Om Titanic og sprø gudsbilder

I natt er det 110 år siden verdens mest berømte skipsulykke. Her følger en dybdeartikkel jeg hadde på trykk i Korsets Seier i anledning 100-årsdagen for forliset.

I vår tid er det også slik at enkelte teologi-huer kommer ut av hulene sine hver gang det skjer tragedier. Både Utøya-terroren og koronaviruset har fått slike til å hevde at Guds straff var årsaken. Senest en viss Haakonsen i Dagen, som altså mente at folk må bekjenne sine synder for at Gud skal slutte å drepe de svakeste iblant oss.

Vel, slike gudsbilder er ikke noe nytt, som det følgende vil vise …

SENKET GUD TITANIC?

Den 15. april 1912 sank skipet Titanic. Helt siden den gang har dette forliset blitt brukt som et symbol, både av forfattere, filosofer og til og med selvhjelpsindustrien.
Men den mest utstrakte bruken av symbolikk i forbindelse med denne ulykken har nok funnet sted i menigheter. Fortsatt bruker prester og predikanter ulike aspekter ved Titanic til å forkynne svært ulike budskap.

Isfjell med mange navn. Predikanten Mal Fletcher sammenligner Titanic med dagens menigheter, mens universitetspastoren Dale Crall sammenligner skipet med det syndige Amerika. Sistnevnte skriver: “Vi seiler i full fart gjennom farvann fulle av isfjell, og ler av de som advarer oss mot farene vi står overfor. Isfjellene har mange navn. Noen heter likegyldighet. Andre er stolthet, grådighet, begjær, alkohol, narkotika, homoseksualitet, vold og nytelse.”
Også kapteinene ombord på skipene i området den aktuelle natten, har blitt flittig brukt som eksempler under forskjellige kirkevekst-seminarer. Ta for eksempel skipet Carpathia, som kom først til åstedet. De kjørte gjennomsnittlig flere knop raskere enn skipets angitte toppfart, i områder fulle av is, med fare for eget liv. Men de kom for sent fram, fordi de var for langt unna. Symboliserer kanskje ikke dette mange av dagens menigheter, som virkelig ønsker å nå ut med budskapet, men som rent kulturelt befinner seg altfor langt unna vanlige mennesker til å virkelig kunne hjelpe? Eller hva med Californian, som hele tiden var like i nærheten, men som ikke forsto signalene Titanic sendte ut? Minst trehundre bibeltimer å hente der.

Umiddelbart etter ulykken var det også svært mange religiøse røster som ønsket å bruke Titanic som et symbol. Men man var sterkt uenige i hva hun var et symbol på. Forskjellige gudsbilder ga forskjellige tolkninger. Selv den tidens verdslige aviser benyttet seg ofte av et religiøst språk i lederartikler og illustrasjoner relatert til Titanic. Var kanskje ikke selve navnet hentet fra mytologien? Titanerne var jo noen halvmennesker som ville være som Gud, og som til slutt ble kastet i helvete som straff for sitt hovmod. Og det som ble det store spørsmålet for flere av den tidens religiøse røster, var: Sto Gud bak Titanic-katastrofen?

En advarsel. Alma White tvilte ikke et sekund på det. “Selv om dette flotte skipets undergang virker som den ondeste av alle ulykker for de som sterkt kjenner savnet av sine kjære, kan vi se hånden til en nådefull Gud bak det hele. Men det er ikke mange som forstår dette.” Ordene er hentet fra hennes bok, “The Titanic Tragedy – God speaking to the Nations”, som ble utgitt av The Pentecostal Union i 1912 – ikke lenge etter at Titanic gikk ned.
Alma grunnla Pillar of Fire Church, og ble ordinert forkynner og senere biskop i den tidens metodistkirke. Hun hatet religion som var lunken og tradisjonsbundet, og så på England som selve symbolet på noe som var kristent kun i navnet. For Alma var Titanic-ulykken en nådefull handling utført av en nådefull Gud, fordi den var en advarsel. “Gud har ikke bare gitt England, men også andre nasjoner, en forferdelig advarsel gjennom Titanic-ulykken, og ve dem om de ikke lærer av den.” Hele hennes bok er full av domsprofetier – spesielt rettet mot de rike: “Det finnes folk som har arvet store rikdommer uten at de forstår verdien av en dollar og livets sannheter. (…) Det var mange slike personer på Titanic da hun gikk til sin dom om morgenen 15 april. På dette flytende palasset var menneskene i opprør mot Gud og hans lover. Penger, denne verdens Gud, dominerte deres liv, og gjorde dem forutinntatte nok til å tro at fartøyet ikke kunne synke. En lærepenge ble gitt til hele verden, som SKRIFTEN PÅ VEGGEN i Bibelens dager. (…) Alle syndene som ble begått om bord var alene nok til å provosere fram Guds vrede. Dette midnattsdramaet i midten av Atlanteren forutsier den straffen som skal falle over Storbritannia.”

Krass dom. Når Alma raste over behandlingen som tredjeklasse-passasjerene fikk under ulykken, var det lett å si seg enig. Men for mange var nok likevel hennes setninger om rike enkeltpersoner om bord på Titanic svært smakløse. Sa ikke Jesus at man ikke skulle dømme før tiden? Vel, Alma dømte dem alle, en etter en: “Det selvpåførte såret som førte til førstestyrmann Murdochs død om bord på Titanic, beviste hans forakt for den Allmektige inntil det siste; han fikk et selvmord å stå til ansvar for ved Dommen. (…) Dersom det er sant at kaptein Smith nektet å bli reddet etter at han hoppet ut i vannet, må det ha vært en grunn til det. Og uansett hva den grunnen var, vil den ikke holde ved Dommen. (…) Ved oberst Astors død har Gud også demonstrert det faktum at han hater skilsmisse.”

Guds avgjørelse. Selv om mange forkynte at Titanics forlis var Guds straffedom, var det ikke mange som navnga personer på den måten. De fleste bare hintet kraftig.
Men også George Chalmers Richmond, en episkopal pastor fra Philadelfia, som tidligere åpenlyst hadde kritisert John Jacob Astors ekteskapsbrudd, var meget triumferende i sine ord bare noen dager etter ulykken: “Mr. Astor har i årevis ignorert både de av kirkens og statens lover som går på tvers av personlig nytelse og sensuelle opplevelser. Men du kan ikke gjøre opprør mot Gud for alltid. Oppgjørets time kommer, og ikke alltid slik vi forventer det.” Avisen Washington Post gikk sterkt ut mot Richmond for disse uttalelsene, og kalte dem “sensasjonsforkynnelse”. Og et menighetsblad ved navn Baptist Courier forsøkte å forklare at “ulykken riktignok var Guds straff, men ikke en straff over dem som led og omkom”.

Ifølge Alma White var det Gud som bestemte – eller burde ha bestemt – hvem som skulle dø og hvem som skulle overleve den natten. Men en del stilte seg nok det logiske spørsmålet: Dersom Titanic-ulykken var Guds straffedom over de rike, hvorfor omkom da prosentvis så mange flere av tredjeklasse-passasjerene? Hvorfor ville Gud drepe fattige mennesker for å straffe overklassen for at de indirekte gjorde det samme?

Men Alma klarte til og med å få et teologisk poeng ut av antallet overlevende: “Nåde ble gitt til omtrent en tredjedel av passasjerene, noe som har en vidunderlig betydning. I den store trengsel, når vredesskålene skal tømmes over nasjonene, viser Skriften at kun en tredjedel av menneskene vil bli spart.”

Martyrer. Men Alma og Georg var altså ikke de eneste som trodde at Titanic-katastrofen var et verk av Guds hånd – de bare sa det mer brutalt enn de fleste andre. Den samme tanken kom til uttrykk i omtrent hver eneste minnegudstjeneste etter ulykken.
I Episcopal Cathedral i Chigago, kom presten Dean Summer med følgende ord søndag 21.april 1912: “Det hele har gjort verden mer uedruelig. Som vi feirer martyrdøden til små barn på Holy Innocents’ Day, skal vi huske de som sank med Titanic som denne tidens martyrer, ofret av Gud for å vekke verden til en dypere åndelig erkjennelse, til en bevissthet om at livet kan ta slutt og at vi må være klare til møte døden når den kommer.”
I dette tilfellet var altså ikke martyrene de som ble drept for Guds skyld, men de som ble drept AV Gud!

Nådefullt mord. Disse prestene delte Alma’s grunnleggende syn: Gud ofret menneskene om bord på Titanic i nåde mot alle oss andre. Han ønsket å advare oss og få vår oppmerksomhet.
Også flere moderne, kristne Titanic-forfatterne deler dette synet. En av dem er Casey Sabella, som har forsket på Titanic i årevis. I sin bok “Titanic Warning – Hearing the voice of God in this age”, som ble utgitt første gang i 1994, skriver han: “Hvorfor ville en kjærlig Gud sende 1522 uskyldige menn, kvinner og barn i døden? (…) Det virker som om dette er en side ved Guds natur som vi er livredde for å ta i betraktning. (…) Gud, som suveren herre, forbeholder seg retten til å gjøre med Sin skapning som Han vil, for årsaker som har større evig tyngde enn vi kan forstå.”
Ordene har blitt mykere siden Alma Whites dager, men tankegangen er grunnleggende den samme.
Også den kjente romanen “Murder on the Titanic” av Jim Walker (Utgitt på norsk som “Mord og kjærlighet på Titanic”, Hermon 1998) fremhever ideen om at Gud lar enkelte mennesker dø for å ”foredle” andre.

En troens salme. Forfatteren Fred S. Miller var litt mer tvilende i sin artikkel “The Two Titans”, skrevet like etter ulykken. “Er det en overordnet mening med alt som skjer? Var det slik at den Kraften som ordnet det slik at hvert sekund stemmer i planetenes baner, vakte isfjellet opp fra sin drøm i sjøen og sendte det i drift nedover, og med overlegg rett inn i akkurat det øyeblikket i tidens farvann, inn i det nøyaktige området i havets farvann, hvor det danset en skinnende prikk – den lille Titanic? (…) Det er lett å tilskrive Den Evige regien på spektakulære naturfenomener; våre lover kaller dem til og med “handlinger av Gud”; våre instinkter (etter århundrer med sivilisasjon) ser fremdeles et spesielt bevis på Hans kraft i et jordskjelv, og bevis på Hans vrede i flommen. (…) Ja, det er lett å se Gud bare i de store manifestasjonene i naturen; men iblant blir vi slått av hans stille, forsiktige stemme. Hundrevis ble påvirket av denne på ulykkesnatten.”
Millers beskrivelse av de siste minuttene om bord i skipet, står i skarp kontrast til Almas beskrivelse. Han beskriver en heltemodig gjeng som vender seg til Gud og møter døden på en Kristus-lik måte. De gir sine liv i kjærlighet til kvinnene og barna, i trygg forvissning om lønnen som venter, mens de synger salmen “Nærmere deg, min Gud”.
Mange andre lot også historien få denne vinklingen: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, og det var nettopp DET mennene på Titanic gjorde. Om Astor, Guggenheim og de andre rikingene hadde vært målet for moralske pekefingre før, ble de nå til selve eksempelet på god moral for mange. I møte med døden kunne selv den verste synder bli en helgen. Enkelte skribenter beskrev de siste minuttene om bord som en eneste kollektiv omvendelses-seremoni.

Blasfemi. Selv enkelte av de røstene som i begynnelsen ropte ut om dom og straff, tok etter hvert denne vinklingen. Gud var ikke lenger den som plasserte isfjellet i deres vei som en straff, men han var den som hjalp dem og ga dem styrke midt oppe i alt det som tilfeldighetene hadde ført til.
Edward J. Wheeler skrev en artikkel i Current Litterature, hvor han bekjente at han i forbindelse med ulykken “aller først ville knytte neven mot himmelen i en forgjeves protest”, men at han deretter innså at vi burde “slutte å knytte neven mot himmelen, og i stedet begynne å se på våre egne feil”.
Til tross for denne raske omvendelsen, fikk hans artikkel motbør av lutheranerne i avisen Lutheran Herald. De mente at han hånet Gud ved sine anklager mot ham. Også andre mente at det var tåpelig å knytte neven mot Gud og gi ham skylden for ulykken, fordi det tok fokuset bort fra de virkelig skyldige – som burde stilles for retten. Price Alexander Crow skrev i Western Christian Advocate at det ikke var “mindre enn vanhellig – ja, blasfemisk – å si at en hevnende Gud ga denne ulykken til en verden av lidende hjerter”.
Mennesker hadde den hele og fulle skylden, og det var de som hadde dømt Titanic, ikke Gud.

Christian Science. Lawrence Beesley var en av de overlevende som skrev bok i etterkant av ulykken. I likhet med andrestyrmann Charles Lightoller baserte han sin skriftforståelse på læretesene til Christian Science. I to artikler trykt i Christian Science Journal, forteller begge uavhengig av hverandre om hvordan Salme 91 hjalp dem gjennom natten. Lightoller havnet under vannet etter at “skipet forlot ham”, og kunne etterpå fortelle følgende: “Under den tiden jeg befant med i vannet, så fantes det en guddommelig kraft der, som kunne benyttes på en meget praktisk måte…”
De så ikke Gud i alt som skjer. De så en Jesus som bryskt befalte en storm å stilne, og ikke en Jesus som hadde en mening med stormen. Men hans kraft var bare tilgjengelig for den som trodde nok på den, og som “praktisk” benyttet seg av den.

“Old-time-saints”. Tilbake til Alma White. Hun skrev: “Menn som ikke er vant med å bruke Jesu navn, bortsett fra som et banneord, vil be når de står overfor døden. (….) Og hvem vet om ikke et bønnemøte om bord på skipet kunne forandret hele ulykken. (…) Dersom noen av “the old-time saints” hadde vært i autoritet på Titanic, ville det hadde vært en helt annerledes scene som utspilte seg. Dersom menn hadde omvendt seg og kalt på den Allmektige, ville Han ha hørt og svart på bønn.”

Alma kunne ikke ha tatt mer feil når det gjaldt “hva slags” troende som var om bord på skipet den natten. Selv etter hennes målestokk ville nok en person som for eksempel John Harper ha holdt mer enn mål. Han var en predikant på vei til å ha vekkelsesmøter i Chicago, hvor han også noen måneder tidligere hadde ledet mange til Gud. I 1997 ble det utgitt en bok om ham – en bok som for det meste var et opptrykk av et gammelt minnehefte laget til ære for predikanten allerede i 1912. Ifølge boka skal John Harper ha ropt ut: “Gi plass til kvinner, barn og ufrelste i livbåtene!”
Harper omkom i ulykken.

Men Alma hadde rett i en ting: De fleste mennesker vil faktisk be stilt overfor døden. Hvorfor Alma gikk ut i fra at den natten på Titanic var annerledes i så måte, er vanskelig å forstå. Spesielt i lys av opplysninger som raskt kom fram etter høringene, som for eksempel at mange ba Fadervår i kor.

Titanic som religion. Titanic-forsker Roy Mengot mener at noen i større grad burde studere hvordan ulike trossamfunn og religioner reagerte på ulykken. “Jeg studerer den tekniske siden, andre studerer personene som var om bord. Men dette med religion kan også være en viktig side å studere. Ulykken kan ha en større påvirkning på lokale menigheter verden over enn vi er klar over. Dette er noe neste generasjons Titanic-forskere burde studere mer.”

Enkelte vil nok mene at Titanic-interessen har blitt en religion i seg selv for personer som Mengot, som bruker årevis på å studere små detaljer ved skipets konstruksjon. I motsetning til kristendommens Herre, er Titanic fortsatt i sin grav, selv om enkelte deler har blitt hentet opp. Og det er noe med skip på bunnen av havet som appellerer til mystikken i mange, og Titanic er helt spesiell.
En av verdens største eksperter på gamle cruiseskip, John Maxtone-Graham, kom med følgende bønn under hysteriet som fulgte Titanic-filmen i 1997: “I disse dager virker det som om vi aldri blir ferdig med denne ulykken. Bildet av Titanic har blitt elsket, hatet, forvrengt og tilpasset for å vri enda mer følelsesmessig vrakgods fra dette forliset i 1912. Jeg synes ikke at vi skal se på dette fartøyet verken som symbol eller metafor, men bare som et dårlig styrt skip tapt på havet. La Titanic være det hun en gang var, et av hundrevis av skipsvrak i Atlanterhavets dyp.”

Beklager, John. Titanic vil nok fortsette å bevege følelsene, selv 100 år etter.

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Why ask?