange flyktninger overnattet på låven, i påvente av følge til Sverige. I dag er det bare rester av grunnmuren tilbake. På stedet finner vi derimot en splitter ny Turistforeningshytte, åpnet i 2015.

Men det var ikke denne hytta som var målet for turen, men derimot de gjengrodde restene av en hoppbakke like i forkant av hytta – Dølerudbakken. Den sto ferdig i 1933, men ble ikke brukt i mer enn litt over et tiår. Bakkerekorden ble 48 meter …

Jeg trodde jeg sto på toppen av bakken da jeg klipte kjentmannsposten, men forstod etterhvert at den store steinfyllingen var motbakken, der farten ble bremset. Selve hoppbakken er mer eller mindre gjengrodd av kratt og busker, og bunnen av bakken er en blaut liten myr.

hoppbakke

bakke2

Selv om restene av den tidligere hoppbakken ligger rett ved skogsstien, er dette et sted mange sannsynligvis går rett forbi dersom de ikke veit om det. Så nok en gang takk til KM-heftet, som peker på skjulte skatter i skogen.

Så ble det full fart tilbake til kontoret, hvor jeg akkurat rakk å bli ferdig med språkvask-oppdraget før sola mente at det hadde blitt tirsdag morgen.

*

11. juni, 2017: MILORGHULA VED ÅMOTDAMMEN (42/2016)

Det ble en ganske våt tur denne søndagen, men det er jo bare deilig å dusje mens man svetter.

Jeg parkerte ved Skihytta på Fjellhamar. Derfra gikk det tre stier i retning målet, men det gode rådet fra forumet til Kjentmannsmerkets venner var å ta den i midten. Lions hadde merket en lilla løype innover, og den var heldigvis tydelig merket. Området har et virvar av mindre stier, så uten en slik merking kunne man nok fort gått seg vill.

På grunn av regn og et til tider kupert terreng (det går opp og ned her i livet – og spesielt når det foregår i Østmarka), var det ganske glatt. Etter å ha gått på trynet to ganger og fått noen blåmerker, innså jeg at dette ikke var dagen for å sette kilometerrekord. I underkant av sju kilometer (fram og tilbake), tok over to timer.

Etter 3100 meter, kommer man til en liten rasteplass med utsikt over Åmotdammen, Da er man bare noen få hundre meter fra målet.

rasteplass

Stien går snart nedover, og når stien deler seg i to, rett etter noen klopper over en dam, skal man avvike fra Lions-ruta og ta til høyre ned mot vannet. Her finnes det også et skilt mellom trærne:

skilt

Hold deretter høyre og kikk oppover mot skråningen, så får du snart se hula:

hula

hula2

*

14. juni, 2017: SKULLERUDSETER (43/2016)

Etter en natt preget av skriving og insomnia, vurderte jeg egentlig å tilbringe deler av dagen i senga. Men var såpass våken at eg visste søvn ville bli nytteløst, og tenkte derfor at en skogstur ville funke bra. Bestemte meg for å ta en kjentmannspost som var direkte relatert til manuset “Apasjer” (som jeg fortsatt jobber med), siden ferden gikk forbi Mariholtet, som hovedpersonen Georg også er innom.

Parkerte ved Ellingsrud, og bega meg i vei på skogsbilveien forbi bommen …

bom

Oppga det hemmelige passordet til trollet som vokter inngangsporten til denne delen av Marka …

troll
troll2

Hva det hemmelige passordet er? Det får du finne ut selv! (Men det er faktisk det samme passordet som mine patroner har fått, bare så du vet det!)

På vei til Mariholtet går man langs det som kalles Fri-Elvåga, altså den delen av Nord-Elvåga som ikke er drikkevann. I den nederste delen av vannet drev beverne med en voldsom utbygging, tydeligvis uanfektet av alle mennesker som gikk rett forbi husene deres hele tiden …

bever

Etterhvert kom en bil kjørende. Fristelsen ble for stor, jeg stakk ut tommelen og fikk haik. Sjåføren jobbet med demningen inne ved drikkevannskilden, og kjørte meg dermed dit hvor veien stopper. Litt juks må være lov på tur …

Jeg gikk over demningen …

demning

Og mens jeg inntil nå hadde sett mange mennesker på tur til Mariholtet, fikk jeg herfra og inn gå helt i fred. Ikke ett menneske å se. Fulgte blåmerket løype innover i retning Halsjøen, i typisk Østmark-terreng, som går opp og ned, opp og ned.

Skremte opp en storfugl på veien, og fikk dessuten en samtale med en elg. Denne elgen var ikke så mottakelig for evangeliet mitt, ville helst bare tygge på busker i fred. Og da jeg endelig fikk dratt opp mobilen for å ta bilde, forsvant elgen raskt bort i de samme buskene. Stjernenykker, ass!
Jaja, dere som ikke er danske har vel uansett sett elger før, så et mobilfoto ville ikke akkurat fått National Geographic til å hive seg på tråden for å få tak i meg. Og enkelte er så opptatt av å forevige sine opplevelser at de fullstendig går glipp av dem mens de skjer …

skog

Når jeg går i skogen og holder et visst tempo, pleier jeg ofte å nynne lavt på en og samme melodi hele turen. En slags meditasjon som får meg til å trosse min dårlige kondis. Slike skogsturer er jo egentlig ideelle for litt åndelig påfyll, så jeg skulle ønske det var noen bønner eller lovsanger jeg mumlet/nynnet. Men neida, de siste turene har det utelukkende vært snakk om idiotiske låter eller barnesanger som jeg har fått på hjernen. Og jeg har gjerne nynnet på dem i lang tid før jeg i det hele tatt blir klar over at jeg går og nynner på dem. Det har gått i alt fra Marcus og Martinus til håpløse barneskole-versjoner av Kongesangen (“Gud sign vår konge god, steng Hitler inn på do”, osv.). Og i dag fikk jeg selveste Herreys på hjernen. Hjelp!

Kanskje like greit at det ikke var noen andre i dette området av skogen …

IMG_2381

sko

Diggi-loo diggi-ley, ingen tittar på mig, där jag går i mina svarta skoooor!

Etterhvert nådde jeg kjentmannsposten, nemlig de gamle tuftene fra Skullerud seter. Et fint lite sted midt i skogen …

skulerud
skulerud2
skulerud3
skulerud4

Så gikk jeg samme vei tilbake til Nord-Elvåga, og der besøkte jeg altså Mariholtet. Et meget hyggelig sted, drevet av meget hyggelige folk. Tilbrakte to timer her med litt korrekturlesing i solsteiken. Det vil si, et kvarter av de timene var det torden og svarte skyer, så da trakk jeg inn. Men etter et kvarter var det steikende sol og skyfri himmel igjen. Norge byr på variasjon, det skal være sikkert.

mariholtet

Til sist gikk ferden de litt over 4 kilometerne tilbake til parkeringsplassen (uten haik denne gangen, får være grenser for unnasluntring) (rettere sagt: det var ingen biler å haike med, så jeg slapp å ta stilling til en slik fristelse).

Det var vakkert på Ellingsrud den dagen …

idyll

På veien oppdaget jeg et politisk budskap:

budslap

Disse gutta tok oppfordringen om å “go tell it on the mountain” helt bokstavelig.

Men jeg er helt enig med dem. Vi vil ha fred og frihet – ikke diktatur. Seffern bjeffern.

*

23. juni, 2017: BORKEDAMMEN NORD I SØNDRE KROKVANNET (45/2016)

Ahh, for en høydare av en dag! Kjentmannsboka fikk meg denne gangen ut i Østmarksterreng jeg ikke hadde vært borti før, og det var en opptur å utforske ukjente deler av Østmarka.

Håndtverkere holdt på i huset, og selv om jeg forsøkte å jobbe i alt bråket, innså jeg fort at det ikke ville bli noen konstruktiv bruk av dagen. Dermed: Nok en unnskyldning for kjentmannnstur! Jippi!

Jeg parkerte ved Bysetermåsan i Enebakk, som nesten må kunne kalles “rett borti høgget” for der jeg bor, selv om alt er relativt. Deretter gikk jeg skogsbilveien de 3,5 kilometerne inn til Vangen, en av de flotteste markastuene vi har, og et nytt bekjentskap for meg.

Satte meg i solsteiken utenfor med en vaffel og kaffe, mens jeg planla den videre ruta. Ut i fra kartet så det ut til at den lengste ruta sannsynligvis var den enkleste. Men jeg var hypp på en rundtur, og ville derfor prøve begge: Enklest og lengst til posten, vanskeligst og kortest tilbake igjen.

Fra Vangen tok jeg blåsti til Røyrivannskoia. Perfekt sti! Jeg har alltid likt Østmarka bedre enn Nordmarka, selv om jeg også liker sistnevnte veldig godt. Østmarka byr på mer variert og spennende terreng, og det går hele tiden opp og ned, opp og ned. Det er ikke mange flate partier.

Det var ganske mange ute på tur denne lørdagen. Fra Vangen til Røyrivannskoia er det 4,3 kilometer, og på denne distansen sa jeg hei til rundt 25 personer. Det må være ny rekord.

Underveis passerte jeg det vakre Tonevann:

Og stigningen opp Tonekollen krevde såpass mye av en gammel kontorstolgris, at jeg måtte slå en vits om at “kondis er noe dritt” til folka som kom gående nedover i motsatt retning, for jeg så at de stusset over pesinga mi. Sannsynligvis var jeg også ildrød i trynet, men det er bare fordi jeg egentlig er indianer, sånn innerst inne i sjela, lizzom. Ugh!

Ved Røyrivannskoia hadde et turfølge slått seg til for helgen, og det så ut som de nøt livet.




Her kan du også få låne kano, og det er det som ville vært det naturlige valget som fremkomstmiddel på ferden videre. For Røyrivann ligger i Losbyvassdraget, hvor Losby Gods i gamle dager drev fløting. Du kan padle deg tvers gjennom Østmarka fra Losby, her er det vann på vann på vann. Kjentmannsboka oppfordrer da også til å ta posten via kano, eventuelt skøyter om vinteren.
Men selv tenkte jeg å ta den på den vanskelige måten: Ved å gå på umerkede stier langs vannene.

Kjentmannsboka opplyser om at stiene er “tildels meget krevende”. Det stemmer. Dette er ikke akkurat velpreparerte “turstier”. Samtidig er stien tydelig hele veien, selv om du må klatre litt noen ganger. Den følger vannkanten langs alle vannene. Der hvor det er klippefremspring eller lignende ved vannet, går stien så langt ut på kanten at vi med ekstrem høydeskrekk må velge å gå ut av stien og “bushe” noen meter lenger inn i terrenget.





Røyrivann. Nordre Krokvannet. Tappenbergvann. Midtre Krokvann. Og så: Søndre Krokvann, med kjentmannsposten i nordenden. (Beklager de uskarpe bildene.)


Og da jeg spiser den obligatoriske kvikklunsjen, føler jeg at jeg har unnagjort en ganske så hederlig tur. Jeg er i grunnen klar for å kalle det en dag. Men innser jo kjapt at jeg er in the middle of nowhere, og at det fortsatt venter en strevsom sisteøkt.
Jeg kan nå velge å gå samme vei tilbake igjen, og dermed være nøyaktig halvveis, eller følge planen om å ta en rundtur via villere områder uten blåstier.

Jeg velger det siste, selv om jeg ser på kartet at det innebærer en del myrer (uten gummistøvler). Fra posten går jeg til Midtre Kytetjern. Med det beveger jeg meg inn i Østmarka Naturreservat. Kartet opplyser ikke om noen sti her, men jeg ser at dersom jeg bare får kommet meg rundt vannet, vil jeg etterhvert støte på en rødmerket skiløype. Jeg kommer meg rundt den nordre enden, men en bergvegg fører stien opp i terrenget. Så er jeg snart ved Nordre Kytetjern, og innser da at jeg er helt på villspor.

Så må jeg gå tilbake igjen til det midtre tjernet og forsøke å gå rundt sørenden isteden.
Det funker bra. Selv om det ikke er noen sti på kartet, er det likefullt en sti, og etter at jeg har kommet meg rundt den sørlige odden, går det oppover i terrenget, over en myr – og vips: Rødmerke på et tre!

Så følger jeg rødmerkingen. Jeg skjønner fort at dette ikke er en sommersti, men det var jeg forberedt på. Det er flere myrer, trefall som gjør stien ufremkommelig, tett buskas +++. Her behøver jeg ikke slå noen vitser om at kondis er noe dritt, for her vil pesende og svettdryppende meg garantert ikke møte på en eneste kjeft.
Det dere ser på bildet under, er faktisk deler av “stien” rett fram:

Etter en lang og strabasiøs ferd på en sti som ikke akkurat er E6, kommer jeg endelig ned til Luttjern og blåmerket løype. Oh joy! Herfra er det merket helt tilbake til Vangen, og det siste partiet er på samme blåsti som jeg tok tidligere på dagen – den enkle.

Hadde jeg visst hvor vanskelig tilbaketuren skulle bli, hadde jeg nok valgt å gå samme vei tilbake igjen fra posten. Men nettopp derfor er jeg glad jeg ikke visste det, for nå fikk jeg sett områder jeg ellers aldri ville ha sett – skikkelig villmark, midt i Østmarka.

Hvor langt gikk jeg egentlig? En ting er luftlinje, men når man følger slike stier langs vann, er det jo kriker og kroker så det holder. Overdriver jeg hvis jeg sier at jeg gikk litt over tre mil? Tror egentlig ikke det. Men brukte ikke noen apper eller GPS.

Dette ble en av mine favoritter blant kjentmannspostene i den boka. Selv om diverse insekter hadde et festmåltid på armen min gjennom vegetasjonen på siste etappe:

Da jeg kom hjem, gikk Hamsun-filmen “Victoria” på NRK. En passende avslutning på en dag jeg vil huske lenge.

*

25. juni, 2017: CUDRIOSTEINEN, VESTSIDEN AV SVARTKULP (44/2016)

På en slik solskinnsdag ville det vært en hån mot den store Manitu å ikke leke indianer. Jeg fikk med meg nabo/kompis Jan Banan Heisekran på skogstur.

Vangen ble utgangspunkt også for denne turen, men i dag ble det ikke stien mot Røyrivannskoia (som på den strabasiøse turen to dager i forveien), men blåstien i retning Mariholtet.

På denne turen var det null stress å orientere seg, blåstien førte rett fra Vangen og til målet, som var Cudriosteinen på vestsiden av Svarttjern.

Østmarka viste seg fra sin aller beste side, og det var et deilig terreng å gå i. Først passerte vi Steinsjøen, som hadde noen helt perfekte teltplasser langs vannet, som det kan være verdt å utforske senere.

Ferden gikk videre forbi Gjeviksputten og Vælsputten, to små fine tjern omgitt av myrete områder. Luksusen med å gå på en så tydelig blåsti som dette, er at det er solide klopper over alle myrer, så her går man tørrskodd over.

Så kom vi opp til Cudriosteinen, som har sitt navn fra Karen Cudrio (1716-1797), som i sin tid eide store deler av Østmarka. Hun brukte denne steinen som et hvilested på sine mange ferder i området. Den flate toppen gjorde steinen til en fin “kontorpult”, kan Kjentmannsboka fortelle. Her ble det planlagt ferder med kart og skisser, og det ble foretatt oppgjør – timelister ble lagt fram og penger lagt på “bordet”, altså denne steinen.


Denne delen av Østmarka er kjent for sine ulveobservasjoner de siste årene. På Enebakk-siden er det mange bekreftede funn av ulvebæsj. Store deler av turen hvisker vi og lager minst mulig lyd i håp om å få øye på den. Det er selvsagt et fåfengt håp, men uten håp forgår mennesket.
Området er også kjent for sin gaupebestand, og vi kom over et viltkamera som er der for å overvåke nettopp den. De som går gjennom bildene, vil få se noen snåle grimaser fra noen tobeinte også.

På veien tilbake tok vi en lengre rast ved Steinsvann. For et sted.

(Alle bilder fra denne turen er forøvrig tatt av Jan Luneborg, med unntak av det øverste. Det gjelder på alle turer vi tar sammen: Han er fotografen, siden han stiller i en egen klasse i forhold til meg.)

*

19. september, 2017: “ET NYTT OBJEKT” – ET APROPOS TIL ANDERSRUD KIÆRRINGEN (48/2016)

I tider hvor stresset banker på døra og ting ikke er helt på glid, står Moder Natur alltid klar til å massere, lindre og roe ned sjelen.

Så, midt på dagen ditsja jeg kontoret til fordel for Østmarka. Nabo/kompis Jan Banan Heisekran ble med også denne gang, han hadde også rukket å bli bitt av kjentmannspost-basillen på dette tidspunktet.
Vi kjørte til Bysetermåsan, og gikk derfra noen kilometer inn i Rausjø skog, til en diger vippestein/grensestein. Den ligger på østsiden av rødløypa mellom Bysetermåsan og Grusbakken.
Er dette den grensesteinen som i sin tid ble kalt Andersrud Kiærringen, som skulle skille Rausjø skog og Vik skog? Derom strides de lærde. Men det er meget mulig.

En fin liten tur på tilsammen to timer – en slags utvidet lunsjpause som gjorde godt.

På ferden skremte vi opp en diger ugle. Mer lydløse vingeslag har jeg ikke hørt. Nettopp fordi jeg ikke hørte dem. Som et vesen fra et eventyr svevde den avgårde rett foran oss. Vakker skapning!

*

30. januar, 2020: “DER OSLO SKIKLUB HADDE SIN HYTTE” (44/2018)

Denne dagen var som skapt for å ta kjentmannsposter. I tillegg hadde min kjæreste Åse Dawn lyst og mulighet til å være med, så bedre kunne det ikke bli.

Vi parkerte ved Skullerudstua utfartsparkering, trasket opp til Rustadsaga og videre innover forbi Kattisa ved Nøklevann, hvor det en gang i tiden var liv og røre …

… videre innover og opp bakkene mot Høyås, hvor det like etter det øverste punktet går en sti inn til venstre og til dagens første post, som var stedet hvor gamle Oslo Skiklub hadde hytta si. Den ble innviet 1931 og revet i 1941 (da Elvåga ble drikkevannskilde). I området finnes også restene av den gamle Oslobakken, en mindre hoppbakke som gutta boys holdt renn i.

30. januar, 2020: “GULLSMEDGRANA, OSLO KOMMUNES HØYESTE TRE” (43/2018)

Så gikk ferden videre inn til Gullsmeden, hvor det i dag er fint lite tilbake av den store plassen som fantes på stedet i hine hårde …

Neste post på programmet var Oslos høyeste tre. Det befinner seg sammen med en rekke andre høye trær helt nede ved vannkanten ved Elvåga, og vi visste at det skulle gå en sti dit fra området rundt Gullsmeden.

Men vi kåla en del før vi endelig fant den. På forumet til Kjentmannsmerkets venner er det alltid råd og tips å hente fra andre turglade, men her inne var det seff ikke dekning. Men jeg husket et bilde som var postet der inne, som viste starten på den magiske stien. Problemet var bare at det på vinterstid ikke var så lett å kjenne igjen stedet.

Men vi fant det, og stien førte oss helt ned til treet – som er 47 meter høyt. Der nede ble vi trekosere, vi også.

På dette stedet begynte jeg å tenke på en låt fra den aller første U2-skiva:

Så gikk vi tilbake til Rustadsaga for en velfortjent matbit. Disse markastuene er skikkelig fine, synes jeg. Synd ikke flere av dem har overnattingstilbud, for dette kunne vært fine skrivestuer innimellom.

Tok noen fine bilder av verdens vakreste som spiser rundstykke med brunost, men de får jeg ikke lov å vise, så dere får klare dere med bilde av et tomt rom! 🙂

Etter måltidet dro vi ned til parkeringen, og jeg kjørte Vakrevesenet til Olavsgård, hvor hun hadde parkert bilen sin. Hun måtte rekke hjem før barna kom fra skolen.

Men selv var jeg uten kid den uka, og kunne jobbe på kveld/natt istedenfor dag, så jeg var litt sugen på én post til, når jeg først var i traktene.

30. januar, 2020: “DEN STORE SARABRÅTBAKKEN” (42/2018)

Så jeg parkerte ved Skullerudstua nok en gang, trasket atter oppover bakkene (ganske mye kjipere å gå der uten hun vakre ved siden av meg, men …), opp til Kattisa, hvor jeg like etter tok av fra veien mot Gullsmeden og valgte skogsbilveien som går langs østsiden av Nøklevann.

Den førte fram til krysset ved Sarabråten, og etter å ha gått under hundre meter i retning Mariholtet, kom jeg til det boka beskriver som “to master som står tett inntil hverandre”.
Derfra gikk det en bratt sti opp til posten, som er restene av en gammel hoppbakke.

Sett fra veien er det ikke mye som minner om at det en gang var hoppbakke på stedet:

Men når man trasker oppover, finner man først noen bolter i fjellet etter cirka 60 meter, og deretter en steinhaug som visstnok skal være rester av plattformen hvor stildommerne sto.

Selve posten er der hvor man antar at hoppkanten befant seg. Sarabråtbakken ble åpnet i 1919, med 288 deltakere. Året etter ble bakkerekorden 40,5 meter. Hopprennene her var en årlig begivenhet helt fram til 1928 (og ved åpningen skal publikumstallet ha vært hele 4000!).

Så var det å komme seg tilbake til parkeringen før det ble mørkt. Tilbake ved bilen kunne en app fortelle meg at jeg hadde gått 2,3 mil, fordelt på 29718 skritt, og forbrent 1199 kalorier.

Det siste er nok ikke så viktig, for om ikke maten og vaffelen på Rustadsaga gjorde susen, så fant jeg ut følgende da jeg kom hjem: Etter en så aktiv dag i Marka, fortjente jeg å få litt av det nye viruset alle snakker om, jeg også (jada, dette er gammelmannshumor, jeg veit):

*

26. februar, 2020: MARIKOLLSLOTTET (41/2018)

Det er postene langt utenfor allfarvei som utgjør indrefileten i Kjentmannsboka. Men innimellom kan det jo være greit med noen kjappe poster også. På veien til Åse Dawn i Nannestad tok jeg en liten avstikker. Etter å ha kjørt gjennom lillestrømtunnelen og til høyre, dro jeg opp til parkeringen i bunnen av alpinbakken Marikollen, hvor de drev heftig på med snøkanoner i den snøbare bakken (optimister, som nektet å innse at denne sesongen var kjørt for lengst!).

Helt til venstre for alpinanlegget, ved restene av den gamle hoppbakken, går en blåsti oppover mot Marikollslottet.

Forøvrig morsomt å se at innbitte korrekturlesere hadde vært på tur, siden de hadde klussa ut “en” i Marikollenslottet, noe som er helt korrekt – det heter bare Marikollslottet. Fint å se at likesinnede/arbeidskollegaer med rødpenn også går turer, og at heller ikke de alltid klarer å ta seg fri. 🙂


Det gikk bratt oppover, og her kan man få puls hvis man holder et visst tempo, selv om bakken ikke er særlig lang.

Vel oppe var utsikten formidabel (i motsetning til min kondis).




Nedover gikk jeg litt for kjapt i de bratte bakkene, og rakk å registrere at foten min hang seg fast i en rot eller noe, at den fikk en helt obskur vinkel og så helt forkrøpla ut idet jeg tryna, og i mitt stille sinn var det som om jeg hørte lyden KNEKK, mens tankene deppet over alle turene den nærmeste tiden som nå måtte avlyses. Skjebnens ironi, at dette skulle skje på en av de enkle iforbifarten-postene, rakk jeg også å tenke.
Men neida, ikke et eneste smertestikk ble sendt til hjernebarken, noe som virket helt mirakuløst med tanke på fotens vinkel. Og så fort jeg kom meg opp, var alt ved det normale.
Wow. Enten var det griseflaks eller tre engler som svøpte et eller annet rundt foten min i fallet (ja, jeg har størrelse 45, og det krever visst beskyttelse minst tre engler ifølge apokryfe skrifter som bare jeg har lest). Uansett: Det der kunne gått mye verre. Nå gikk det ikke engang litt ille. Johooo!

*

25. mars, 2020: MYRSÆTRA (48/2018)

Det blåste en del denne onsdagen, men sola sniktittet til tider fram mellom skyene, slik at det var en del varmere enn de foregående dagene.
En perfekt dag for å dra på spøkelsessafari.

Jeg startet ved Streifinn (ved slalombakken i Flateby, Enebakk). Der fulgte jeg skogsbilvei fram til der den aktuelle blåløypa krysset veien. Blåstien jeg skulle følge nå, var en del av Flyktningeruta fra 2. verdenskrig. Kult å gå på historisk grunn.

Men denne delen av Østmarka er kupert. Skikkelig kupert til tider.


Men hjelpende hender har lagt ut tau å holde i enkelte steder:

I tillegg til at Østmarka-ulven trives i dette området, er det jo også gaupetrakter. Jeg går så stille som mulig på slike turer alene, i håp om å få glimt av rovdyr. Men selvsagt fikk jeg ikke det. Kan jo ikke være like heldig hver gang. Men kanskje gaupa eller ulven så meg?

Eneste spor av dyr, var en del elgemøkk. Og eneste lydene som innimellom fikk meg til å skvette, var trær som klagde over ryggen i vinden. Det var ganske mye trefall i skogen nå, og enkelte trær gikk jeg fort forbi, for det er nok ikke lenge før de kneler på samme måte som sine naboer. Da har du ikke lyst til å stå rett under.

Jeg gikk en berg-og-dal-bane med tre opp og tre ned (over Vestre Grasås, Holtoppsætra og Pipåsen (?)), før jeg til sist kom inn i naturreservatet og ned til Bøletjernets sørende, hvor jeg kunne gå videre ned langs den ville dalen fram til posten.

Myrsætra var en av de mest ensomme husmannsplassene i Østmarka. På 1800-tallet bodde Eli Marie Hansdatter på stedet, populært kalt “Troll-Eli” fordi hun angivelig hadde overnaturlige evner. Den siste familien som bodde her, flyttet ut i 1920.
I dag er det bare rester av en grunnmur tilbake på plassen.

Det er en rekke mystiske sagn knyttet til stedet, og mørke og underjordiske makter skal visst ifølge enkelte fortsatt være i virksomhet her. De merket jeg ikke så mye til, enda jeg tilbød dem litt av min obligatoriske kvikklunsj etter å ha fått klippet mitt i Kjentmannsboka.

Så ble det samme vei tilbake og ny berg-og-dal-bane, avbrutt av flate partier med myrer og klopper. Det var fint i skogen denne dagen. Våren var kommet, men snøen tviholdt på noen få utvalgte steder, og det var litt glatt her og der.

Tok det ganske pent i visse partier, for var skikkelig mo i knæra, og hadde ikke lyst til å gå på snørra og brekke bein så langt unna folk og uten mobildekning.

Ja, apropos folk, så skjønner jeg meg ikke alltid på dem. Som jeg nylig skrev i et innlegg, er det mange som bruker Marka for tiden. Det er jo kjempeflott, men hvorfor skal alle på død og liv (bokstavelig talt for noen) trenge seg sammen på de samme få kvadratkilometerne når Marka er så stor?
Det er meningsløst og uansvarlig å gå i noe som ligner kø fra de mest populære utfartsstedene. Du skal nemlig ikke særlig langt unna disse før du plutselig har hele Marka for deg selv.

Den dagen gikk jeg 1,6 mil uten å se ett eneste menneske.

Beina mine takler vanligvis langt heftigere distanser enn som så. Men da jeg ankom bilen etter turen, var jeg helt ferdig. Riktignok gikk deler av disse 16 kilometerne i tidvis i bratt terreng, men likevel: For en fjellgeit som yours truly er jo dette vanligvis peanøtter (flekse, flekse). Så støl som jeg var der og da, var det lenge siden jeg var.
Vel, kondis og styrke er åpenbart ferskvare.

Forresten, vi må ta en tidsmaskin litt tilbake i tid, for denne turen gikk i kjent terreng. Fram til Bøletjernets sørende var den nemlig identisk med en tur Jan og jeg tok i 2017:

28. august, 2017: KÅTERUDMÅSAN, SLIPPLASS I ØSTMARKA (47/2014)

Fra Bølertjernets sørende går en sti opp til Kåterudmåsan, som var slipplass under 2. verdenskrig. Her foregikk de siste flyslippene i hele Oslomarka. Myra er ikke navngitt på Østmarka-kartet, men du finner et skilt på en stake som forteller at du er på rett sted. Her ble totalt 26 kontainere og 4 pakker med våpen og annet utstyr droppet. Milorg-folk som fulgte med radio, visste at de skulle opp hit når de fikk meldingen Spedbarnet går på skøyter.

Takket være noen GPS-koordinater på nett, fant vi ikke bare myra, men også restene av to av kontainerne som ble sluppet.
På denne turen fikk vi også en fin konsert av en hauk. Den kjørte samme låta på repeat ganske lenge, men det var en fin låt, så en extended remixed version var absolutt ikke å forakte.
Finner ikke bildene fra selve slipplassen her og nå, men under er et vann vi passerte, samt en av kontainerne vi fant:


*

26. mars, 2020: NORDØST FOR SØNDRE KYTETJERN (47/2018)

Turen til Myrsætra ga skikkelig mersmak, så da ble det tur dagen etter også.

Elsker begynnelsen av våren, og elsker Østmarka. I hver kjentmannsbok er det postene på Krokskogen og Østmarka som utgjør favorittene. For all del, jeg er veldig glad i Nordmarka og de andre markene også, men Østmarka – og spesielt inne i naturreservatet – føles så mye villere. Her er det liksom mer Alaska, mens deler av Nordmarka innimellom føles som et helsestudio (nå overdriver jeg selvsagt begge veier, men det er uansett forsvinnende få sykkelfantom i glorete dresser i Østmarka).

Anyway, dette var også enda en øde Østmarka-post, og blir i kjentmannsboka beskrevet som “krevende, med kronglete stier og beliggenhet et godt stykke fra innfallsportene”. Perfekt, helt etter min smak. Skulle egentlig ønske alle postene var slike, for det er de som gir best minner, ikke “drive-in”-postene.

Jeg kjørte til utfartsparkeringen ved Bysetermåsan (er så UENDELIG TAKKNEMLIG til Marit som har lånt meg bil denne våren!!! Alt hadde vært så utrolig annerledes i livet mitt om det ikke hadde vært for hennes godhet alle disse månedene!).
Derfra gikk jeg skogsbilveien inn til Raudsjøen (et område som dessverre er ødelagt av litt for mange hytter) …

… hvor jeg også oppdaget et skilt som vakte min interesse, siden Dietrichson er gammelt familienavn fra morssiden (hm, dette må jeg sjekke nærmere) …

… og derfra gikk jeg det korte stykket til turistforeningshytta Øvresaga. Som kjent er alle sånne hytter stengt på grunn av et møkkavirus (som dog har sine positive sider).

Satte meg på bålplassen utenfor og tok en god pause i den strålende sola. Det var gult skogbrann-varsel i disse dager, og derfor ville jeg ikke brenne bål inne ved selve posten, men valgte denne svært trygge bålplassen til Øvresaga i stedet.
Værmeldinga hadde også vist at det kun ville bli én time med strålende sol, så jeg nøt en times lang rast.

Fikk selskap av en frosk. Det var egentlig ganske snålt, for frosker er vanligvis ganske nervøse. Men denne hoppet helt fram til meg, satt ved siden av skoen min og nøt bålet i flere minutter, hoppet videre, men kom så tilbake til samme sted ved siden av foten min og nøt leirbålet sammen med meg. Prøvde å snakke med duden, men han var ganske taus. Men vi var enige om at vi begge ser fram til den dagen hele kloden skal fødes på nytt.
(Hadde forresten en lignende opplevelse med en reveunge på vei til Helvete for mange år siden. Den fantes ikke redd, men slo følge med meg et stykke før den forsvant, omtrent som en liten hund. Utrolig fin opplevelse!)

Etter Øvresaga passerer man hundekennelen her inne, hvor hundeglammene er så høye og hyppige at jeg ikke fatter hvordan de som jobber der takler det. Jeg er glad i hunder, men tror jeg hadde klikka etter et kvarter. Tok derfor fort av fra skogsbilveien og inn på blåstien i retning Bøvelstad.

Og etterhvert som hundeglammene forsvant mer og mer, ble landskapet mer og mer spennende. Her var det – som dagen i forveien – også mye opp og ned, og landskapet var til tider svært vilt. Et kort parti langs stien slo faktisk høydeskrekken min inn, men den er til gjengjeld ganske ekstrem.

Jeg kom etterhvert inn på Flyktingeruta igjen (som jeg vandret langs noen dager i forveien også) og tok da til høyre.
(Forresten, apropos denne ruta … utrolig kjipt at filmen “Over grensen”, basert på Maja Lundes roman, fikk premiere rett før viruset stengte alle kinoer. Håper den gjør stor suksess i andre format! Har ikke sett den selv, men skal definitivt se den, og synes det er viktig at kidsa også får del i denne viktige historien.)

Kom så ned til Dæliseterfjorden, som tilhører Børtervanna.

Her traff jeg på et godt voksent ektepar som jeg fikk en hyggelig prat med (på behørig avstand). Jeg hadde sett bilen deres der blåstien startet. De hadde vært på vei til Bøvelstad, men måtte snu i de bratte bakkene på grunn av dårlige knær. “Ja, Østmarka er Østmarka”, som mannen sa.

Nydelige folk! Håper jeg slipper dårlige knær, men håper samtidig at jeg en dag er den verre halvdelen av et ektepar som forsøker seg på såpass vilt terreng i såpass høy alder.

Men etter en hyggelig prat, var jeg nå kommet til punktet hvor jeg skulle ta av fra blåstien og følge en rødmerket sti mot Deliseterkoia. Rødmerket sti er altså i motsetning til blåmerkede stier skiløyper/vinterløyper, og kan derfor by på utfordringer på barmark. (Til tider går f.eks. rødmerkede stier tvers over vann.)
Men selv om det var fuktig og myrete og en del trefall, var det ikke så vanskelig som forespeilet å karre seg opp den lille dalen til koia.

Ved skogskoia satt to skogskarer på trappen og rastet. De understrekte at de ikke mente å sperre inngangen, og at de kunne flytte seg om jeg ville inn. Men jeg slapp å stresse dem opp, for nå var jeg gira på å nå målet, som var cirka 500 meter unna.

Så kom jeg dit, til den vakre plassen ved SØNDRE KYTEKJERN. Her var det fint!

Og like ved plassen fantes posten ved ruinene av en koie som ingen veit hvem som har eid i hine hårde.

Tjernet skal forøvrig være et av de klareste vannene i hele Marka. Jeg smakte likevel ikke på det, hadde nok med First Price mineralvann og kvikklunsj.

Så ble det samme vei tilbake. Måtte jo kikke innom den svært så primitive Deliseterkoia, nå som skogskarene var forduftet. Denne er åpen hele året, og man trenger ikke nøkkel. Men jeg vil nå si at det skal være skikkelig kaldt vintervær eller ekstremt regnvær før det frister mer å sove her inne enn utenfor. Likevel: Fint med en åpen nødbu med varmeovn og det hele!

Et par kilometer fra skogsbilveien, tok jeg igjen paret som slet med knæra. Vi vedda om hvem som ville komme først til Bysetermåsan, siden de hadde bil ved Øvresaga.
De tok meg igjen da jeg hadde to kilometer igjen til bilen, og tilbød meg haik. Men når jeg først hadde gått 17 kilometer, kunne jeg alltids klare to til. Pluss at man jo skal være forsiktig med corona & denslags. Men hyggelige folk!

*

27. mars, 2020: MORTVASSÅSEN (45/2018)

Den uka kalte Østmarka sterkere på meg enn vanlig, og muligheten av å kunne jobbe på kveldstid og oppleve Guds frie på dagtid, gjorde at jeg også fredag dro til skogs.

Nå var det Mortvassåsen som sto for tur. Helt nytt terreng for min del, og jeg er alltid glad når Kjentmannsboka fører meg på ukjente stier.

Utgangspunktet var parkeringen ved Losby Gods. Gikk skogsbilveien innover mot Mønevann (med en blåstisnarvei som gjorde at jeg ikke så selve vannet), videre forbi Fiskelausa …

… og videre forbi Drettvannet:

Så kom jeg til Ryenseter.

Cirka 50 meter vest for setra går et gammelt maskinfar oppover til venstre. Endelig kunne jeg ta av fra skogsbilveien (det er altfor mange kilometer av dem i Marka).

Jeg fulgte dette faret helt til jeg kom opp til en stor myr.

Ved begynnelsen av myra, litt oppi skogen på høyre side, fant jeg et tråkk oppover/bortover åsen, et tråkk jeg antok ledet mot posten. Noe det også gjorde, så den kompliserte letingen og bushingen jeg hadde sett for meg, uteble.

På toppen er det en steinvarde. Tidligere var det også et høyt tårn her, som raste sammen på begynnelsen av 1990-tallet. For to tiår siden var dette et punkt hvor du hadde utsikt helt til Norefjell, Blefjell og Gaustadtoppen. Nå har du ikke utsikt til annet enn de nærmeste trærne. Et eksempel på hvor fort skogen kan gro igjen på steder hvor sola skinner mye.

Så ble det samme vei tilbake. Alt i alt en kortere tur enn de foregående dagene, på litt i overkant av mila.

*

Har også gått Karen Cudrios ridevei, syd for Skjelbreia (47/2016) og Haukåsen 357 (43/2014) og Stakanløypa (45/2014) og Gruve nordvest for Dalsåsen, i den delen som lokalt heter Smedåsen (46/2014) og Trollsteinen/Bjørneskallen (48/2014) og Jettegryta ved Fjell (49/2014) og Hjellsåstårnet 238 (48/2018), men bildene er på den gamle mobilen som trenger helbredelse før eventuelle gjenlevende bilder kan hentes ut.

Har også vært ved Kjonesteinen, flyttsteinen SØ for Myrdammen (16/2018) og Ekeberg Basis A (44/2014), men de synes jeg ikke var spennende nok til å blogge om. Drive-in-poster som tok fem minutter hver.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?