Om dåpen (VII)

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Del 6

Symbolske handlinger – eller faktiske formidlere av nåde?

La meg trekke noen tråder angåede både dåp og nattverd, i lys av ulike kirkeretninger …

Wikipedia definerer sakrament som «et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde».
I denne enkle definisjonen kan man nesten hevde det er snakk om to helt ulike religioner (eller rettere sagt: en religion og en anti-religion). Ja, jeg vil bruke såpass sterke ord. Det lille ordet «eller» skiller her to diametralt ulike forståelser. Det er en radikal forskjell på å tro at ritualet «inngyder», og det å tro at ritualet «symboliserer».

I de fleste frikirkelige sammenhenger, samt de fleste protestantiske og reformerte kirkesamfunn, forstås dåp og nattverd rent symbolsk. Det er ytre handlinger som symboliserer en indre hendelse, og er i seg selv meningsløse om ikke sistnevnte er på plass. De har ingen «magisk» effekt. Et ytre ritual kan aldri gi nåde, da nåden er noe man mottar direkte fra Gud, ved troen i hjertet – eller allerede har i utgangspunktet dersom man er i en «uskyldstilstand».

Man får ikke nåde gjennom nattverden, tvert imot feirer man under nattverden den nåden man allerede tror på og har mottatt. Mange protestantiske og reformerte kirker unngår derfor bruken av ordene «sakrament» og «nådemiddel», fordi de så lett kobles til den romersk-katolske tankegangen.

For katolikkene er sakramentene å forstå som noe helt annet enn symbolikk. Den romersk-katolske kirke snakker om syv sakramenter: Dåp, nattverd, ektevigsel, ordinasjon, konfirmasjon (ofte kalt ferming), skriftemål og sykesalving. Disse anses rett og slett for å være hjelpemidler til å oppnå frelse. Sakramentene inngyter nåde hos mottakeren, i kraft av seg selv.
Tanken er at kirken har fått rett til å gi disse sakramentene på vegne av Jesus selv, som en del av pakten mellom Jesus og kirken. Dermed vil sakramentene utrette noe i enhver som kirken måtte velge å gi dem til.

Dette gir i sin tur enorm makt til embetspersoner. For sakramenter er i henhold til denne logikken kun gyldige dersom det står en ordinert mann bak ritualet. Nattverd kan aldri utdeles uten at en prest er til stede. For det er frelse i nattverden, og presten har makten til å inkludere eller ekskludere folk i denne frelsen.

Den katolske kirkes egen katekisme sier følgende, i § 1129: «Kirken understreker at for de troende er den nye pakts sakramenter nødvendige for frelsen.» I katolske land kan man ofte lese i dødsannonser at den-og-den er hensovet, «utrustet med Kirkens sakramenter». Det betyr vanligvis at vedkommende fikk nattverden og den siste olje før døden inntraff. Dette skal være sikker reisekost for siste del av vandringen.
Å bli eks-kommunisert («bannlyst») er det verste som kan skje en katolikk, siden man da er utestengt fra sakramentene som er så viktige for frelsen.

At Den romersk-katolske kirke faktisk i prinsippet nekter å gi nattverd til enhver som er blitt skilt og gift på nytt, fører til store utfordringer og angst for svært mange mennesker. Jeg synes det er merkelig at det ikke er mer debatt rundt dette.

I tillegg til sakramentene, som i praksis er fysiske «frelsesmidler», har man også det som kalles «sakramentalier», nemlig handlinger og gjenstander som anses for å romme eller medføre særlig velsignelse. Eksempler er vievann, korsets tegn, rosenkransen, røkelse, ikoner, vokslys +++.

Det er ingen tvil om at Den romersk-katolske kirke er det mest sakramentalistiske av alle store kirkesamfunn. Det rent fysiske blir åndeliggjort på en måte som minner om de babylonske mysteriereligionene som romerne var inspirert av. Noen har hevdet at katolisismen er en sakramentalistisk mysteriereligion i kristen emballasje, og personlig mener jeg en slik beskrivelse har mye for seg, selv om slikt ikke er særlig korrekt å si (og selv om jeg likevel anser katolikker for brødre og søstre i Herren, selv om de ikke alltid anser meg for en fullverdig bror).

Den romersk-katolske kirke anser selve forkynnelsen av evangeliet som underordnet liturgi og sakramenter. Undervisning kan kun formidle Jesus på annenhånds måte, hevdes det, mens liturgien og sakramentene formidler ham på direkte og faktisk vis. Da snakker vi om en utilslørt form for sakramentalisme!

Den norske kirke har en slags “light-versjon” av det hele. Men den lærer også at man mottar Den hellige ånd i selve vanndåpen. Siden åndsdåpen regnes som synonym med frelsen, sier luthersk teologi dermed at det er frelse i selve dåpen.
Den norske kirke opererer kun med to sakramenter, nemlig nettopp dåp og nattverd. I sin forståelse av disse, utgjør Den norske kirke et unntak fra det mest vanlige protestantiske synet på verdensbasis. Man har endt opp med en blanding: Man vil ikke dra det fullt så langt som katolikkene, men vil samtidig ikke anse sakramentene for å være rent symbolske.

Dette skyldes at Luther selv hadde et komplisert mellomsyn. Han tok avstand fra en “magisk” tenkning rundt de såkalte sakramentene, samtidig som han også uttrykte at dåpsvannet var mer enn bare vann, siden det var “vann som er helliget ved Guds befaling og forent med Guds Ord”.

Her vil tolkningene variere fra lutheraner til lutheraner. Det hersker mye intern uenighet om hva det egentlig vil si at det er frelse i dåpen. Men det er uansett liten tvil om at ordet «sakrament» også innenfor deler av Den norske kirke blir gitt definisjoner som i andres øyne innebærer en magisk dimensjon. Symbolene blir gjort til virkeligheten. «Nådemidlene» utretter, enten på egenhånd eller ved prestens bruk av ord, noe mystisk i mottakeren – uavhengig av dennes personlige standpunkt eller mangel på sådan.
Selv om man f.eks. i nattverden ikke vil dra det så langt som til den katolske tanken om realpresens, hvor brødet blir Jesu faktiske kropp, regner man likevel nattverden for noe mer enn bare et måltid til minne om Jesu verk på Golgata, da man tror brødet får Jesu nærvær i seg på en spesiell måte. Man foretrekker å kalle det en «aktualisering av Jesu offernærvær».

Som en utenforstående må jeg innrømme at det til tider kan være vanskelig å forstå hva som egentlig menes. Mye teologi på dette området fremstår som lingvistiske øvelser som kun lutherske professorer forstår innholdet av. Personlig synes jeg det blir vel mye god dag mann økseskaft når Den norske kirke skal forklare at sakramentene har en selvstendig virkning samtidig som de ikke har det likevel.

Men for å ty til Wikipedia igjen, så sier Den norske kirkes grunnleggende forkynnelse at «sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. I nattverden mottar f.eks. både troende og ikke-troende Jesus Kristus reellt gjennom brødet og vinen (manducation oralis, manducation impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den romersk-katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde».

Som tilfellet er med dåpen, får man store problemer med en gang man skal tolke nattverden som annet enn symbolsk. Man ender opp med teologiske spissfindigheter og innfløkte filosofiske system som du ikke engang forstår med en master i teologi.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?