Om prestekjoler

Det ble veldig mange såre og sinte reaksjoner på mitt innlegg Uforståelig. Det var egentlig bare en reprise fra tidligere påsker, men i år ble det ekstra mye styr.
Men da i hovedsak i innbokser og på Facebook, ikke her i bloggen.

På min venneside på Facebook blir jeg fort konfliktsky, så der sletter jeg som regel hele linken om det blir mye debatt, sånn som nå. Der inne vil jeg ha fritid, ikke jobb eller krangel. (Men på pagen min og her i bloggen er jeg ALLTID åpen for debatt, så legg ut her i stedet!)

Den umiddelbare responsen var som forventet: “Dere frikirkelige er ikke noe bedre!” Den er like forutsigbar hver gang. Som om dette er en konkurranse hvor ingen er opptatt av å vinne, men bare om å ikke komme sist.
Eksemplene som trekkes fram som motsvar, er gjerne de kostbare klærne enkelte frikirkelige pastorer har hatt. I år spesielt uniformeringen som har eksistert i Hillsong-kretser, med det representanter selv ironisk har kalt “Hillsong-bunaden” (svart skinnjakke og slim-fit jeans).

Forskjellen er bare at Hillsong har fått mye kritikk for dyre klær, blant annet i Vårt Land. Også internt, blant “fotfolket” i de aktuelle kretsene, har jeg merket meg at det er mye humor rundt dette. Før eller siden vil det nok bli litt flaut for en Hillsong-pastor å ikle seg “bunaden”.
Og for ordens skyld: De som hadde brukt kirkens midler på dyre klær, fikk faktisk sparken! (Sånt skjer ikke i Dnk ennå, her skjer det med all slags velsignelse fra lederskapet.)
Og når det gjelder dresskoden som gjaldt på Livets Ord på 1990-tallet, som også ofte trekkes fram, så veit alle gamle blogglesere at jeg lagde ganske mye oppstuss rundt den også.

Men jeg merker meg denne forskjellen, som jeg lurer på årsaken til: Hver gang jeg kritiserer eller setter søkelys på noe lavkirkelig, får jeg tomler opp (ikke minst fra de frikirkelige selv). Men hver gang jeg kritiserer noe høykirkelig, kommer et tonn av sårhet og bitterhet (til og med fra de frikirkelige, som ofte er livredde for konflikter med andre kirkesamfunn).
Jeg har også opplevd hvordan vi er mange som kan kødde opp og ned og i mente med Hillsong-bunader og le oss skakke av dem, men så blir det i det samme rommet plutselig stille når noen latterliggjør en bispekåpe til 200 000 spenn. Ikke helt konsekvent, må jeg si.

Som jeg har nevnt tidligere i bloggen, er det gjerne slik at høykirkelig kritikk av lavkirkelighet til stadighet kalles “et sunt oppgjør”, mens lavkirkelig kritikk av høykirkelighet blir kalt “mangel på respekt for andres trostradisjoner”.

For de aller fleste av oss troende ville det vært helt forferdelig om evangeliet først og fremst ble forbundet med amerikansk TV-kristendom. Det er det da også helt lov og innafor å gi uttrykk for.
Men at en like forferdelig tanke for mange av oss er at teatralske og pompøse messer og prosesjoner skal definere gudstjenesteliv i de fleste nordmenns bevissthet, er strengt forbudt å si – selv i de kretser hvor det er helt legitimt å kritisere såpeglatte og amerikanske versjoner av frikirkeligheten.

Denne ulogiske holdningen skyldes nettopp det faktum at mange gjør én bestemt form helligere enn andre former, slik at denne formen alene skal være fritatt for kritikk.

Amerikanske TV-predikanter med italienske silkedresser eller norske biskoper med svindyre kåper, er same shit, different wrapping i mine øyne. Det blir for teit om sistnevnte unnskylder det med at det er “liturgiske plagg”. Blir det samme som når førstnevnte unnskylder seg med at det er for å “vise at Gud velsigner”. Begge forklaringer bør få oppegående troende til å riste på hue, spør du meg.

Og etter denne altfor lange introduksjonen/digresjonen, vil jeg fortsette på en rød tråd og prøve meg på noen ukorrekte tanker om selve konseptet med prestekjoler …

*

Først i Konstantins tid begynte kristne ledere å gå med flotte embetsdrakter. Klemens av Alexandria hadde også i sin tid hevdet at kristne ledere burde gå med annerledes klær enn andre, og anbefalte hvitt, som Plato hadde kalt «gudenes farge».
Men Klemens mente at kledningen burde være så enkel som mulig.

Under Konstantin ble altså klærne langt flottere. Kristne ledere fikk klær som lignet den romerske statens embetsklær, og skillet mellom f.eks. biskop og prest ble nå synlig i ulike klestyper.
Hieronymus mente senere at ingen kristne ledere burde gå inn i menighetslokalet uten å ikle seg disse draktene.

Viola/Barna tar for seg den videre utviklingen i sin bok «Pagan Christianity», og forklarer hvordan motebildet endret seg etter Romerrikets fall. Folk gikk ikke lenger i lange kjortler, men langt kortere drakter. Kun de kristne lederne beholdt de «gammeldagse» klærne fra Romerrikets tid, noe som dermed i enda større grad enn tidligere skilte dem ut fra lekfolket, og som også førte til at selve klesdrakten ble enda sterkere assosiert med «hellighet».

Innen man kom til middelalderen, var det mye mystikk knyttet til de prestelige gevanter. I det 7. og 8. århundre etablerte man en teologi som knyttet klærne til de gammeltestamentlige levittene, selv om dette ikke hadde vært det opprinnelige utgangspunktet.

Til denne dag er prestekjoler som når nesten til gulvet vanlige i mange menigheter, og for enkelte ville det vært utenkelig å holde gudstjeneste uten å ha disse på seg, ikke minst i forbindelse med nattverd og dåp.

Er det nå så farlig med prestekjoler?, vil noen spørre. Vel, som Viola/Barna skriver: «Egne klær for kristne ledere er en motsats til de åndelige prinsippene som styrer Guds hus. Det rammer menigheten midt i hjertet ved å inndele Guds folk i to klasser: «profesjonelle» og «uprofesjonelle».»

Jesus og disiplene gikk ikke med prangende klær for å skille seg ut. Det var det fariseerne som gjorde. Derfor skulle jeg så gjerne sett noen prester som gjorde opprør mot det kunstige skillet slike klær har representert rent historisk. Noen som vågde å legge dem vekk – gjerne midt i en gudstjeneste – og gjøre et stort poeng ut av det.

Om ikke annet enn bare fordi så mange har gjort et poeng av slike klær motsatt vei gjennom århundrene.
Selv om man skulle ha de aller edleste motiver for å bære spesielle kjennetegn på sitt lederskap eller “embete” – og det tror jeg defintivt den store majoriteten har – skal man likevel være klar over hvilken historisk kontekst man godtar og viderefører.

*

Enkelte munker og islamske kretser har det til felles at langt julenisseskjegg gir en slags form for religiøs kred eller status. I katolske kretser er hattestørrelsen symbolsk. I Livets Ord-miljøer på 1990-tallet var altså det å gå kledd i dress til hverdags selve tegnet på åndelighet.

Nå er smaken som baken, men en ting bør være helt bænkers og 100 % sikkert og udiskutabelt i alle kristne kretser: Klesdrakter og skjeggvekst har i utgangspunktet fint lite med åndelighet å gjøre.

Åndelighet som legger stor vekt på det ytre, er sjelden åndelighet i det hele tatt.

Det finnes ikke hellige klær eller stilarter, bare hellige folk. Selv ikke mine eldste The Cure t-skjorter, som er samlerobjekter, er hellige. (Eller: Litt, da.)

Men i dag er visse ytre konsepter så innarbeidet i menigheten, at det er de som bemerker dem negativt som blir anklaget for å være «opphengt i det ytre». Problemstillingen har med andre ord blitt snudd på hodet: Dersom du ikke mener at klesdrakter i seg selv kan representere noe hellig, er du plutselig altfor opptatt av klær i enkeltes øyne.

Men var det Jesus som var opphengt i det ytre da han latterliggjorde fariseernes behov for stadig større minnedusker?

Å formidle sin tro gjennom et ytre symbol som f.eks. et kors, kan være en fin ting. Korset peker på Kristus. Men svært mange religiøse klesplagg og stilarter og gimmicker er kun egnet til å rette oppmerksomhet mot personen som bruker dem. Slik blir det en form for selvopphøyelse å kle seg i slike ytre tegn som f.eks. munkekutte. Budskapet blir: «Se hvordan jeg har forsaket verden, folkens!»

Når vi i dag leser Jesu kritikk av f.eks. stadig bredere bønneremmer, er det vanlig å tenke at Jesus adresserte helt spesielle holdninger blant den tidens religiøse, og at brede bønneremmer i seg selv ikke utgjør noen fare, siden vår egen tids religiøse angivelig er av et så uendelig mye edlere sinn.
Men Jesus sa: «Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.»

Han sa ikke: «Det er ikke farlig om folk ser dere er bleke så lenge motivet deres er rett.»
Nei, han sa snarere: «IKKE la dem se det!»

Jeg tolker det slik: Ikke gjør «bønneremmene» brede uansett hvor rent motivet ditt er. Dropp den ytre, religiøse imagen helt og holdent!

Vil du absolutt være munk, så gå i jeans!

Når jeg i dag ser kristne lederskikkelser ikle seg flotte prestekjoler etter gammeltestamentlig mønster, kan jeg ikke unngå å tenke på H.C. Andersens eventyr om «Keiserens nye klær». I åndelig forstand er det nettopp nakenhet man har, når man forsøker å tillegge kraft til konsepter som Jesus ga sitt liv for å få en slutt på.
Men som i eventyret må man kanskje bli som et uskyldig barn, slik Jesus oppfordret oss til, for å se det.

(Skal likevel innrømme at jeg er litt misunnelig på den prestesnippen deres, og har vurdert å gå med en egen variant på puben, siden den sannsynligvis umiddelbart fører til en rekke kule samtaler om tro med vilt fremmede. Men ser dere sjelden på pubene med snipp, kjære kristenledere. For da er dere liksom ikke på “jobb”. Kom innom med snipp en dag, a! Da skal jeg spandere en øl! Det er kun blant utenforstående en slik snipp har noen hensikt, ikke i “kirkerommene” hvor alle veit hvem dere er allerede.)

Sånn, godtfolk, nå kan dere gjerne bli sinte eller oppleve dere religiøst krenket. Men helst i kommentarfeltet under, og ikke i innboksen min! 🙂

*

Hvis du får noe ut av denne bloggen – kunne du tenke deg å donere et fast månedlig beløp, om så bare en tier? Bli patron!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?