Om dåpen (IV)

Del 1
Del 2
Del 3

Død – og oppreist til å leve et nytt liv

Selv om vanndåp først og fremst fungerte som en offentlig bekjennelse av en ny tro, er det tydelig at de aller første kristne også symboliserte Jesu død og oppstandelse gjennom vanndåpen.

Slik er det for de fleste kristne fortsatt: Dåpen symboliserer at vi dør, begraves idet vi dukkes under – for så å oppstå med Kristus.

Å bli døpt med en kristen dåp er å identifisere seg med Golgata-verket. Jesu død blir den døptes død, Jesu oppstandelse blir den døptes oppstandelse.

Og på samme måte som Gud sendte sin Ånd på pinsedagen, ikke lenge etter Jesu oppstandelse, følger åndsdåpen (pinseopplevelsen) for mange rett etter vanndåpen (død og oppstandelse).
Nå er den døpte ikke bare død og begravet, men oppreist til å leve et helt nytt liv ved Åndens hjelp.

I Tertullians skrift om dåpen fra tidlig 200-tall, ser vi at det forventes at det etter vanndåpen skal foretas en håndspåleggelse, som skal “invitere og ønske Ånden velkommen”.

Likedan i Hippolyts skrift Den apostoliske tradisjonen, fra midten av 200-tallet, hvor det beskrives hvordan de umiddelbart etter å ha tørket seg etter vanndåpen, får en håndspåleggelse og følgende forbønn: “… la dem bli fylt av Den hellige ånd og send over dem din nåde, slik at de tjener deg etter din vilje.”
(Men Hippolyt har en liste over hvem som får lov til å døpes. De må blant annet slutte i sitt yrke dersom de er horer, halliker, billedhuggere, malere, skuespillere, lærere, gladiatorer, vognførere i hesteløp, soldater, konkubiner eller offentlige tjenestemenn som må avsi dødsdommer.)

Som vi har sett, finner vi eksempler på at “pinseopplevelsen” inntreffer uavhengig av vanndåpen. Golgata-verket gjelder, og er ikke i seg selv avhengig av en symbolsk handling for å tre i kraft.
Men et viktig poeng er følgende: Om man stopper ved påsken (dåpen) og ikke inkluderer pinsen (åndsfylden), blir det en amputert form for kristen tro.

I den første kristne tid koblet også mange den kristne vanndåpen med Jesu egen Johannes-dåp, noe som ga ekstra næring til forventningen om en påfølgende “pinseopplevelse”. På samme måte som Jesus fikk Ånden over seg idet han kom opp fra vannet, var det forventet at den kristne på samme måte ble fylt av Den hellige ånd etter vanndåpen.
Men fordi man i oldkirken var redd for å gi de såkalte adoptianistene blod på tann, fokuserte man mindre på parallellen mellom Jesu dåp og den kristnes dåp. En følge av dette ble at den etterfølgende pinseopplevelsen kom mer og mer i bakgrunnen.

Loviskheten sniker seg inn

“Fikk dere ikke Ånden da dere kom til troen?” spurte Paulus i sin tid – tilsynelatende svært overrasket. Underforstått var den svært så konkrete direkterelasjonen til Ånden selve utgangspunktet for enhver troende.

Men etter noen få århundrer blir den gjort til noe som kun angår spesielt interesserte – noe som er forbeholdt spesielt “hellige” eller “mystikere” eller “asketer”. Munker blir til en “kristen elite”, og for den vanlige samfunnsborger er gudsopplevelser nærmest utenkelig, fordi hun/han ikke lever verdig nok.

Evangeliet, som skulle være gode nyheter for hele folket, har blitt kuppet av en form for elitistisk gjerningsreligion.

Loviskheten snek seg for alvor inn i menigheten. Den ble også knyttet til dåpen. Det som tidligere var et umiddelbart uttrykk for en ny tro, ble nå en lovisk handling som krevde at du viste deg verdig gjennom en bestemt tidsperiode. Dåpen ble i noen tilfeller en slags belønning for tre års obligatorisk askese. Ja, den ble nesten som “å ta lappen” som kristen.

Viola/Barna skriver i sin bok “Pagan Christianity”: «The legalism that accompanied baptism led to an even more startling concept: Only baptism forgives sin. If a person commited sin after baptism, he could not be forgiven. For this reason, the delay of baptism became quite common by the fourth century. Since it was believed that baptism brought the forgiveness of sins, many felt it was best to delay baptism until the maximum benefits could be obtained. Therefore, some people, like Constantine, waited until they were on the deathbeds to be baptised.»

Igjen, her har man kommet langt bort fra urkirkens enkelhet, hvor dåpen kun var et ytre tegn på en indre tro, og hvor den troende kunne leve med en ren samvittighet og motta umiddelbar tilgivelse fra Herren dersom han/hun snublet og falt, uten å måtte «gjøre bot» og gå strafferunder i livet.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?