Om dåpen (II)


Fra filmen “A.D. – The Bible Continues”

Del 1

Åndsdåp

Tidligere har jødene bare kjent til vanndåp. Nå har det kommet noe helt annet: Åndsdåp.

Den sprenger alle religiøse og etniske rammer – Ånden tar bolig i alle slags folk, ikke bare de som disiplene finner stuereine.

Vi har fortellingen om apostelen Peter og offiseren Kornelius. Peter ville ikke engang gå inn i et hus hvor det var “uomskårne” til stede. Som religiøs jøde var han opptatt av en rituell renhet forbundet med metafysisk tenkning om ytre ting. Men Gud viser ham i et syn at han ikke skal kalle noe menneske urent. Mens Peter forkynner for offiseren og hans hus, blir alle tilstedeværende fylt av Ånden.

Da Peter senere må forsvare denne episoden overfor sine religiøse venner, erklærer han: “Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’ Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?»

Her er det altså snakk om å motta en dåp idet man kommer til tro – Åndens dåp.

Håndspåleggelse

I NT blir Ånden som regel formidlet gjennom håndspåleggelse. Håndspåleggelse ble brukt både til å velsigne, helbrede, til å sende ut på spesielle oppdrag – og altså til å formidle Den hellige ånd og åndelige nådegaver.

Vi kan lese om hvordan magikeren Simon blir imponert da han ser at Ånden blir gitt ved at apostlene legger sine hender på folk. Han har lyst på samme evne, og tilbyr seg å betale for den, noe som selvsagt ikke faller i god jord hos apostlene.
Det er aldri snakk om at Ånden gis i teorien. Det er forventet at håndspåleggelsen skal gi en reell kraft, en «karismatisk opplevelse».

Fortsatt vanndåp

Selv om det nå er åndsdåpen som gjelder, ser vi at menigheten fortsetter praksisen med vanndåp parallelt. Vanndåpen har slett ikke blitt et avleggs fenomen blant de troende, selv om åndsdåpen har blitt det elementære og viktigste.

Vi ser det da Filip får snakke med en etiopisk hoffmann som kommer til tro: Umiddelbart stanser de vognen de sitter i, og går ned til et vann for å døpes på hoffmannens forespørsel.
De som blir tillagt menigheten i tiden rett etter pinsedag, blir også døpt i vann.

Vanndåp, håndspåleggelse og åndsdåp – alt serveres i den samme pakka. Men vi ser i Apostlenes gjerninger at tingene ikke alltid skjer i en bestemt rekkefølge. Ånden er ikke bundet til verken håndspåleggelse eller vanndåp. Ånden virker fritt, som den vil, den er ikke avhengig av bestemte ritualer – selv om dåp og håndspåleggelse ofte brukes for å bekrefte det som allerede har skjedd eller er i ferd med å skje i forbindelse med en åndsdåp.

Da Filip kommer til Samaria, får vi vite at han “forkynner Kristus for dem”. Mange kommer til tro og blir døpt i vann. Men ingen blir åndsdøpt, ikke før apostlene Peter og Johannes kommer til byen en tid senere. Vi leser: “For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.”

Vi ser altså ulike rekkefølger: Noen får Ånden og lar seg deretter døpe i vann, som i tilfellet med Kornelius. Andre lar seg døpe i vann og får deretter Ånden. Tidsrommene mellom de to hendelsene er også ulike.

Men fellesnevneren er at alle “kom til tro” i forkant. I nytestamentlig tid var dåpen – enten vi snakker om åndsdåp eller vanndåp – alltid knyttet til omvendelsen, og forekom i de fleste tilfeller umiddelbart idet noen tok imot evangeliet. I forbindelse med at folk fikk troen på evangeliet, ble det forventet at de også ble fylt av Den hellige ånd, som selve utgangspunktet for å kunne leve det nye, åndsbaserte troslivet som evangeliet la opp til.
Noen ganger bruker NT begrepene dåp og tro nærmest om hverandre, som om det er snakk om samme ting. De er tett forbundet med hverandre.

(I enkelte frikirkelige sammenhenger har den såkalte «frelsesbønnen» nærmest overtatt dåpens funksjon i så måte. Folk regnes som troende idet de har bedt en slik bønn, en offentlig bekjennelse. I urkirken hadde dåpen samme funksjon. Den var ikke noe mer magisk enn det «frelsesbønnen» er, men var så knyttet til den frelsende troen at de ble to sider av samme sak.

En helt annen side ved saken, er at enkelte frikirkelige knytter samme magiske tankegang til frelsesbønnen som sakramentalistene har til dåpen. Det har nærmest blitt viktigere å få folk til å gjenta et bestemt ordformular – «gjenta disse ordene etter meg» – enn virkelig å sørge for at evangeliets lys går opp i folks hjerter. At man må legge inn fraser som «Tar du imot Jesus som din PERSONLIGE frelser?», tyder jo i seg selv på at det hele har blitt en svært upersonlig prosess. Det er jo ironisk, at selve ordlyden har blitt så innøvd at den i seg selv fremstår som et svært upersonlig, tomt mantra fra predikanter med dårlig tid.)

Fortsettelse følger.

Gi gjerne driks til bloggen på Vipps 99 12 36 34. Eller bli en såkalt “patron”, enten på den klassiske måten eller på disse alternative måtene. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?