Om salmer & lovsang & metal & sånn (I)

Foto: Jan Luneborg

Enkelte av oss fikk morgenkaffen i vrangstrupen da vi for noen år siden hørte om en debatt i organistenes fagblad, PO-bladet (opplagstall, anyone?), hvor en Daniel Fladmose mente at all rytmisk musikk måtte ut av kirken.
Dette begrunnet han slik: «Kirkens budskap er til ånden, ikke til kjødet, men med rytmisk musikk er det tvert imot.»
Han mente videre at bruk av rytmisk musikk «går på bekostning av det kristne budskapet»!

En gruppe danske organister var enige, og sa det helt utilslørt: «Klassisk musikk med orgelet i sentrum er den eneste måten å forkynne og hylle Gud på.»

Etter å ha hostet meg ferdig (på grunn av kaffen i vrangstrupen, altså), kunne jeg senke skuldrene og trøste meg med følgende faktum: Mr. Fladmose og disse danskene appellerer til en gruppe som sannsynligvis er så smal at den grenser til anorektisk.
De kommer sikkert til å ha et eget lite avlukke Der Oppe, og når vi andre går forbi, kommer Jesus til å be oss være musestille. «De tror de er alene her oppe,» kommer han til å glise idet vi lister oss forbi dem.

Dessuten: Å la seg irritere over slik komplett idioti, går for meg «på bekostning av det kristne budskapet».

Men det plager meg at vi i det hele tatt har et begrep som “kirkemusikk”. For Kirken består av alle som tror, og de som tilhører Kirken spiller mange ulike sjangre. Ja, det plager meg i grunnen også at vi har noe som heter gospel-musikk, for The Gospel er ikke en musikksjanger, men et budskap som kan uttrykkes og formidles gjennom alle slags stilarter. At det ikke er noen pønkeband på en festival som er frekk nok til å kalle seg Kirkemusikkfestivalen, er intet mindre enn en skandale.

For meg personlig er orgelmusikken den grunnleggende årsaken til at jeg ikke orker gudstjenester i den delen av Kirken som kalles Den norske kirke. Jeg forbinder slik musikk med begravelser, og slike går jeg ikke i for å bli oppbygd i troen (selv om jeg faktisk ble det i begravelsen til Aril Edvardsen, når jeg tenker etter).
Samtidig innser jeg at dette handler om smak og behag, ikke om teologi. Heldigvis. Andre får mye ut av orgelmusikk, og den er kanskje hovedgrunnen til at de faktisk går i Den norske kirke.

Men selv kjenner jeg svært få av dem. Blant majoriteten av mine venner, både troende og ikke-troende, vil musikkformen i en vanlig høykirkelig gudstjeneste ha liten eller ingen appell, utover det å kanskje være et uttrykk for en eller annen nostalgi eller “tradisjon” som man ikke har annet valg enn å tolerere maksimalt to ganger i året av hensyn til de eldre i familien – som regel bare når noen dauer eller gifter seg, eller når man til sin fortvilelse blir bedt i enda en barnedåp og føler man ikke har annet valg enn å stille opp (dog med en skjult lommelerke på innerlomma).

Nå er det et faktum at en særing som meg – som nesten kun hører på The Cure og som klikker i vinkel av å høre på kommers radiomusikk i mer enn ti minutter – har trøbbel med musikken i den delen av Kirken som kalles frikirkeligheten også. Dog litt mindre, for den musikken kan jeg tross alt overleve.

I senere tid har Hillsong-lignende musikk dominert lovsangen i de menighetskretsene jeg vanligvis frekventerer. Det gir meg ambivalente følelser. På den ene side sliter jeg med å tilbe Gud til sånn musikk, fordi jeg tar meg i å gjespe etter to sanger. Det er liksom noe … vel, noe seigt over hele greia, med stadige repetisjoner av samme dølle musikalske tema.
På samme måte som jeg sliter med at “kirkemusikk” har blitt et begrep, sliter jeg med at begrepet “worship” er i ferd med å kjennetegne en bestemt musikkstil.

På den annen side har de nevnte Hillsong-folka skrevet noen enkeltlåter som er aldeles nydelige, og som jeg tror fortsatt vil synges lenge etter vår levetid.
Og viktigst av alt: Mange troende venner liker den typen musikk. Jeg innser – tro det eller ei – at det handler om et langt større bilde enn en gammel gubbe og hans sære musikksmak. I en større forsamling handler det om hva som føles som en naturlig tilbedelsesform for folk flest, for majoriteten av de som er samlet. Om majoriteten liker det noen har definert som “Coldplay på lykkepille”, so be it!

De (altfor få) gangene jeg har hatt med meg utenforstående på gudstjenester de siste ti årene, har samtlige av dem blitt positivt overrasket over musikken. Kanskje fordi de forventet seg noe sært og smalt – eller forbandt ordet “gudstjeneste” med begravelsesmusikk på grunn av norsk kultur – mens de i stedet fikk den formen for musikk de liker og vanligvis lytter til.

At moderne “lovsangsmusikk” definitivt har appell, har også har ført enkelte låter opp på bestselgerlistene utenfor kristenkretsene. Og når en lovsang plutselig er nummer 1 på hitlistene i Australia, kan jo ikke en gammel Jesus-troende gjøre annet enn å glede seg, uavhengig av om han liker låta eller ei.

Forøvrig førte det til et komisk oppstyr da finalistene i American Idol skulle synge en typisk lovsang for en del år tilbake. Først fikk TV-kanalen angst på grunn av ordet «Jesus» i sangen. Noe som jo er ganske merkelig, da man må fjerne ganske mye bra musikk om det navnet skal være tabu. Tenkte TV-kanalen å boikotte alle låter av Johnny Cash, Mahaila Jackson, Elvis Presley, U2, alle gospel-låter og julesanger – bare sånn for å nevne noen få problemstillinger?
(Hva med filmer hvor “Jesus” brukes som banneord, skulle man fjerne de fra sendeplanen også? Eller var det innforstått at man kun skal ta hensyn til folk som blir støtt av hyllesten til navnet, og ikke til folk som blir støtt av misbruket av navnet?)

Til sist ble et kompromiss inngått, og de skulle synge «My Shepherd» i stedet for «My Jesus». Men da fikk TV-kanalen masse pes fra konservative kristne, som mente at det da var bedre ikke å synge sangen i det hele tatt! Dette til tross for at ingen jo behøvde å være i tvil om hvem sangen handlet om, da den er en like direkte lovsang om man synger «Shepherd» i stedet for «Jesus».
Reaksjonene ble så mange at kanalen snudde, og lot finalistene synge sangen på nytt, nå med ordene «My Jesus» …

Det er jammen ikke lett å forholde seg til “korrekthet”, enten den nå kommer fra sekulære eller konservative kristne. 🙂

Skulle du ønske å høre den KJEMPESKUMLE låta med det KJEMPEFARLIGE navnet Jesus i seg, så kommer den her:

*

Som sagt, jeg innser at det handler om noe mer enn den sære musikksmaken til en gammel gubbe. Men, i likhet med alle andre menighetsmedlemmer som nærmer seg 50, har jeg selvsagt en god del ønsker til moderne lovsangere og salmeskribenter.
Og de ønskene får du om ikke lenge, i et annet innlegg. Litt gnål må jo vi gamlinger tillate oss! Smaken er som baken, så litt stank vil det alltids bli når vi snakker om dette emnet.

Men sånn for starters, så er vi en del gamlinger som lengter etter gudstjenster hvor lovsangen lyder litt mer slik som dette (her gjengitt med tekster):

Holy, holy, holy,
Lord God Almighty, early in the morning our song shall rise to thee,
Holy, holy, holy, merciful and mighty,
God in three persons; blessed trinity.

Holy, holy, holy,
Lord God Almighty, those who walk beside you will walk in victory,
Holy, holy, holy, merciful and mighty,
Jesus, take over and make me more like thee.

Well, this world will all fall down,
And all your little games and systems, well, they ain’t gonna be around, (fall down)
I fall down on my knees,
And I renounce the world – yes, He’s the one I want to please.

Holy, holy, holy,
Lord God Almighty, early in the morning our song shall rise to thee,
Holy, holy, holy, merciful and mighty,
Lord, I have nothing, but I give my heart to thee,
Lord, I have nothing, but I give my life to thee.

Lift your voices
Lift your holy hands
Lift your praises high
Lift them up in the name of the Author of love

Time-bending, everlasting
Almighty God from age to age
Beginning and ending
One God worthy to be praised!

God is love
Love is God
And He’s invincible

Lift your troubled soul
Lift your weary eyes
Lift your broken life
Lift them up in the name of the Author of faith

Effecting and causing
Almighty Lord of time and space
Who was and is and is to come
One Love worthy to be praised!

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?