Follow
Ser i dagens Vårt Land at Emilie Enger Mehl skaper ny debatt rundt kirkeasyl. I den forbindelse finner jeg herved fram et gammelt blogginnlegg, som i dag inngår som en del av manuset Jesus er ikke kristen.
*
«Kirken er ikke mer hellig enn en do!»
Disse ordene var forsiden på Vårt Land med fete typer for en del år tilbake. Et rungende halleluja bruste gjennom min sjel, siden jeg visste at det her var snakk om «kirken» i betydningen bygning.
Dette budskapet hadde jeg jo selv forkynt i flere år. For eksempel i Holmenkollen kapell, hvor jeg en gang fikk holde foredrag. Da forkynte jeg det samme som nevnte forside i Vårt Land, nemlig at treverket i det vakre kapellet i seg selv ikke var noe mer hellig enn treverket i utedassen min (jeg hadde nemlig utedass på den tiden).
Barnslig, kanskje, men presten på stedet syntes det var … fint, var ordet han brukte etter foredraget. Hehe.
Hva var så bakgrunnen for den radikale overskriften? Hadde Jesus-revolusjonen jeg drømmer om allerede skjedd? Hadde jeg dødd og kommet til himmelen?
Nei, det var selvsagt kirkeasyl det handlet om.
Det er vel få ting som vekker så ambivalente følelser i meg som konseptet kirkeasyl. På den ene siden er jeg svært takknemlig for at noe slikt eksisterer. Da vi fikk mange asylsøkere fra det tidligere Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet, var kirkeasylene med på å endre norsk politikk. Den sivile ulydigheten som flere menigheter sto for, førte til bedret rettssikkerhet for asylsøkere, og de fikk en ankenemd i form av Utlendingsnemda. Det førte til at det i dag er svært få som sitter i kirkeasyl, siden behovet har blitt langt mindre.
Men innimellom er det fortsatt noen som ikke har andre muligheter enn kirkeasyl, siden Utlendingsnemnda med respekt å melde ikke alltid gjør en like god jobb. Jeg er altså personlig svært glad for at denne muligheten eksisterer. Lenge leve den sivile ulydigheten!
På den annen side har jeg store problemer med de teologiske føringene som ligger til grunn for konseptet. Grunnen til at politiet ikke går inn i kirkebygningen, er at den er et «hellig rom». Vårt Land-forsiden siterte den danske teologen Hans Hauge, som påpekte at det egentlig ikke er noe i luthersk tradisjon som taler for at selve bygningen er hellig. Den er ikke mer hellig enn en do, spissformulerte han. «I luthersk tradisjon befinner kirken seg der hvor evangeliet forkynnes. Det er ikke noe hellig ved selve rommet i en slik tradisjon.»
Amen til det. Men dessverre tolket Hauge dette dithen at det måtte være lov for politiet å fjerne kirkeasylantene med makt. –Send politiet inn, var hans oppfordring.
Selv synes jeg det bør være vanlig folkeskikk å la folk få sitte i fred både på do og i kirkebygninger, selv om ingen av dem er hellige.
Som svar på danskens kritikk av konseptet «hellige rom», forsøkte biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, seg på en forklaring på hvorfor rom kan anses som hellige: «’Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus …’ Denne formuleringen svarer til en etablert forestilling i vår kultur: I kirken setter Gud oss stevne, og derfor er det et hellig hus, og her bør vi oppføre oss på en måte preget av respekt for rommets egenart. (…) Liknende forestillinger om hellige hus og steder finnes i mange religioner.»
Så langt noterer jeg meg to argumenter: 1) At kulturen vår har blitt sånn. 2) At andre religioner har samme konsept.
Ikke akkurat teologisk gyldige argumenter i min bok.
Men Nordhaug fortsetter: «I luthersk teologi er det ikke bygningen i seg selv som er hellig, slik at kvaliteten på vårt møte med Gud er avhengig av å finne sted nettopp her. (…) Når lutherske kirker verden over innvier sine kirkehus etter egne liturgiske ordninger, så skjer dette ikke gjennom særskilte magiske grep, men med Guds ord og bønn feires en egen innvielsesgudstjeneste hvor huset vigsles til sitt rette bruk. En slik innvielse eller vigsling er ikke teologisk strengt nødvendig, men har likevel sin teologiske betydning fordi det tydelig understreker nådemidlenes nødvendighet og hellighet, og dermed også kirkehusets særlige karakter.»
Dette blir for meg litt goddag mann økseskaft. Altså: «Ikke viktig i det hele tatt, men veldig viktig likevel.»
Et «nådemiddel» er jo nattverden. Den var opprinnelig noe som foregikk i hjemmene til de troende, og noen ganger kollektivt under såkalte kjærlighetsmåltider. At våre moderne kirkebygg har en «særlig karakter» som på noen som helst måte understreker at de er egnet for kollektive festmåltider hvor man må formane folk om ikke å drikke seg fulle, slik Paulus måtte i forbindelse med nattverdene, er jeg definitivt ikke enig i.
Derfor forholder jeg meg heller til Nordhaugs innrømmelse av at vigsling ikke er «teologisk strengt nødvendig».
Og vil personlig dra det lengre: Det er teologisk sett helt meningsløst. Kanskje til og med teologisk sett helt forkastelig.
Gudshuset Nahid
En annen mediarunde som vakte ambivalente følelser i meg, var da politiet hentet den iranske konvertitten Nahid ut av kirkeasyl i Filadelfia i Kristiansand. Hun fryktet å bli torturert og drept i hjemlandet. Det skapte sterke reaksjoner da politiet på brutalt vis gikk inn i Filadelfia.
Justisminister Anders Anundsen besvarte kritikken med at Filadelfia-kirken ikke var et «vigslet rom».
Han hadde ikke fulgt med i timen, og fikk høre det. Vi har nemlig ikke lenger en statsautorisert kirke i Norge. Vievannet til en tidligere statskirkeprest er ikke lenger mer verdt enn murpussen til en pinsevenn. Man er over i magisk overtro dersom man mener at sakristi og alterring gjør et rom mer hellig enn et rom med en helt vanlig talerstol. Og magi bør ikke få prege norsk rettspraksis.
Frikirkeligheten reagerte selvsagt på justisministerens kunstige skille mellom frikirkelige rom og rom tilhørende Dnk. Mange følte seg krenket over at ikke også deres hus ble regnet som gudshus.
Først og fremst var jeg forbannet over behandlingen av Nahid, og glad for alle som tok til motmæle. Samtidig ble jeg litt nervøs når frikirkelige pastorer plutselig begynte å snakke om «hellige bygninger» og «hellige rom». Tradisjonelt har jo frikirkeligheten ansett det for hakket inntil okkultisme å regne noe annet enn mennesker for Guds hus. Jeg håper og tror at det som blir sagt i kampens hete i slike saker ikke er et uttrykk for en ny teologisk holdning blant frikirkepastorer. Jeg håper det bare er retorikk ut i fra et ønske om å hjelpe asylsøkere.
For det eneste gudshuset i nevnte sammenheng var Nahid selv. Og det gudshuset fortjente en plass i Norge, siden vi faktisk snakket om et tempel som risikerte å bli revet om det ikke fikk bli her.
Hun ble sendt tilbake til Teheran, hvor hun ble utsatt for en rekke avhør hos politiet, og hvor situasjonen var svært spennende en god stund. Heldigvis klarte hun å komme seg til Tyrkia, som viste større barmhjertighet enn Norge.
*
Driks til bloggen? Vipps 99 12 36 34. Tusen takk!
Ellers er du veldig velkommen til å bli en patron av yours truly.