Om å ta sitt liv uten å ta sitt liv

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg får mange mailer fra ukjente som har det tøft. Kanskje fordi jeg tidligere, også før bloggen ble lukket, har vært så åpen her inne om tøffe tak i mitt eget liv. Og fordi det noen ganger kan være enklere å henvende seg til en vilt fremmed enn til en god venn.
Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til alle som kontakter meg, for jeg går med konstant dårlig samvittighet fordi det er så mange folk som jeg i min nåværende livssituasjon rett og slett ikke har kapasitet til å følge opp.

Innimellom har det også kommet henvendelser fra folk som sliter med selvmordstanker. Det er tragisk at dette er tanker som blir mer og mer vanlige, spesielt blant ungdom med hele livet foran seg.

I den forbindelse har jeg gjort meg noen svært enkle og banale tanker, som jeg ønsker å dele. Nå er det ikke noe poeng i å servere billig selvhjelp til folk som kanskje gjennomgår uhyre kompliserte ting, og derfor må jeg advare om at det som følger for noen vil oppleves som plastikk, som glatt og overfladisk.
Men kanskje kan en eller tre av dere få noe ut av det.

Om man ønsker å ta sitt liv, så er det jo i praksis slik at man ønsker å få slutt på den måten man lever sitt liv på i øyeblikket. Det er ens nåværende opplevelse av livet man ønsker skal ta slutt, og ikke nødvendigvis selve livet som sådan.
Men det er kanskje så lenge siden man smakte gode dager, at man ikke husker hvordan de smakte. Dermed er det lett å tenke at hele livet totalt sett er i tråd med den nåværende opplevelsen av det.
Det er tragisk når øyeblikket blir så tøft at man ikke klarer å se framtiden, fordi man da kan risikere å ødelegge hele den framtiden i sin fortvilelse.

Jeg er ikke selv disponibel for selvmordstanker. Men jeg kan huske en gang for mange år siden, hvor jeg rett og slett ønsket å dø, fordi opplevelsen av hverdagen var for tøff. Da fikk jeg en overnaturlig opplevelse som jeg er evig takknemlig for. Det som egentlig var den verste tiden i mitt liv, endte på mange måter opp som et godt minne, for aldri tidligere hadde jeg kjent Gud så nær. Og jeg fikk guts til å se framover, og kunne hvile i vissheten om at hverdagen en dag ville se svært annerledes ut.

Nå er det jo ikke alle som har hatt slike opplevelser av gudsnærvær, og det kan derfor oppleves som det motsatte av trøst å få gjengitt slike. Men la meg likevel si at Han aldri er langt borte fra noen av oss, selv om det kan føles sånn. Og at det finnes en reell fred i hans nærvær, som jeg oppmuntrer alle som sliter til å søke så mye de kan.

Opplevelsen den gang lærte meg også hvor kort vei det noen ganger er mellom den dypeste dal og det høyeste fjell. Det gikk ikke engang en måned fra den dagen hvor jeg for første gang i mitt liv hadde et oppriktig ønske om å dø, til den dagen jeg følte meg som verdens lykkeligste menneske. Jeg gikk rundt i Oslos gater full av glede, rett og slett beruset av lykke – under en måned etter at jeg var så lei av alt at jeg ikke engang orket å stå opp av senga for å spise.
Tenk om jeg hadde gått glipp av det livet som fulgte, fordi jeg hadde gjort slutt på alt mens det sto på som verst!

Jeg fikk jo også ganske nylig en light-reprise av det hele. Som blogglesere (og Facebook-venner) vet, gikk jeg på en liten smell på slutten av høsten. Jeg så bare mørke. Men jeg behøvde altså ikke spole lenger fram enn til juletiden og nyttår, før alt det som skjedde var glemt og borte, og jeg nok en gang hadde glede brusende i brystet.
Og jeg tror ikke jeg er bipolar (selv om jeg har vært inne på tanken). Er bare at jeg føler sterkt, både den ene og den andre veien. Samtidig som jeg har et anker for sjelen kalt Jesus Kristus, som byr på den samme dype freden og sinnsroen hver eneste dag, uavhengig av omstendigheter.

Ting kan ta tid, og ikke alle skifter sinnsstemning så kjapt som yours truly. Men om du opplever ditt livs tøffeste øyeblikk akkurat nå, så håper jeg likevel dette kan gi deg et aldri så lite håp: Det vil ikke alltid være slik, selv om du tror det nå.
En dag – og det er ikke sikkert det er lenge til – kan livet være helt annerledes.

Jeg vil gjerne servere følgende tanke, som er fin å væpne seg med: Det er mulig å ta sitt nåværende liv uten å ta sitt liv.

Altså: Den situasjonen du er oppe i akkurat nå, og de følelsene du har akkurat nå, de er det kanskje for tøft å leve med. Hadde det bare vært de du skulle føle resten av livet, så hadde det sikkert vært like greit å gjøre slutt på alt.
Men så er det en sannhet, at selv om du kanskje må igjennom noen tøffe tak, så er det sannsynligvis et nydelig landskap på andre siden av denne mørke skogen. Og det livet du kommer til å ha når du kommer dit, det er verdt å leve for. Livet kommer ikke til å være mørk skog for alltid.

Selv om yours truly nå er langt nærmere et ryddig liv enn på årevis, med ordnede arbeidsforhold og stabil inntekt like om hjørnet, byr denne siste ekstraomgangen med kaos på mange tøffe tak. Dere blogglesere har fått servert mange klagesanger her inne i 2020, siden jeg bruker bloggen som lufteventil. Har riktignok fjernet de fleste av de innleggene nå, fordi jeg pleier å skamme meg over dem i ettertid.
Men de harde fakta gjenstår. Det er så tøffe tak i øyeblikket at det grenser til det komiske og patetiske. Jeg står i øyeblikket i fare for utkastelse av leiligheten på grunn av manglende husleiebetalinger. Det blir dårlig med søvn for tiden. Hver dag våkner jeg med en akutt stressfølelse som jeg må bruke en halvtime med kaffe og bønn på å få fjernet før jeg kan starte en konstruktiv arbeidsdag. At jeg har nett til å skrive dette, skyldes midlertidig nåde fra Telenor (det var sperret tidligere i dag). At det i det hele tatt er strøm i kåken, er nesten rart.

Og NAV? De fortsetter å sende brev og bruke timesvis på min situasjon, og vet snart mer om meg enn jeg gjør selv. Jeg er visst det rareste tilfelle de har vært borti, og jeg havner dermed mellom så mange stoler at byråkrater får mental harddiskkræsj. Alt utenfor A4-formatene skaper visst kortslutninger i nevronene deres. Innimellom virker det som om saksbehandleren har tenkt å skrive bok om livet mitt. Jeg føler vel at de ikke helt tror på meg, at jeg umulig kan ha levd på så lite i så mange år – at jeg må ha et eller annet skjult opplegg på gang, som et omfattende narkosalg eller noe i den dur. Penger sender de ikke, bare en rekke brev som forklarer at jeg har rett på å få det. (Kanskje koster alle disse brevene og telefonsamtalene så mye i porto og tellerskritt og arbeidstimer at de ikke har råd til å gi meg noe likevel.)

At det nå er mat i kjøleskapet og gode øyeblikk midt oppi alt, skyldes utelukkende gode mennesker som har “opplevd” at de skulle vippse meg noe, samt dere patroner. Ja, også en Marit som låner meg bilen sin helt gratis.

Kort oppsummert: Den måneden som nettopp har passert, har faktisk vært skikkelig tøff. Det livet jeg har hatt denne måneden, er rett og slett ikke verdt å leve.

Derfor ønsker jeg å ta det. Og det gjør jeg på den måten at jeg forandrer mine omstendigheter ved å hovedsaklig fokusere på alt det bra som venter.

Har du det tøft om dagen, du også, så forsøk å lukke øynene dine og se for deg lykkelige episoder i framtiden. Det er ikke enkelt dersom det er kaos i øyeblikket, men prøv. Ta noen gode pust, senk skuldrene, og se deg selv i en lykkelig framtid.
Se gjerne for deg realistiske ting som du oppriktig tror kommer til å skje – og legg inn noen deilige dagdrømmer om ting du håper vil skje. 🙂

Selv har jeg blitt ekspert på dagdrømming midt oppi alle slagene. I dag har jeg vært på Roskildefestivalen med den vakre dama mi. Jeg har vært på fjelltur med gode venner, og sittet ved et leirbål ved Nevlingen i Vassfaret og hørt på vitser sammen med folk jeg setter pris på. Jeg har øvelseskjørt med Victoria. Jeg har ordnede arbeidsforhold og fått orden på økonomien. Jeg har gitt penger til folk jeg vet har det tøft, fordi jeg selv har hatt mer enn nok i massevis! Ja, i dag tidlig ga jeg en større sum til en kompis som går med urealiserte drømmer, og jeg vet at dette vil få ham skikkelig i gang med det som utvilsomt er hans livskall. Jeg gleder meg til å se resultatene, og følelsen av å endelig være på giversiden istedenfor mottakersiden – av å kunne forandre andres liv – er utrolig god å smake på!
Klokka 10 idag hadde jeg sommerferie på Finnskogen og tid nok til å lese igjennom alle Ambjørnsens bøker en gang til. Fikk samtidig en telefon fra en venn som helt uventet hadde tatt imot Jesus, selv om han var en sterk motstander av min tro sist vi møttes. Klokka 11 fikk jeg massasje på Rondane SPA etter en topptur som jeg tok helt alene, tett etterfulgt av en romantisk helaften med restaurantmiddag i Berlin kl 11:15! Etterpå var det faktisk lanseringsfest for den attende boka mi. Ja, også har jeg vært på to Cure-konserter i dag. Som om ikke det var nok – tror du ikke jeg gifta meg med Åse Gry også, da!!! Vi flytta sammen i en fin kåk og gifta oss på borgen Montsegur med gode venner og familie til stede kl 11:53. Og mellom 11:55 og 12:17 rakk vi å ha fjorten dager sammen i Pyreneene, hvor vi blant annet skrev på hver vår bok mens vi skålte i lokale viner, samt gjorde en rekke andre ting som dere ikke vil få detaljer om (hehe).

Utrolig hva man rekker i en lunsjpause! 🙂

Alt dette mens jeg altså har stått midt oppe i “brannslokning”, mens stresset har forsøkt å kvele meg, mens jeg har lurt på hvordan i all verden denne situasjonen min skal løses, mens jeg har vært lei meg fordi så mange rundt meg også sliter om dagen.

I formiddag har jeg rett og slett tatt mitt nåværende liv med tankene mine, ved å se mitt gode liv i framtiden. Det gjorde jeg i den tøffe perioden for mange år siden også, og i etterkant har jeg faktisk opplevd alle de gode opplevelsene jeg visualiserte den gang.
Og det er kanskje takket være denne omstendighetsdrepende visualiseringen at jeg aldri kommer til å la meg knekke.

Selvsagt må jeg igjennom det jeg står oppe i akkurat nå. Jeg kan ikke flykte fra det, det er der når jeg åpner øynene igjen. Men ved å flykte fra det – drepe det – noen minutter hver time, kjenner jeg hvordan pulsen senker seg, motet og styrken kommer tilbake – og jeg klarer faktisk å smile midt oppe i alt sammen. Jeg vet at det venter maaaaaange gode øyeblikk i tiden framover, og at de i det store perspektivet så til de grader oppveier de nåværende tøffe takene. Jeg tror på en Gud som gir meg framtid og håp, og som ikke har ulykkestanker for livet mitt.

Det er bedre å ta livet av omstendighetene, enn å la omstendighetene ta ens liv.
Så: La oss ta våre nåværende liv om vi har det tøft! Ikke ved å begå selvmord, men ved å drepe omstendighetene slik de er nå.
Det kan altså gjøres ved å visualisere en bedre framtid, samt prøve å sette seg aktive mål og handlingsplaner i retning av nettopp den framtiden.

God bless you all, godtfolk.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Why ask?