Om dåpen (V)


Foto: Ukjent

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4

Et rutinemessig, politisk rituale

Etter hvert som statsmakt og kirke parret seg i større og større grad, ble man kvitt noe av den loviske tanken knyttet til dåpen – men gikk til motsatt grøft. Da kristendommen ble statsreligion, endte dåpen opp som et rutinemessig rituale som de aller fleste borgere gjennomgikk, sannsynligvis mer av samfunnsmessige årsaker enn av oppriktig identifisering med Jesu død og oppstandelse. Siden flere av kirkens ledere selv ikke lenger var i kontakt med Ånden, formidlet de ham heller ikke.

Helt borte var perspektivet som Filip hadde i møte med den etiopiske hoffmannen: At man «trodde av hele sitt hjerte», var ikke lenger noe kriterium for å kunne døpes.

Alle disse faktorer gjorde at det ble vanlig å døpes i vann uten at det ble knyttet til noen opplevelse av Ånden. Presteskapet begynte da å snakke i mystiske vendinger om at de døpte likevel hadde fått den, selv om de ikke merket det, og selv om det ikke skjedde noen virkelig indre forandring.

Allerede tidlig i kirkens historie ble det vanlig å døpe spedbarn, noe det åpenbart var uenigheter om innad. Tertullian (ca 160-ca 225) uttalte: “Hvorfor iler den uskyldige alder til syndenes forlatelse?” For ham var det unødvendig å døpe et barn, siden et barn ikke hadde noe å omvende seg fra. Og hva var vel vanndåp, om ikke et ytre tegn på omvendelse?

I et rike hvor så å si alle er «kristne» og blir døpt som spedbarn, forsvinner hele tanken om omvendelse eller livsendring. Tilbake står en ren sakramentalisme. Ellul: «The water of baptism is efficacious. The baptised are washed from original sin and theological virtues are infused into them once and for all. They receive the indelible character of people who belong to Christ. This is a purely sacral interpretation. The OBJECT has the power. The host produces communion, the baptismal water produce the effects. Faith is not decisive. What counts is not the believer’s relationship of faith with God but the church’s ritual and the object that has the sacred power of transformation.»

Ut ifra slike forutsetninger blir det da en stor utfordring å skape personlig trosengasjement hos den enkelte. Når den store massen anses for «innenfor» utelukkende basert på et initiasjonsrite de ikke engang husker å ha deltatt i, er det alltid en risiko for at man setter det engasjerte enkeltindividet – den oppriktige og ærlige kristne – «utenfor».
At man ender opp med et «kristent samfunn» hvor de fleste borgere ikke aner hva kristen tro går ut på. Hvor alle er «initierte» uten at de noensinne behøver å ta følgene av det.
Eller motsatt, som er enda verre: Alle må ta følgene av en slags kristen moralisme og oppføre seg som kristne selv om de i bunn og grunn ikke er det.

Dåp nr. 2

Siden embetskirkenes sakramentalistiske tvangsdåp skurret for mange, siden det ble åpenbart at den ikke i seg selv ga folk Ånden, begynte noen å snakke om en “andre dåp”, en dåp nummer 2. Ikke en ny vanndåp, men en egen åndsdåp, løsrevet fra den opprinnelige vanndåpen. Det som tidligere hadde vært forbundet med omtrent samme fase av livet, var blitt to separate greier. Åndsdåp var nå noe som gjerne inntraff mange år etter vanndåpen, for de få som var interesserte i slikt.

I sin bok Gospel and Spirit – Issues in New Testament Hermeneutics, skriver Gordon D. Fee at alt det nytestamentlige materialet henvender seg til voksne mennesker som enten var jøder eller hedninger blant første generasjons kristne. De neste generasjonene, som vokste opp i kristne hjem, opplevde ingen livsforvandlende omvendelse på samme måte – med den følge at de erfaringsmessige sidene ved kristenlivet ble tonet ned.
Derfor kom behovet for å snakke om en «andre dåp». Opprinnelig ville nok slikt ha vært meningsløst, for Ånden var en så integrert del av hele det kristne livet i urkirken, at det ville vært utenkelig å være en troende uten å ha en vedvarende og kontinuerlig opplevelse av Åndens ledelse. Å snakke om «åndsdøpte kristne» ville på den tiden vært som å snakke om «norske nordmenn», for å sitere Terje Hegertuns gjengivelse av Fee (i en leksjon på Menighetsfakultetet).

Simon Den nye teologen

Blant de mest kjente forkynnere av en “andre dåp”, er Simeon Den nye teologen.
Da har vi spolt helt fram til 900-tallet. Forfallet i kirken har vært stort. Menigheten er ikke til å kjenne igjen (om man har NT-menigheten som mal). Rutinemessig liturgi og religiøse øvelser – sakramentalisme – har overtatt fullstendig.

Som Peter Halldorf skriver: “Alle visste når de skulle stå, bøye seg og knele under gudstjenesten, hva de skulle be, synge og bekjenne. Men for de fleste stanset det ved den ytre seremonien.”
Jeg kan ikke unngå å tenke at dette minner sterkt om mye norsk kristendom i vår egen tid.

Simeon stiller det radikale spørsmålet: Kan man ha Den hellige ånd uten å være klar over det?

Og: Kan man være kristen uten å ha Den hellige ånd?

Hos Simeon ligger det et underforstått “NEI!” som svar på begge spørsmål. Akkurat som Paulus kunne spørre disiplene i Efesos om de hadde fått Ånden, var det mulig for ethvert menneske å svare ja eller nei på dette uten å være i tvil om svaret. Simeon utfordrer sine kolleger og andre troende i Konstantinopel, med en radikal forkynnelse om at ytre ritualer er helt tomme og uten verdi om ikke selve opplevelsen av Den hellige ånd gjennomsyrer hele kirkens liv og virke.

Selv opplever Simeon å bli fylt av Ånden som 20-åring. Han beskriver det som en fantastisk opplevelse. Opplevelsen, åndsdåpen, er ikke bare tilgjengelig for noen få utvalgte, den er for alle som vil. Og den er langt viktigere enn vanndåpen, hevder Simeon. Åndsdåpen er selve grunnlaget for ethvert sant kristenliv, for et slikt liv kan ikke leves i egen kraft.

Simeon mener vanndåpen bare er et “bilde”, mens åndsdåpen er “virkeligheten”. Han er ikke imot vanndåpen, men dersom den bare er en ytre, rituell handling, mener han den er fullstendig verdiløs. Det gjelder på alle andre områder også: Det indre er viktigere enn det ytre. Simeon taler derfor frimodig imot et lederskap som bare formidler tro i kraft av sine posisjoner og sitt embete. Det er umulig å formidle Ånden uten selv å være fylt av den, er Simeons hovedanliggende. “Sakramentene” har ingen kraft i seg selv, de har null verdi dersom verken giveren eller mottakeren opplever den åndelige dimensjonen.

Simeon taler Roma midt imot, ved å gå rett i strupen på tanken om at et embete i seg selv formidler åndelig kraft og frelse: “Selv om noen er utvalgt blant mennesker til å bli patriark, har han ikke evnen til å undervise mennesker om Guds vilje før han er fylt av Lyset som opplyser ham,” skriver han (gjengitt av Halldorf).

Halldorf sammenligner Simeon med den langt senere pinsebevegelsen. Det dreier seg om mye lik teologi, og samme fokus på åndsdåp.

Moderne pinsevenner og andre karismatiker vil riktignok skille mellom det å ha Ånden og det å være døpt i Ånden. De anser åndsdåpen for å være en nådegaveutrustning som gis til folk som allerede er frelst (og som kan ha vært det lenge). En slags “velsignelse nr 2”, med andre ord. I følge denne teologien er det altså fullt mulig å ha Den hellige ånd boende i seg og være frelst, uten å ha fått oppleve selve åndsdåpen (som i disse kretsene gjerne vil ha tungetalen som sitt vanligste kjennetegn).

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?