Om dåpen (VIII)

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Del 6
Del 7

Jeg tror Herren regnet med at vi skulle forstå symbolspråket hans, spesielt etter at han ga oss Ånden. Da han snakket om at vi måtte bli født på ny av vann og Ånd, tror jeg han regnet med at tilhørerne – som hadde hørt ham bruke vann som bilde på Ånden en rekke ganger – forstod at han snakket om én og samme ting.

Tror vi at han betoner en fysisk vanndåp i sin samtale med Nikodemus, vil jeg hevde at vi har kommet like kort i vår forståelse som Nikodemus selv hadde da han lurte på hvordan barnet kunne komme inn i mors mage igjen.
Han tenkte fysisk, slik mange fortsatt gjør i dag.

Joda, det står vann OG ånd, men sett i lys av alt Jesus står for i resten av evangeliet, og sett i lys av de gangene Jesus bruker «levende vann» og «elver» som symbol på Ånden, tror jeg det like gjerne kunne stått vann SKRÅSTREK ånd. Mer enn det er en tydelig differensiering mellom de to, er det for meg mer snakk om «smør på flesk».

På samme måte i misjonsbefalingen, hvor det først står at den som «tror og blir døpt skal bli frelst», mens det i andre leddsetning bare står at den som «ikke tror» er dømt. Hvorfor står ikke ordet dåp også i andre del av setningen?
Jeg tror det helt enkelt er fordi det å døpe seg var måten man på den tiden og i den kulturen viste sin tilslutning til en tro. Det er troen det handler om, ikke dåpsritualet, i de aktuelle versene.

«På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» DETTE SA HAN OM ÅNDEN DE SOM TRODDE PÅ HAM, SKULLE FÅ.» (Joh 7, 37-39)
Når det står om vann i forbindelse med Ånd, må vekten legges på Ånden, siden vannet brukes som symbol på nettopp den. Og når vannet brukes som symbol på dåp, må vekten legges på den indre troen som dåpen er et ytre symbol på.

Noe annet blir meningsløst i lys av alt det andre Jesus sa om kontrastene mellom indre og ytre renhet.

I de tekstene hvor det snakkes om Ånd og dåp, er dåpen så å si alltid knyttet til troen. Dåpen er symbolet på den troen som igjen gir Ånden. Å koble Ånden direkte til dåpsvannet, krever et magisk-sakramentalt grunnparadigme som du skal slite med å begrunne ut ifra de nytestamentlige tekster, slik jeg ser det.

Er det virkelig slik at fysisk vann og Ånden er to jevnbyrdige frelsesbetingelser? Satt slik på spissen, vil kanskje de fleste lutheranere kvie seg for å gi et ubetinget ja. Men for nordmenn flest, som ikke er dypt inne i teologiske krumspring og finurligheter, er jeg redd det er dette Den norske kirke i praksis forkynner.

Når enkelte teologer leser svært konkrete ting inn i åndelige uttrykk, som f.eks. at det innebærer helling av vann når det er snakk om at Kristus «utøser Ånden», synes jeg det er merkelig at de ikke også vurderer muligheten for at konkrete uttrykk skal forstås åndelig, siden vi ser langt flere eksempler på nettopp det i NT.

Når Jesus sier at «det som ikke er født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike», tviler jeg altså uhyre sterkt på at det er vanndåpen det er snakk om. Utsagnet finner jo sted i en samtale som nettopp betoner forskjellen på det indre/åndelige og det ytre/fysiske – noe som gjør det langt mer naturlig å se bruken av ordet vann i forbindelse med andre «mystiske» uttalelser fra Jesus, hvor det er helt åpenbart at han ikke sikter til fysisk vann.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?