Ortodoks tro og overtro

Patmos er en øy sterkt preget av ortodoks kristendom. Det er den kirkeretningen jeg personlig har hatt minst kunnskap om gjennom årene.

Først og fremst fordi jeg er mest interessert i tidlig kirkehistorie, og fram til år 1054 er jo den katolske og den ortodokse historien samme fortelling. Først da skjedde det skillet som blir kalt “Det store skisma”.

Boka “Makten og troen” av Richard Bærug (anmeldt HER!) var svært lærerik med tanke på ulik ortodoks praksis i moderne tid. Forfatteren er innom en rekke ortodokse kirker og klostre. Dessverre er han aldri innom Patmos.

Et hovedproblem for meg i møte med denne kirkeretningen, er i grunnen det samme problemet jeg har i møte med katolske retninger: Den manglende viljen til å ta et oppgjør tradisjoner som åpenbart er basert på overtro.

Altså, en ateist vil jo mene at alle vi troende driver med overtro. Men nå snakker jeg om den formen for sagn og myter som alle innerst inne veit er løgn, og som altså egentlig ikke er noe reelt trosspørsmål. Eller den formen for “sannhet” som man ikke er villig til å sjekke ut, fordi man gjerne vil beholde tradisjonen selv om den skulle vise seg å være løgn.

Jeg har selv snakket med katolikker som mener det er uviktig om alle synene av Maria i f.eks. Medugorje er reelle eller ikke, så lenge folk tror det. Det viktigste er at de kommer i flokkevis til stedet.

Et tydelig eksempel på samme holdning innenfor den ortodokse kirke, og som Bærug tar for seg i sin bok, er oppstyret rundt “Den hellige ilden”.

Hver påske kommer noen ortodokse prester ut fra et rom i Den hellige gravs kirke i Jerusalem med en ild. Millioner av ortodokse tror at flammen blir tent på overnaturlig vis av seg selv hvert år, at den har gjort det siden år 870, og at dette i seg selv er beviset på at den ortodokse kirke er den eneste sanne. Hvert år blir ilden spredt til ulike deler av verden, fra Jerusalem til Hellas, Russland og andre land i Øst-Europa og Midtøsten.

Bærug: “Ved ankomsten til flyplassen i Athen får den hellige ilden omtrent samme mottakelse som utenlandske statsledere før den blir fordelt og fraktet videre med statsfinansierte sivile og militære innenriksfly. Når charterflyet med den hellige ild lander i Russland, blir begivenheten direkteoverført og entusiastisk kommentert på flere statlige russiske fjernsynskanaler.”

Dersom dette bare dreide seg om en påsketradisjon i likhet med andre snåle påsketradisjoner, hadde det jo ikke vært noe problem. Det hele blir først et problem når så mange tror at denne ilden faktisk har oppstått på overnaturlig vis.

Selv om det nå har kommet tydelig fram og er hevet over enhver tvil at den ikke har det, holder enkelte seg ørene og sier lalala.

Det var fader Samuel, som i mange år har hatt ansvaret for armenernes del av Den hellige gravs kirke, som sjokkerte mange da han sto fram med sannheten på direktesendt TV. Samuel hadde flere ganger vært der inne i det aller helligste og sett hva som skjedde med egne øyne. Bærug har et lengre og meget interessant intervju med ham i “Makten og troen”.

Det interessante, som også Bærug poengterer, er at selv om reaksjonene mot Samuel var fordømmende og skarpe fra offisielle hold, var det faktisk ingen som anklaget ham for å lyve … Grunnleggende mente hans kritikere bare at det han hadde gjort var “unødvendig”, om det så var aldri så sant.

I intervjuet kan Samuel fortelle at alle prestene, også de gresk-ortodokse, godt kjenner sannheten. “De ønsker å si sannheten, men de er forsiktige, for de troende vet ikke det som de vet. Det er vanskelig for dem å stanse når de har holdt på så lenge.”

Dermed gjentas løgner om at alle blir ransaket for lightere og fyrstikker før de går inn i Gravkammeret. Noe Samuel fnyser av. Samuel forteller videre at både han og patriarken har hatt med fyrstikker inn.

Bærug intervjuer også Dimitris Alikakos, en prestesønn som driver et nettsted mot desinformasjon, og som har skrevet en bok. Han har i lang tid utfordret “den hellige ilden”.
I 2018 snakket han med metropolitt Kornelius, som hadde ledet seremonien i 2001. Han fortalte ærlig at de tente en oljelampe der inne rett før patriarken selv gikk inn, og at denne så kom “ut igjen med et knippe av 33 blafrende lys til ekstatisk glede for de tusenvis av ventende ortodokse”.
Dimitris spurte da hvorfor de beskrev det hele som et mirakel. Den andre benektet at de gjorde det. Da viste Dimitris til deres egne hjemmesider. Rett etterpå ble hele teksten på nett endret.

Senere har Dimitris intervjuet en rekke fremstående ledere i kirken, som alle avviser at det dreier seg om et mirakel. Likevel har Dimitris kikket seg over skulderen i Jerusalem. Noen har bedt ham forlate stedet så fort som mulig, fordi han kan være i livsfare. Han har også mottatt søksmål fra patriarker.
Han sier selv at han har blitt forskrekket over den enorme makten troen på den hellige ild har over mennesker. “Både den greske og den russiske kirken er redd for å røre ved det så mange tror på. Det er en løgn som har levd i ti århundrer, og du kan ikke bare stanse innholdet på en, to, tre. (…) De tror at ved å utføre dette miraklet hvert år, så beskytter de ortodoksien i Jerusalem som institusjon.”
Det dreier seg også om økonomiske og nasjonalistiske motiver, siden kun de gresk-ortodokse har rett til å stå for seremonien.

I sitt etterord kommer Bærug med en meget god oppsummering: “Det fins de kirkesamfunn som opp gjennom historien har flørtet med legender, fått et litt grumsete forhold til sannhetsidealet og etter hvert viklet seg inn i løgner som de ikke klarer å komme seg ut av. Ofte på grunn av at legendene var pengeinnbringende eller at de var politisk gunstige for staten som kirken hadde blitt en integrert del av. For som flere har påpekt, betyr institusjonalisering og ekteskap med staten ofte en fare for at friheten, ja kanskje også troen, kan gå tapt. Det slår meg hvor mye av historien i det østlige Europa som er historien om statsmakten som bruker kirken som et redskap for å utvide sin makt. I dag ses nok dette klarest i det største ortodokse landet med dets fortsatt levende imperieambisjoner. Respekten min er stor for dem som våger å stå opp og velge troen framfor makten.”

Og: “Hvor lenge vil Østkirken fortsette å late som om det er et jevnlig, årlig mirakel? Jo lenger kirken venter med å ta et oppgjør med fortiden, jo mer skader denne årlige teaterforestillingen tilliten til andre mirakler kirken snakker om. Og jo mer kan forestillingen slå bena vekk under tilliten til det kristne budskapet som sådan.”

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?