Om dåpen (IX)


Foto: Et udøpt barn som er Guds barn

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Del 6
Del 7
Del 8

Det kompliserte blir enkelt når de magisk-sakramentale brillene tas av

Ikke for å virke hoven eller nedlatende, men jeg må ærlig innrømme følgende: Når jeg har studert ulike sakramentalistiske bøker om dåpen, har jeg ofte priset meg selv salig for at jeg kan ha et anti-sakramentalistisk syn.

Kjære vene så mange håpløse problemstillinger man slipper dersom man helt enkelt tenker at a) Ånden er en reell kraft og størrelse som man kan merke om man er innehaver av eller ikke, og at b) dåpen er en symbolsk handling som offentlig viser at man har fått en tro på Jesus.

Legger man magisk-sakramentalistisk forståelse til grunn, får man en rekke obskure – og til tider perverse – problemstillinger.
Øyvind Woie stilte følgende spørsmål i Vårt Land: «Jeg er far til fem barn, fire er døpt, men et av dem er det ikke. Det døde minutter før det ble født. Er hun da et Guds barn?»
Svarene han får fra de lutherske teologene, er i beste fall ulne. I diverse kronikker og innlegg om dåpsspørsmålet i avisa, ble det servert et sammensurium av svada – rett og slett fordi det sakramentalistiske mattestykket ikke går opp.

Prest Knut Grønvik hadde i forkant av Woies spørsmål gått ut med at han ønsket å endre dåpsliturgien, slik at man ikke lenger sa at barnet ble Guds barn i dåpen, men at det ble døpt fordi det allerede var Guds barn (altså et synspunkt som samstemmer mer med anti-sakramentaliske frikirkekretsers syn).

Dette fikk i sin tur andre til å protestere, fordi man ikke ville bort fra teorien om at frelsen ligger i dåpen. Hvis barnet allerede er Guds barn, trenger det jo ikke frelse.

Woie oppsummerte noe av det:
«Alle teologene Vårt Land intervjuer, peker på at noe skjer i dåpen, som fører barnet over til den «sikre siden», når det gjelder frelsen. Dermed oppstår det et «men» – barnet er Guds barn, men … (…) Dette er vanskelige spørsmål og jeg får altfor diffuse svar. Vi som lever med den praktiske delen av problemet vil gjerne ha klare svar, slik at vi kan være sikker på hva som gjelder for vårt barn.»

Det er lett å forstå hans fortvilelse. Han konkluderer: «Familier som opplever slike kriser har nok av utfordringer om de ikke skal havne i en troskrise også på grunn av uvisshet rundt frelse og evig liv.»

Da er det befriende med Jesu egne ord: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til.» Guds rike hører allerede barna til. De blir ikke født som «skitne syndere» på grunn av arvesynden, slik Augustin mente. De blir snarere født under arvenåden, og må aktivt gå bort fra den i bevisst alder for å unngå den.

Jesus sier til og med at vi voksne må bli som barn for i det hele tatt å komme inn i Guds rike. Det har aldri omkommet et barn noen sinne som ikke har hatt automatisk plass i Himmelriket bare i egenskap av å være barn. En befriende tanke for foreldre som sliter under sakramentalismens forbannelse!

Jeg blir trist og sint når jeg tenker på hvor mange forferdelige svar Den norske kirke har servert til foreldre med udøpte barn gjennom årene. Som Nils-Petter Enstad bemerker i en av tilsvarene i Vårt Land-debatten: «Det har gjennom Den norske kirkes historie vært sagt og gjort mye uvist overfor foreldre som har måttet begrave et udøpt barn. Alfred Hauge skildrer dette på en hjerteskjærende måte i sin Lølands-trilogi, og noen av oss har vonde fortellinger om dette fra forholdsvis nær familie eller svigerfamilie. I dag vil nok ingen prest si til slike foreldre at barnet deres har gått fortapt, men som Øyvind Woie også skriver i sin artikkel: Det er knyttet et «men» til en slik forsikring. «Barnet er Guds, men …»

Som tidligere offiser i Frelsesarmeen skriver Enstad: «Det er da jeg kjenner på en dyp takknemlighet over å tilhøre en kristen sammenheng der barnets frelse og den voksnes, for den del, ikke er knyttet verken til dåp eller andre seremonier. For den som er voksen, er frelsen knyttet til troen, for barnet til Jesu ord i Matteus 19, og som jeg velger å ta helt bokstavelig: «For himmelriket tilhører slike som dem.»

Et år etter, ny runde med debatt i avisen. Noen, deriblant Hallgeir Elstad, vil at dåpen skal være en feiring av livet og betone at barnet kommer til dåpen som et Guds barn allerede, og ønsker derfor å endre ordlyden i liturgien. (Et forslag flere har kommet med, er at man helt enkelt sløyfer ordet «nå» i selve dåpsritualet. Nå sies nemlig følgende: «Den allmektige Gud har NÅ gitt deg sin Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet.»)

Som ventet kommer det motreaksjoner:
«Når Elstad skriver at barn døpes fordi de allerede er Guds barn, røper han egentlig en metodistisk dåpsforståelse. I den lutherske kirke er dette en ny lære. Og denne forståelsen kommer ikke til rette med dåpens gave-karakter. For dåpen bekrefter ikke mennesket, slik det er født med arvesynd, men skaper et nytt menneske, designet for den nye skapelsen. Det er ikke tvil om at vi er skapt, det trenger vi ikke noe sakrament for å forsikre oss om. Dåpen er derfor ikke en livsrite, noe i likhet med en navnefest i Human-Etisk forbund, men et sakrament som Gud har lagt skaperkraft i og som, mottatt i tro, fører ut av fiendskapets og dødens verden. De som bringer barn til dåp må møtes med det beste kirken har å tilby, evangeliet om tilgivelse og evig liv.»

Noen hardcore lutheranere drar frem Confessio Augustana (CA), bekjennelsesskriftet som Den norske kirke faktisk er forpliktet på – i det minste sånn i teorien. Der kan vi lese de harde ordene: «Også barna må døpes, like fra morens liv, da også de, uten selv å ha begått noen synd, bærer arvesynden og må renses ved dåpen for å kunne få del i det evige liv.» (Artikkel 2).

Og: «Dåpen er nødvendig til frelse, det gis ikke andre veier til Guds nåde.» (Artikkel 9).

Og hva skjer så med den som ikke er døpt, i henhold til CA? Jo, de vil Gud «fordømme til å pines uten ende» (artikkel 17).
Men som en prest sa til meg: «De færreste av oss tror på dette, selv om det egentlig er meningen at vi skal tro på det.»

Så lenge Den norske kirke ikke offentlig erklærer HØYLYTT at man ikke tror at et spedbarn er fortapt uten dåpen og tar et TYDELIG oppgjør med visse deler av CA, gjenstår problemet. Det blir en slags dobbeltkommunikasjon.

Noen prester forsøker seg på en mild variant, hvor «formildende omstendigheter» tas hensyn til. For eksempel dersom barnet dør før det rekker å bli døpt. Da vil enkelte lutherske teologer vektlegge at Gud så foreldrenes intensjon om å døpe det, og at dette vil telle som dåp. I debatten som Woies spørsmål dro i gang, var det noen som poengterte dette. Vedkommende avsluttet innlegget med følgende: «Salige er da de spedbarn som dør, som har kristne foreldre som velger dåpen for dem!»

Men vi er fortsatt like langt. For hva med spedbarn som ikke har slike foreldre?

Personlig er jeg fullt og fast overbevist om følgende: Dersom man oppriktig tror at voksenpersoners valg om hvorvidt en baby skal få helt vanlig vann på hodet eller ikke (eller eventuelt deres «intensjoner» om det samme), foretatt på den uvitende babyens vegne, skal være avgjørende for babyens evige frelse eller mangel på sådan dersom babyen dør – vel, da er man over i en magisk-sakramentalistisk religion som rett og slett er helt forkastelig og makaber.

Og jeg må bruke såpass sterke ord all den tid enkelte representanter for den magisk-sakramentalistiske religion bedriver utydelig tåkeprat.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?