Om litt er kaffen klar
Follow
Skulle egentlig likt å skrive en svært detaljert dagbok fra de dagene jeg opplever nå. Det er en såpass ekstrem hverdag at det blir helt komisk. Hadde jeg sett de siste ukene mine på film, hadde jeg ledd meg ihjel, men samtidig tenkt at “Davids liv 8” overdrev litt i forhold til forgjengerne i serien, som var ille nok.
Men får vel legge en viss demper på sosialpornografien og åpenheten, selv om det meste av bloggen nå kun er tilgjengelig for patroner, altså mennesker som vil meg godt.
Eller kanskje jeg skal la en romankarakter få gjennomgå det samme en gang i framtiden? Det er jo det kule med å være skribent: Man kan anse alle vanskeligheter som research! Om man skulle oppleve negative følelser, kan man skrive dem ned framfor å flykte fra dem, og vite at det kan bli en skikkelig god tekst!
Leste en forfatter uttrykke noe lignende for en tid siden. Selv slet hun med følelser av ensomhet, helt til hun en dag skjønte at akkurat det var en KJEMPEFORDEL med tanke på romankarakteren hun skrev om nettopp da. I stedet for å døyve følelsen, melket hun den for alt den var verdt og beskrev den i detalj. Hun nærmest dyrket den fram, forverret den med vilje, og fikk en suksessbok ut av det.
Jeg ser uansett fram til å komme ut av akkurat denne dalen. Tror ikke det er så lenge til jeg gjør det. Jeg holder hue over vannet, er svømmedyktig som få, og gir aldri slipp på optimismen min. Det åpenbarer seg nok snart et lys i denne tunnelen også! Det pleier det nemlig erfaringsmessig å gjøre, sånn til syvende og sist. Det er fordelen med å ha vært ute noen vinternetter før, at man veit man overlever sånt.
(Hm. Nå har jeg brukt både “dalen”, “vannet” og “tunnelen” som bilder … vanskelig å samkjøre dem, hvis vi da ikke ser for oss en tunnel som går nedover med masse vann i. Eller noe sånt. I en vinternatt, da.)
De største og viktigste tinga i livet er uansett fortsatt på rett plass. Kjærligheten, gode venner, troen – og kaffen!
Så jeg takker Gud for denne dagen også. I’m still alive, for pokker!
