Om sunne og usunne gudsbilder


Selv om denne fyren er en tulling, har han alltid helt åpen kanal oppover. Det er vel omtrent det eneste området i livet hvor han IKKE opplever skurr på linja.

I kjølvannet av “Frelst”-debatten og diverse bokutgivelser, som f.eks. Kristine Hovdas “Jeg lever ikke lenger selv”, tenker jeg mye på hvor ulike gudsbilder folk har. (Dette var jeg også inne på i min preken i Høland tidligere i høst.)

Jeg har ikke sett filmen “Disco”, men så vidt jeg har forstått handler den om hvordan et skummelt gudsbilde ødelegger livsgleden til et ungt menneske i et karismatisk kristenmiljø, hvor det er mangel på nåde og evne til å se folk som sliter.

Felles for mange “avhoppere” fra kristne menigheter, er fortellingen om hvordan det opplevdes som en trussel at Gud så alt, hørte alt og visste alt. Folk følte seg konstant overvåket av en truende skikkelse som i bunn og grunn var ute etter å ta dem for noe.

Og det er her jeg ser den grunnleggende forskjellen på min egen tro og slike opplevelser.

Om jeg skal være helt ærlig: Jeg kjenner ingen som har gjort – og gjør – så mye dumt som meg. Det mener jeg helt oppriktig. Nå er det en ganske teit tendens i enkelte kristenkretser å nærmest skryte av hvor fæl man er, og det er ikke den bølgen jeg ønsker å hive meg på. (Vi ser det blant enkelte nyomvendte evangelister: De nærmest forsøker å overgå hverandre i beskrivelsene av hvor gale de var før de møtte Jesus, og det går rett og slett prestisje i å ha det mest sjokkerende vitnesbyrdet, som om det er med på å fremme evangeliet på noe vis. Barnslig!)

Likevel: Jeg er ganske idiot. Fy søren så mange dumme livsvalg jeg har tatt, og som jeg nå høster konsekvensene av. Ganske mange kristne vil nok også mene at jeg fortsatt “lever i synd”.

Til tross for det – eller kanskje på grunn av det – er det en ENORM TRØST for meg at Gud ser alt og vet alt. Det er ingen trussel, det er tvert imot mitt store håp i livet.

Derfor synes jeg det er utrolig trist når jeg hører om 16-årige “Stine Line”, som lever et prektig kristenliv og tilsynelatende er vellykket, men som likevel går med en konstant frykt for Gud. Da snakker vi ikke om en sunn ærefrykt, men en form for frykt som stjeler fra henne livsglede og hemmer hennes personlighet.
(Jeg har til og med fått e-post fra et ungt menneske som ikke våget å be fordi han onanerte innimellom. Han gikk med konstant skyldfølelse for dette, og jeg var den første han hadde våget å si det til. Det hele kunne vært morsomt om det ikke var så tragisk.)

Tenk hvor ulike gudsbilder vi har!

Når en sånn som meg finner trøst i tanken om å være “overvåket” av Gud, vitner det om et forkvaklet gudsbilde at enkelte andre ikke gjør det. For da har de fått presentert noe annet enn den gode Far som elsker oss og ønsker oss det beste.

Det kan vel best oppsummeres på denne måten:

  1. Veldig bra David, denne skulle vært delt med hele verden! Jeg har det som deg, de fleste valg jeg har gjort har vært dumme og den største trøsten er i at Pappa vet alt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?