Om dåpen (III)


Foto fra filmen “Paul – Apostle of Christ”

Del 1
Del 2

Paulus praktiserte sannsynligvis ikke vanndåp

Selv om apostlene fortsatte praksisen med vanndåp, kan det se ut som om Paulus ikke gjorde det, med noen få unntak.
Han skriver: “Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, slik at ingen kan si at dere ble døpt til mitt navn.” (1 Kor 1,14).

Det er viktig for Paulus at ingen blir opphengt i hvem som foretar vanndåpen, siden man uansett døpes til Jesu navn. Døperen er uten betydning, navnet det døpes til er det eneste som betyr noe.

Paulus erklærer også: “For Kristus har ikke sendt meg ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet …”

Dette er radikale saker. Tidenes mest kjente misjonær, han som spredte evangeliet over store deler av datidens kjente verden, anser ikke forkynnelsen og dåpen for å være to sider av samme sak, i motsetning til enkelte store kirkesamfunn i vår tid!
For Paulus er det den indre troen som først og fremst er av betydning, og ikke ytre handlinger – enten det nå er snakk om omskjærelse eller vanndåp. (Det er for meg ulogisk når folk bruker omskjæring av barn som et argument for barnedåp og mener at sistnevnte har overtatt for førstnevnte. Når Paulus sier at den eneste omskjæringen som betyr noe er omskjærelsen av hjertet, gjelder jo ikke det dåpen i mindre grad!)

Noen har sett dette i lys av at Paulus var «hedningenes apostel». Han formidlet evangeliet til ikke-jøder som kanskje ikke kjente like godt til praksisen med vanndåp.

Oldkirkens praksis

I dåpspraksis, som i alt annet, skjer det store endringer utover i oldkirkens tid.

I skriftet Didache ser vi at visse forordninger gjøres, som at dåpen bør skje i rennende vann. Samtidig viser skriftet stor fleksibilitet ut ifra lokale forhold og tilgang til vann. Mens de tidligste dåpsbekjennelsene hadde form av dialog mellom den som døpte og den som ble døpt, får vi tidlig på 200-tallet mer deklarative bekjennelser, hvor den som skulle døpes offentlig erklærte sin tro.

En liten digresjon: Mens vi i Apostlenes gjerninger ser at de kun døper til Jesu navn, sier jo Jesus i sin misjonsbefaling at man skal døpes til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Etter hvert ble dette vanlig. Grunnen kan være at de aller første kristne var jøder, og dermed allerede tok Faderen og Ånden for gitt, slik at det kun var nødvendig å døpe til Jesu navn. Men utenfor de jødiske miljøene ble det nødvendig å inkludere Far og Ånd, siden disse ikke var å betrakte som selvfølgeligheter.

Om vi spoler fram til Ambrosius av Milanos tid (ca 337-397), kan vi i hans Om sakramentene lese en beskrivelse av dåpsseremonien som er svært omstendelig. Her er det velsignelse av dåpsvann, smøring av dåpskandidaten med olje over hele kroppen, vending først mot vest for å forsake djevelen og deretter mot øst for å symbolisere en ny start, tre spørsmål, dåp, salving av hodet, fotvask, påkledning av en hvit drakt, håndspåleggelse og til sist deltakelse i en aller første nattverd ved et eget alter … puh!

Og om vi leser skriftet til den spanske kvinnen Egeria, som foretok en reise til “Det hellige land” i samme århundre, ser vi at hennes beskrivelser av dåpspraksisen i Jerusalem (skrevet ca 381) er ekstremt omfattende, med prøving av dåpskandidaters livsstil på forhånd og et såkalt katekumenat, med grundig opplæring før selve dåpen, utdrivelse av onde ånder, osv.

Etter Konstantin tar det hele av, med praktfulle dåpskapell som bygges ved siden av kirkebygningene.

Vi har med andre ord kommet et godt stykke vekk fra den enkelheten som f.eks. den etiopiske hoffmannen opplevde under sin dåp i Apostlenes gjerninger 8: “Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham.”

Samtidig som man trygt kan si at det går fra enkelt til komplisert, kan man også si at det går fra mangfold til unisont. For det finnes ikke ett bestemt dåpsritual i NT. Det brukes ulike bilder om dåpen, og fra de tidligste kristne skrifter ser vi at dåpspraksisen også er ulik, noe som tilsynelatende ikke ble oppfattet som problematisk. Det er først senere man får det enorme behovet for å systematisere og ritualisere alt på sakramentalistisk vis, og det gjennom et komplisert system som alle er nødt til å underlegge seg.

For meg virker det som en gjennomgående tendens i oldkirkens utvikling: Dess mindre Ånd, dess mer staffasje. Dess færre “karismatiske opplevelser”, dess flere innøvde ritualer.

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?