Om dåpen (X)


Bilde: Eksempel på symbolsk handling som ikke har noen kraft i seg selv, men som jeg utfører på ukentlig basis likevel 🙂

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Del 6
Del 7
Del 8
Del 9

Er dåp egentlig nødvendig i absolutt alle tilfeller?

Det nevnes aldri at Jesu disipler ble vanndøpt. Noen vil tolke dette i lys av at vanndåpen er en identifisering med Jesu jordiske gjerning. Disiplene hadde jo vært med på den gjerningen hele veien, så de behøvde ikke en slik identifisering på samme måte. Vi ser at når 120 av Jesu etterfølgere får Ånden over seg på pinsedag, er det ikke noe snakk om vanndåp i det hele tatt. Først når de henvender seg til folk utenfor “klikken”, snakker de om omvendelse og vanndåp.

Så hva da med de som i dag har vokst opp i et kristent hjem og hatt troen hele veien, og som til og med er åndsdøpt? Er de strengt tatt nødt til å døpe seg i vann i voksen alder?

Den norske kirke vil selvsagt svare ja, siden de mener det er frelse i dåpen. Men også de fleste kretser som praktiserer troendes dåp, vil nok mene at vanndåp er nødvendig. I enkelte pinsemenigheter får du ikke blitt medlem om du ikke blir døpt i vann, uansett hvor lenge du har vært troende. Siden vanndåpen anses som en identifisering med Jesu død, begravelse og oppstandelse, har jeg i frikirkelige sammenhenger hørt at man fleipete sier til de som ikke er vanndøpt ennå: “Skal du ikke snart begrave liket ditt, det begynner å stinke!”

Det vanlige i kretser som praktiserer troendes dåp, er at man foretar en såkalt barnevelsignelse når det er snakk om spedbarn, og at vanndåpen deretter kommer som en følge av et eget valg når personen er blitt gammel nok til å innse hva det innebærer. Mange “lavkirkelige” døper seg rundt 14-15-årsalderen, og det blir nesten som en egen variant av den “høykirkelige” konfirmasjonen.
(Barnevelsignelse, hvor man helt enkelt lar menigheten delta i en bønn for barnet, blir møtt med et flir fra enkelte die-hard lutheranere, da de mener det er en slags kvasi-versjon av deres egen barnedåp, helt uten teologisk forankring. Det siste stemmer vel ikke helt, for vi ser at Jesus tok barn på fanget og velsignet dem. Han døpte dem ikke. Samtidig er det liten tvil om at barnevelsignelsen ofte blir en høytidsstund som ligner barnedåpen, hvor store deler av familien kommer i finstasen for å delta og ta bilder av det som skjer. At konseptet i enkelte tilfeller har dukket opp for å kompensere for høytideligheten man går glipp av ved manglende barnedåp, er det vel liten tvil om.)

Som nevnt tror jeg ikke at dåpen er “porten inn til de troendes forsamling”. Det er troen som er porten inn. Se bare her:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som TROR på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som TROR på hans navn. (Joh 1,12)

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. (Rom 10,13)

«Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «TRO på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» (Apg 16, 30-31)

Og når det gjelder barna og andre som ikke kan ta noen tydelig stilling til trosspørsmål, sier Jesus at Guds rike allerede tilhører dem. Kun et ansvarlig menneske vil risikere å stilles til doms hos Gud, ikke en baby eller en mentalt retadert.

Men dermed følger det store spørsmålet: Om man da er innenfor Guds rike som baby, og om man vokser opp i menigheten uten å ta avstand fra troen på noe tidspunkt – er det da egentlig nødvendig at man døper seg i voksen alder? Man er jo allerede en del av menigheten og Guds rike. Det er ingen omvendelse som skal foretas fra en gammel til en ny tro, siden man har hatt den samme troen hele veien.

Med fare for å vekke stor forargelse, vil jeg mene at dåp strengt tatt ikke er nødvendig i et slikt tilfelle, i hvert fall ikke sånn rent frelsesmessig, siden alt det dåpen var ment for allerede er oppfylt – med mindre man tillegger den magisk betydning.

På den annen side er det flott at folk velger å døpe seg. Vanndåp kan være en fin og offentlig erklæring om at man ønsker å fortsette på den livskursen man allerede har staket ut.

Dessuten, til forsvar for vanndåp i Norge i vår egen tid (og som et motsvar til de som mener den kun tilhører gammel jødisk kultur og ikke angår oss), kan man si at 1) kristne gjennom alle tider har sørget for at vanndåp også er en kjent praksis i Vesten i vår tid, og at 2) nettopp fordi dåpshandlingen samtidig fremstår som noe ganske unorsk og radikalt (i hvert fall når den utføres på et voksent individ med full neddykkelse), fungerer den ekstra godt som en offentlig markering av noe – siden det kan koste ikke rent lite stolthet og brytning med det allment aksepterte. Den markerer et tydelig før og etter, siden det er en hendelse som vil huskes, selv om selve trosprosessen i forkant kanskje har vært i langsom eller lang utvikling.

I en tid hvor noen mener at «tro bør være en privatsak», fungerer dåpen som et utmerket opprør mot en slik tanke.

Viktig symbolikk

At jeg tolker både nattverd og dåp som rent symbolske handlinger, gjør dem ikke uviktige eller verdiløse for meg. Nei, jeg har hatt noen av mine sterkeste åndelige opplevelser i forbindelse med nattverd! Kan vel nesten si som Paulus sa om tungetale: «Jeg har mer nattverd enn dere alle!» Og jeg er stolt av å være døpt. (Ja, faktisk er jeg døpt to ganger i voksen alder, men det er en helt annen debatt.)

Vi snakker om symbolske handlinger som har blitt utført gjennom hele historien, noe som har en samlende effekt. Ren symbolikk kan være sterke saker! At man ikke tillegger ytre ritualer noen magisk betydning, innebærer ikke på noe vis at man underkjenner deres betydning.

En patriot er ikke mindre glad i flagget bare fordi hen har innsett at det dreier seg om et rent tøystykke, verken mer eller mindre, og ikke tror mennene fra Eidsvoll har tatt fysisk bolig i tøystykket på mystisk vis. Jeg vaier stolt mitt Vålerenga-flagg på kampdager, selv om jeg ikke et sekund tror at flagget har noen kraft i seg selv. Pynter meg til og med i bryllup og begravelser, selv om jeg ikke et sekund tror at penklærne gjør meg til et bedre menneske, eller at noen blir mer gifte eller mer døde av at vi som er samlet har pyntet oss. (På samme måte: At jeg ikke tror god moral er en måte å oppnå frelse på, betyr ikke at jeg er imot god moral. At jeg er enig i Jesu utsagn om at det å gjøre kopper og kar rene ikke er så viktig som å bli ren på innsiden, betyr ikke at jeg aldri vasker opp.)

En vakker dag håper jeg på å gifte meg (insha’Jahve!). Da kommer jeg til å gå med en giftering. Den kommer til å bli viktig for meg. Samtidig er jeg smart nok til å innse at jeg ikke kommer til å bli gift bare ved å kjøpe en ring og ta den på. Symboler er en fin representasjon av virkeligheten, men de er aldri virkeligheten.

Dessverre virker det som om deler av Kirken ofte bruker symboler på en måte som er best egnet til å distansere folk fra den virkeligheten de representerer. Man gjør ytre symbolikk av åndelige sannheter for å slippe å ta dem inn over seg – eller rettere sagt inn i seg.

Man blir som en mann som aldri er hjemme, som ikke liker kona si noe videre, som aldri har hatt sex med henne – men som på den andre siden av kloden insisterer på at gifteringen gjør ham til en fullverdig ektemann, og at alle som protesterer mot ideen er slike som ønsker et A- og B-lag av ektemenn …

For å generalisere voldsomt: Det kan ofte virke som at dess mindre man kjenner eller merker virkeligheten av selve Mysteriet med stor M, dess mer opphengt blir man i alskens «mysterier» i form av hellige ritualer, magiske gjenstander, koder, gåter, sakramentalisme og gnostisisme.

Og for å være skikkelig frekk: Det er vi som stemples som «dualister» som virkelig tror at symboler har verdi i seg selv. Sakramentalistene mener jo ironisk nok at tiden for ren symbolikk i praksis er over, og forsøker derfor å omgjøre symboler til teoretisk virkelighet. Vi andre opplever derimot en virkelighet som vi ønsker å symbolisere!

Dåpen har ingen effekt i seg selv, men den symboliserer troen, og troen har enorm effekt! Ja, selv om den bare er så stor som et sennepsfrø, kan den flytte fjell, ifølge Jesus.

Derfor er ikke dåpen unyttig. Ikke i det hele tatt! Dåpen er et ytre tegn på det som har skjedd i det indre, en offentlig erklæring. Med dåpen viser man – gjennom en konkret handling – at man har latt Jesu død og oppstandelse bli ens egen død og oppstandelse. Dåpen blir dermed et kraftfullt ytre tegn på det usynlige som har skjedd i hjertet. Ikke motsatt, for dåpen frembringer selvsagt ingen forandring i hjertet, det blir en totalt meningsløs rekkefølge. Dåpen er ikke viktig for frelsen. Frelsen ligger i å identifisere seg med Kristi gjerning.

Gifteringen er en flott ting å ha, dersom du faktisk er gift! Den viser for omverdenen at du tilhører noen, at du er «opptatt». (Men du er like gift uten ring også!)

På samme måte med dåpen: Den er et tegn på en «god samvittighets pakt», en offentlig erklæring – og i tillegg en erklæring Jesus har bedt oss om å foreta. Den har blitt foretatt også av anti-sakramentalister opp gjennom hele kirkehistorien. Den gjør troen til mer enn bare en privatsak, og er dermed et «statement» overfor venner, familie og menighet.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?