Om litt er kaffen klar

Skulle egentlig likt å skrive en svært detaljert dagbok fra de dagene jeg opplever nå, for det er en såpass ekstrem hverdag at det blir helt komisk. Hadde jeg sett de siste ukene mine på film, hadde jeg ledd meg ihjel, men samtidig tenkt at “Davids liv 8” overdrev litt i forhold til forgjengerne i serien.
Men nå som bloggen er blitt åpen, får jeg legge en viss demper på sosialpornografien og åpenheten. Noe annet blir for kleint. Eller kanskje oppfattet som en indirekte form for tigging eller noe. Jeg skulle ønske det var en måte å skrive selvutleverende ærlig og detaljert på, også i krisestunder, uten at det ble tolket som en dårlig skjult bønn om hjelp.

Kanskje jeg skal la en romankarakter få gjennomgå det samme som meg. Spørs bare om leserne vil synes det er særlig realistisk. 🙂

Vi får ta det på den andre siden av denne dalen. Når jeg kan se tilbake og le, jeg også. For sånn objektivt sett: Det er ganske mye latterlig som skjer for tiden. Selv om det egentlig ikke er så morsomt akkurat nå.

Anyways. Jeg holder hue over vannet, er svømmedyktig som få, og gir aldri slipp på optimismen min. Det åpenbarer seg nok snart et lys i denne tunnelen også!

(Hm. Nå har jeg brukt både “dalen”, “vannet” og “tunnelen” som bilder … vanskelig å samkjøre dem, hvis vi da ikke ser for oss en tunnel som går nedover med masse vann i.)

De største tinga i livet er uansett fortsatt på plass. Kjærligheten, gode venner, troen – og kaffen!

Så jeg takker Gud for denne dagen også. I’m still alive, for pokker!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?